tirsdag 28. januar 2014

Bilder fra et diktatur

 Paa bussen i gaar nevnte jeg for kompisen min at jeg hadde lest at det var valgt ny ordfoerer i Libreville. Da snudde mannen foran oss seg og sa: «Valgt? Hun er utpekt av presidenten, som alle andre. Gabon er et diktatur!» Bare to dager tidligere fikk landet ny statsminister, uten at folk brydde seg saa mye  – ogsa han utpekt av  Bongo. Mannen paa bussen var en modig stemme blant en masse gabonesere som stort sett skryter av hvor godt et demokrati  landet er. Paa papiret er Gabon saa definitivt en funksjonell flerpartistat , men i virkeligheten synes det som om Bongos parti, med det treffende navnet Parti Democratique du Gabon (PDG), kupper baade lokale og nasjonale valg. Presidentvalget i 2009 ble boikotta av flere partier. I dag har PDG 116 av 120 plasser i parlamentet, og de fire resterende representantene danser visstnok ogsaa etter Bongos pipe. Politikeren som for noen aar siden representerte en reell opposisjon, ble dessverre syk, og med han forsvant kritikken til systemet. Som mannen paa bussen ogsaa sa: vi snakker ikke nordkoreansk diktatur ; vi kan tross alt diskutere politikk paa bussen uten at folk blir altfor redde for hva som vil skje. Likevel  er det, i lihet med i Nord-Korea, mye her som er fint paa overflaten, og annerledes i hverdagen til folk flest. Gabon har ufattelig store naturressurser, og i likhet med i Norge har internasjonale oljepriser dratt prisnivaaet her opp. Pengene som tjenes inn paa eksporten forblir dessverre i landets toppsjikte, og foelgen er at prisene er altfor hoeye for en den jevne gaboneser. Til tross for korrupsjon og urettferdighet, har jeg det veldig bra her. Her foelger noen ilustrasjoner:
Gata mi
Her bor jeg!
Familien min og jeg bor i det gule huset til venstre. Sammen med naboene vaare representerer vi bredden i gabonesisk befolkning godt. Familien min er togolesisk og katolsk. Mor er universitetsutdannet og jobber med mikrofinanslaan, og far driver et trykkeri rett over gata. I familien bor ogsaa kusina paa 20 aar, som flytta fra familien sin i Togo fordi de var for mange barn om ressursene. Fordi hun er yngst blant de voksne hos oss, er det hun som gjoer det meste av husarbeidet, i tillegg til at hun jobber paa trykkeriet - for 500 kr i maaneden. I huset rett bak vaart, med blikktak, bor en togolesisk, muslimsk familie. De er sterkt troende, og diskuterer samtidig villig religion med meg. De respekterer at jeg ikke er religioes, og tar meg ogsaa gjerne med i moskeen om jeg vil. Faren i huset er skredder, og har verkstedet sitt i huset. Moren staar opp tidlig hver morgen for aa tilberede mat, som hun selger utenfor porten vaar hver formiddag. Jeg spiser alltid frokost hos henne, og faar kjolene mine sydd hos mannen hennes. De er begge uformelle arbeidere. Ved siden av bor en annen muslimsk familie, fra Elfenbenskysten. Mor er 24 aar og har tre barn, og er sterkt troende muslim. Vi har det fantastisk hyggelig sammen, men naar hun slaar barna sine, klarer jeg ikke aa la vaere aa si klart i fra. Jeg balanserer haarfint mellom aa respektere hennes kultur og aa passe paa at barna hennes, som jeg er utrolig glad i, har det bra. Hun fortalte meg at mannen hennes, som stort sett er paa jobb utenlands, mener det er hennes skyld om deres tre aar gamle soenn ikke har laert seg aa gaa paa do paa skikkelig vis, og derfor slaar hun gutten for at han skal laere. Det er en svaert vanskelig debatt aa ta, men jeg proever i hvert fall aa legge til rette for at hun kan droefte sitt syn med meg. I huset til hoeyre bor fem menn fra Mali, som jobber her og sender penger hjem til familiene sine. Som familien min formulerer det: de er gift, men har en del venninner her... I huset bak dem som synes paa bildet, bor en gabonesisk familie. Tenaaringsdoetrene der gaar i minst like korte skjoert som sine jevnaldrende i Norge, og min skreddernabo sier vennlig, men bestemt fra til dem at saant noe ikka gaar an. Jeg trives utrolig godt med nabomangfoldet, og de har tatt meg inn i varmen, alle sammen. Her en kveld hadde jeg vaert paa besoek hos naboene mine i noen timer, og tenkte jeg skulle kjenne min besoekstid og gaa hjem, men da ba de meg legge fra meg slike tullete, europeiske holdninger, og bli saa lenge jeg ville.



