«Den hvite mann kom først og kledde på oss, og siden av oss. Og du er for pen til å stamme fra apene.»

En taxitur kan lett bli til en givende debatt om evolusjonslære og oksidentens innflytelse i Afrika. Det er spennende å være et sted der darwinisme langt fra er tatt for gitt, og ikke minst å se europeisk tilstedeværelse i Afrika fra sistnevntes perspektiv. At den hvite mann først kom og ba afrikanerne gå i klær heller enn nakne, og nå viser filmer som oppmuntrer til å gå i bikini eller mindre – det er ikke til å forstå seg på. Og at mannen ikke nødvendigvis er sjef i det europeiske hjem, det er og blir underlig. Jeg havner i likestillingsdebatter flere ganger daglig, og gjentar mitt feministiske budskap i det uendelige. At selv kongolesisk lov sier at mannen er husets herre og dermed alltid har siste ord, samt at kvinnens rett til å jobbe skal innsnevres hvis arbeidet skaper problemer for familielivet, får i seg selv lyset i enden av tunnelen til å synes svakt. Til tross: ildsjelene er mange, og jeg er så heldig å være omringet av dem.

Sjefen og veilederen min er blant mine største forbilder. De er kongolesiske jurister og har konstant alle kluter satt til for at Kongo-kvinnens posisjon skal styrkes. Begge to har vokst opp i kvinnedominerte hjem der de aldri har blitt slått, er selv store kvinnesaks- og voldsmotkjempere. Dermed beviser de viktigheten av oppvekstmiljø for verdisyn, og derfor også at det krever generasjoner å skape endring; har du vokst opp med høy frekvens av ris på rumpa, skal det mye til for at dine barn ikke får gjennomgå det samme. Mine kollegers urisede rumper gjør likevel alt annet enn å sitte stille og vente på at generasjonene skal fly forbi. På lørdag var jeg med sjefen min på radiodebatt om kvinners rettigheter, og fikk se et eksempel på hvordan han bruker folkeopplysning og juss som verktøy for saka. Loven er, som nevnt, lite likestillingsvennlig på noen områder, men er i store trekk teori som er mer lovende enn praksis. All form for vold mot kvinnen er forbudt, men dette er ukjent for mange, og radiobølgene fra helgens debatt kan gi mektig kunnskap til mange kvinner der ute. Kvinnerettskursene vi skal organisere (de er bare noen uker forsinka, det skal snart komme i gang…) vil også skape sterkere kvinner som begynner å stille spørsmål ved hverdagslig undertrykking.

«Hva med mannens rettigheter?!» får jeg stadig til tilsvar når jeg forteller hva arbeidet mitt dreier seg om. Jeg holder meg kald og forteller hvordan menneskerettighetene sikrer dem ganske godt. Jeg har blitt godt kjent med den lokale NGOen ADHUC hvis hensikt er å drive menneskerettighetsopplysning, samt å bistå asylsøkere, flyktninger, urfolk, fengselsinnsatte og andre som ofte opplever menneskerettighetsbrudd. Historiene om flyktninger og asylsøkere som strømmer til Kongo, fra Rwanda, Den sentralfrikanske republikk og «Kin» (Kongo-Kinshasa), gir et viktig perspektiv til norsk asyldebatt og manges idé om at vi i nord tar på oss så stor del av «asylsøkerbyrden». Som i Midtøsten: de fleste flyktninger drar til naboland og ikke til iskalde Norge. ADHUC lager tegneserie om menneskerettigheter så analfabeter kan forstå, bistår kvinner i å snakke høyt om overgrep fra politiets side, og holder rettighetskurs for ungdommen i kvartalet. Jeg var med på sistnevnte her en dag, og fikk tredoblet min innsikt i relevante konven-, deklara- og ratifikasjoner. Det er så herlig å få lære, lære, hvor enn jeg er.

Jobben lar meg også stadig lære mer om skogsforvaltning og iverksettelsen av EUs FLEGT-progam (Forest Law Enforcement, Government and Trade) i Kongo. Jeg var med på en skogslovendringskonferanse, med representanter fra sivilsamfunn, offentlig og privat sektor, og fikk innsikt i en prosess som likner på den jeg var med på i Gabon. Kort oppsummert, så har FLEGT som mål å kontrollere legalitet og sporbarhet av regnskogseksport, og har i den forbindelsen sparket i gang skogslovsrevidering. Korrupsjon på statsnivå setter i dag kjepper i hjulene på alle forsøk på kontroll med regnskogsutvinning; hogstbegrensningsdokumenter gitt fra ministere til hvert utvinningsfirma er lite verdt når de samme ministerne opphever begrensningene i det de får baklomma fylt med kontanter. Forhåpentlivis vil FLEGT, når det er ordentlig på plass, minske korrupsjonstilfellene og redde regnskogen. FLEGT er et godt eksempel på hvordan EUs intensjoner ved første øyekast framstår som utelukkende å redde, i dette tilfellet, regnskogen, men samtidig er et grep om afrikanske nakker og et gjør-som-vi-vil-eller-så-slutter-vi-å-handle-med-dere. Kongo har å få på plass