Jeg og nabokvinnene, klare for fredagsboenn i moskeen.


Jeg begynner aa laere hva som regnes som skittent og hva som regnes som rent her, med andre ord hva som aksepteres og hva som sees paa som "out of place". Dette, for eksmpel, er helt normalt og ikke et problem. Fuglene som spankulerer rundt i soepla er, saa vidt jeg har forstatt, opphavet til Freias logo. Aa spise med haanda og aa vaske opp i kaldt vann er heller ikke skittent, men aa gaa ute uten sko, aa vaske seg mindre enn to ganger om dagen eller feie gulvet mindre enn tre ganger, det er skittent.

Dette er den andre enden av gata mi, og naar jeg komer hjem hit blir jeg alltid utrolig glad. Her kjenner alle meg og de roper navnet mitt heller enn hudfargen min.

The cool kids in thah street.

Jeg har faatt meg en jobb til, nevnte jeg det? Ikke som rapper, men for NGO-en som disse gutta rapper for. Den driver med arbeid mot volds- og seksuelle misbruk av barn. Jobben for FN-sambandet er utrolig spennende, men tar langt fra all min tid. De fleste andre her har dessuten minst to jobber, saa hvorfor kan ikke jeg ogsaa?

Her er jeg paa kapp-punktet vest i Sentral-Afrika.

Meg og en kollega. Han skal gifte seg paa loerdag, og jeg skal vaere med!

Jeg var paa stranda med naboene mine.

Min vakre nabojente

Hav og kokosnoett, det blir ikke stort bedre.

Bad i solnedgang.

torsdag 23. januar 2014

Ro ned, vi snakker African time

Jobben min her er som en omreisende, saktegaaende karavane. Vi sitter der, fem stykker; i en sliten bil, traakler oss gjennom den nesten stillestaaende trafikken, er sammen om stort sett alt vi gjoer, kommer kanskje ikke dit vi hadde tenkt oss og i hvert fall ikke paa tida, men vi har det i det minste hyggelig, og naar vi foerst har et moete er det utrolig spennende. Jeg skal vaere aerlig og si at ting ofte tar veldig lang tid her. Jeg satta meg fore aa forstaa hvordan African time oppstaar, og se om jeg kunne finne ut hva jeg skal si til kollegene mine for at kl 08 faktisk skal bli kl 08, eller i hvert fall kl 09 eller 10. Senere konkluderte jeg med at jeg bare skal vaere med, nyte det, la det flyte litt. Som min kloke far sa, saa kan jeg ikke endre African time. Klokka her gaar etter trafikken, vaeret, familieforpliktelser og behov for mat eller avslapning, heller enn etter minutter og sekunder, og jeg begynner aa like det. Man vet sjelden om det man har avtalt for morgendagen kommer til aa skje, men vi ringes hver morgen og tar en beslutning om dagen da, eller i hvert fall om den neste timen. Det er dessuten lett aa vaere kritisk til andres forholdet til tid, uten aa tenke over at jeg ikke har kommunisert tydelig mitt eget. I mitt hode slutter arbeidsdagen omtrent kl 16 og naar det tilsynelatende ikke skjer noe viktig naar vi har kommet saa langt, gaar jeg hjem. I gaar gikk det opp for meg at franskmenn jo har to timers lunsjpause midt paa dagen og saa jobber til mye senere, og er det én ting franskmennene lyktes med, saa var det aa lage nesten eksakte kopier av sine rutiner og systemer i koloniene. Jeg faar snakke med kollegene mine om det der naar vi moetes om en halvtime, eller en time eller to - vi faar se hva Gud vil.

Her en dag var jeg i presidentpalasset. Kjenner man de rette folka og i tillegg har en eksotisk hudfarge, faar man vaere med paa det meste. Jeg er hvit, og kollegene mine kjenner definitivt de rette folka. Jeg har ikke faatt en oversiktlig innfoering i hva de driver med og hvem de samarbeider med, men det blir stadig tydeligere for meg at de, i tillegg til aa jobbe for FN-sambandet, gjoer noen smaaoppdrag for den oeverste sjefen for nasjonal sikkehet i Gabon. Det var nemlig han vi var i presidentpalasset for aa moete. I loepet av tiden vi ventet foer moetet, rakk jeg aa se president Ali Bongo ankomme i helikopteret sitt og faa den roede loeperen rullet ut for seg. Saann er det hver morgen. Det er dessuten et enormt antall sikkerhetsvakter og militaere i og rundt palasset. Gabon har aldri vaert i krig og Bongo har tilsynelatende lita aa frykte, men som sikkerhetsvaktene jeg snakket med svarte: det er arbeidsledighet i landet og ett sted maa folk faa jobbe. Etter aa ha ventet i forvaerelset til sikkerhetssjefen i tre timer, foer jeg saa fikk vite at jeg ikke en gang fikk bli med inn paa moetet, lot jeg kjedsom- og oppgittheten min gaa utover vaktene. Der satt de, paa rad og rekke, med pistoler, men uten arbeidsoppgaver, og jeg stilte meg svaert kritisk til det hele. Til slutt ga de meg en oel og en pc, og ba meg sitte rolig ned. Jeg fikk i det minste komme inn og hilse paa sikkerhetssjefen paa slutten av moetet til kollegene mine. Som hentet ut av en film, satt en bitteliten mann med store hornbriller i en gigantisk lenestol av skinn, i et rom fullt av boeker og malerier. Jeg satt pent og pyntelig i sofaen og svarte han at ja, jeg elsker Gabon, og spilte definitivt rollen som den hvite, unge jenta som er med rundt for aa vinke og smile.

Den unge, hvite jenta - det er ikke tvil om at det er det jeg er. Ja, folk roper etter meg, og ja, jeg forstaar til tider at det aa vaere kjendis kan vaere baade fint og vanskelig paa en gang. Jeg syns imidlertidig jeg takler det godt; og jeg har valgt det rette stedet aa bo. Det ble nemlig ikke til at jeg flytta likevel; jeg insisterte paa at det er viktig for min lykkefoelelse aa faa bo blant folk jeg trives med og paa et sted som er naerme sentrum, og forble hos min togolesiske familie. Det er ingen andre hvite her, men en masse vestafrikanere, og vaar felles utlendighet gjoer at vi forstaar hverandre godt. Aa moete en nigerianer kjennes som aa moete enn som har samme morsmaal som meg - han snakker jo engelsk, og aa moete en beniner er som aa treffe en gammel kjenning, bare fordi jeg har vaert der selv. Jeg har dessuten blitt utrolig glad i bo saa tett paa familie og naboer. Som nordmann og individualist har jeg trodd at jeg er avhengig av aa bo for meg selv eller i hvert fall med venner paa egen alder, men jeg har skjoent naa at jeg trives fantastisk godt med aa ha mennesker i alle aldere og med diverse religioner og nasjonaliteter tett paa hele tiden. I gaar laget jeg middag til familien min, og det kjentes det helt naturlig aa gaa over med litt mat til naboen ogsaa. Jeg tilbringer stort sett kveldene hos min nabo, skredderen, for der er det alltid folk, eller ved aa leke med barna og snakke med kvinnene i bakgaarden.

Til alle som maatte lure paa om jeg er i sikkerhet her, kan jeg si at jeg blir utrolig godt passa paa av naboer, familie og kolleger som ringer meg flere ganger om dagen for aa hoere hvordan jeg har det og hvor jeg er. Jeg blir saa godt passa paa at jeg forrige helg hadde behov for aa flykte litt fra det. Jeg dro paa tur alene til to nabobyer. Det gjorde godt aa komme ut av den ganske eksosfylte storbyen, igjen aa faa reise kollektivt, som vil si aa vaere én av syv i en liten, femseters taxi, og aa komme ut i regnskog og ren luft. Stort sett alle jeg moeter, baade der og i Libreville, er hyggelige og interesserte i aa slaa av en prat, og skulle jeg faa behov for litt alenetid, kan jeg bare gaa litt fortere nedover gata. Tempoet her er nemlig svaert sakte og bedagelig, og det hender folk spoer meg hvorfor jeg gaar saa fort. I gaar var det en guttegjeng som ropte etter meg: "Hei, hvite jente! Det er ikke snoe og kaldt her; man gaar ikke fort i Gabon, saa ro ned!" Jeg vinket og gikk hjem til min togolesiske familie.

Bilder kommer snart, jeg lover! Jeg proever bare aa roe ned turistfaktoren ved ikke aa dra fram et kamera overalt.

Fred ut. Marit. 

fredag 17. januar 2014

En klassereise i Libreville

Klisjeen stemmer denne gangen ogsaa: Det foeles som jeg har vaert her i evigheter selv om det i virkeligheten bare er fire dager. Jeg har slaatt meg til ro der jeg bor, kommet i gang med jobben, og alt virket stabilt, inntil jeg i gaar fikk beskjed om aa flytte. Man skulle tro det var vertskapet mitt som ba meg flytte, vertskapet som hver kveld maa flytte stuebordet sitt for at jeg skal faa legge ut madrassen min, som ofrer verdifulle centimetere av knapphgetsgodet hylle for at jeg skal faa legge klaerne mine der og som gikk med paa aa lage et hull i taket forr at jeg skulle faa henge opp myggnettet mitt. Nei, de lar meg bli saa lenge jeg vil, og nekter meg til og med aa hjelpe til med oppvasken, men kollegene mine derimot, ber meg flytte. Stedet jeg bor naa er innvandrerkvarteret i byen; man moeter knapt en gaboneser, men kun folk fra Togo, Nigeria, Kamerun og andre vestafrikanske land. Her er det alltid liv i de hullete, uasfalterte gatene, barna loeper fra hus til hus og faar leke overalt, muslimer og kristne deler bakgaard, og alle naboene spoer meg hver morgen om jeg har sovet godt. Jeg kunne ikke foelt meg mer velkommen. Likevel mener kollegene mine at det er for utrygt for meg, og vil at jeg skal flytte inn i et nabolag som er ved siden av der alle ambassadoerene og presidenten bor. Kollegene mine tilhoerer nemlig et ganske annet samfunnslag. De spanderer lunsj paa meg til femten kroner, mens samme mengde mat i mitt nabolag ville kostet fem, de gaar i fine dresser, og de diskutererer, basert paa egne erfaringer, hvilket europeisk land som har de raskeste togene. Naa har de altsaa ogsaa ordnet et annet sted jeg kan bo - hos forloveden til en av dem og soesteren hennes. Det er et veldig fint hus med hoeye gjerder rundt, men det ligger et stykke utenfor byen, og jeg kommer til aa vaere mer avhengig av aa bli kjoert dit jeg skal. Det blir litt som aa flytte fra Toeyen til Lorenskog. Da jeg fikk presentert ideen i gaar, ble jeg forvirra og fortvila, og kjente meg pressa inn i overklassen. Etter aa ha tenkt over saken virker det likevel okay. I det minste faar jeg eget rom paa det nye stedet, og jeg medgaar at det er deilig etter lange dager med stadig nye kulturelle inntrykk.

Bostedsproblemstillingen har gitt meg svar paa noe av det jeg oensket aa laere om meg selv paa denne reisen: hva er det som gjoer noe til hjem for meg? Svaret er frihet. Det gikk opp for meg i gaar hvilken enform frihet jeg har i Oslo; og at ingen av de toalternative bostedene her gir meg den friheten. Huset i innvandrerstroeket her er trangt, og jeg har ikke frihet til aa legge meg foer de andre er ferdig med aa se paa tv, ettersom jeg sover foran den, jeg har ikke frihet til aa dra hvor jeg vil om kvelden, men maa sitte og se paa meksikanske saapeoperaer dubba til fransk med vertsfamilien min, eller alternativt sitte aa tegne med treaaringen i familien - det har blitt loesningen saa langt. Det andre bostedet gir meg ikke frihet til aa dra hvor jeg vil naar jeg vil og jeg er avhengig av andre. Fordi jeg kjenner faerre folk her har jeg ogsaa mindre frihet til aa variere hva jeg gjoer og med hvem. Alt det nevnte gjoer ikke at jeg har det mindre bra her; jeg har det fantastisk. Det har bare gaatt opp for meg at friheten min i Oslo er ekstremt stor. Saa stor at jeg valgte aa dra til Gabon, bare fordi jeg kunne, og med det oppgi noe av friheten.

Jobben min for FN-sambandet her er utrolig spennende. Det aller foerste jeg ble tatt med paa var et moete paa universitetet, med en arbeidsgruppe som skal levere endringsforslag, til parlamentet, til lovene som har aa gjoere med urfolks rettigheter til aa delta i beslutningsprosesser om regnskogen. Det gabonesiske FN-sambandet har diverse prosjekter som har aa gjoere med  baerekraftig bruk av landets naturressurser, som er enorme, og integrering av urfolk, altsaa pygmeer. Kollegene line har sagt de skal ta meg med til regnskogen saa jeg skal faa se forholdene med mine egne oeyne. Da vi diskuterte utfordringene knytta til integrering av pygmeer, spurte sjefen min om problemstillingen minner litt om den knytta til romfolk i Europa, og han har forsaavidt rett. Pygmeene er ogsaa noe nomadiske i livsformen, og det gabonesiske skolesystemet er noe vanskelig aa faa til aa passe med pygmeenes sosialiseringstradisjon og jaktbaserte levemaate. Jeg gleder meg masse til aa laere mer om alt dette!

Marit.

Jeg har ingen europeere aa droefte kulturopplevelsene mine med, men jeg har gabonesere aa snakke om togolesere med og vice versa. Fordi jeg har vaert en del i Vest-Afrika foer er jeg vant til togolesernes tradisjoner, og vi kan sammen le av gaboneserne som spiser med venstre haand (vet de ikke at den er skitten?) eller til og med med gaffel. Rare folk. Selv om jeg naa skal flytte skal jeg fortsatt bo med lokale, som jeg er utrolig glad for, fordi det gir meg viktig innsikt i kulturen, og jeg kan faa svar paa alt jeg maatte lure paa og jeg blir fortalt hvordan jeg framstaar her. Kusina i familien jeg bor i naa sa til meg at jeg er saa veldig, veldig hvit. Franskmenn er litt roede, sa hun, mens jeg jo er helt hvit. Etter nettopp aa ha tenkt over hvor skrekkelig blek, ja nesten gjennomsiktig, jeg ser ut ved siden av de vakre, moerke afrikanerne, kjentes det foerst litt nedbrytende aa hoere, men da hun saa fortalte meg at hun syns min hvitfarge er penere enn den franske, ble jeg glad. Hver sin smak, heldigvis.

søndag 12. januar 2014

Bongo fra Kongo

Jagland var enten frekk, uvitende, eller brydde seg bare ikke. Bongo Kongo, Jagland Schmagland. Bongo var i hvert fall fra Gabon, og er i min versjon av Lonely Planets Afrika-guidebok hederlig omtalt som den lengstsittede blant kontinentets nåværende presidenter. Jeg skjønte etter hvert at boka mi var fra før valget i 2009, og ble lei meg for at jeg ikke skulle få besøke Bongoland likevel. Jammen godt var det da at presidenten som ble valgt er Bongos sønn, og også heter Bongo.

Hvor er Gabon, hva driver gabonesere med og hvorfor har vi knapt hørt om landet? Spør en gaboneser hvorfor hun ikke vet noe særlig om Norge. Jeg tror begrunnelsen er den samme fra begge sider. I likhet med Norge har Gabon en bitteliten befolkning, tjener flere milliarder kroner i året på olje, har ikke vært i krig på over femti år og produserer strøm av vannkraft og olje. Kjedelig? Kanskje litt. Samtidig som det rommer en av Afrikas dyreste hovedsteder har Gabon kontinentets best bevarte urjungel (ref. mannen i kassa på Nomaden), og desentraliseringspolitikken kan synes å skille seg noe fra Norges. Altså har jeg noe annerledes og spennende i vente. Ulovlig jakt på truede dyrearter og en befolkning med HIV-rate på 9 % blant voksne skaper dessuten utfordringer jeg ikke er vant med herfra. Og hvor landet er? På den lille klumpen som stikker ut vest i Sentral-Afrika, der de avholdt Afrika-mesterskap i fotball i 2012, vet du. Enklere sagt: midt på ekvator. Geografen i meg gleder seg helt vilt til å hoppe fram og tilbake mellom nordlige og sørlige halvkule.

Geografen i meg er også superspent på å lære om migrasjon internt i Afrika. Jeg skal nemlig bo hos en togolesisk familie i den gabonesiske hovedstaden. Moren i familien er tanta til en god venn av meg fra Togo, og etter å ha snakka jevnlig med begge de nevnte samt en amerikansk onkel av dem de siste ukene, føler jeg meg som del av en stor, lykkelig og fantastisk vennlig familie. Gjestfriheten står det ikke på. Helena, som jeg skal bo hos, nekter meg å betale for oppholdet. Det hender jeg låner bort sofaen min i en liten uke, men så lenge som to og en halv måned har ingen noen gang spurt om å få campe hos meg. Om det skjer, håper jeg jeg vil finne like mye hjerterom i meg selv som jeg erfarer at Helena har. På denne reisen kommer jeg til å komme mye tettere på lokalbefolkningen enn på tidligere turer i Afrika, og jeg merker jeg gleder meg masse. Å dele rom med en kusine og å bo tett på to foreldre og en treåring kan bli utmattende i lengden, men en veldig stor overgang fra juleferie og høy storfamilieintensitet blir det ikke.

Mens jeg er i Libreville (hovedstaden) skal jeg jobbe frivillig for FN-sambandet, dra på helgeturer til jungelen, få klær sydd hos skredderen, kanskje bli bedre til å sy selv, få sentralafrikanske rytmer inn i kroppen, snakke fransk, lære lokale språk, ta aktivt del i en familie, og ta 30 studiepoeng ved UiO. Jeg satser på at det kommer til å gå strålende. Om det med de studiene ikke skulle gå som planlagt, vil jeg bare passe bedre inn i studiegjennomføringsstatistikken. Normert tid, når ble det et mål? Likevel satser jeg på å være hjemme til eksamen i slutten av mai, og på at å snakke fransk i hverdagen skal hjelpe meg gjennom diverse HF-emner.

Planen er også å dra til Kongo-Brazzaville, for å jobbe frivillig for speideren der. Jeg har superlyst til å knyte knuter, bygge gapahuk av jungeltrær og lese hakkespettboka på lingala, og ser for meg å være der i halvannen måned. Dog, ingenting er avklart, jeg lever på African time og tar det på sikt. Hvor jeg er i begynnelsen av mai vet jeg ikke, men 17. mai har jeg tenkt å ha bunaden på og juble for grunnlovsjubileum på Karl Johan som resten av mednasjonalistene mine. Alternativt kan seiltur på Kongo-elva være god markering av dagen. Kanskje får jeg Joshua French med meg; Kinshasa ligger rett på den andre siden av elva fra Brazzaville. Joseph Conrad, Joshua French og meg. Kongo-elva synes å være bra saker.

Jeg vet at jeg reiser fra 18 minusgrader til ekvatorvarme og tropisk klima, at jeg skal bli møtt på flyplassen i Libreville på tirsdag, og at FN-sambandet venter meg på onsdag. Utover det er det meste åpent. Deilig åpent, og jeg er gira.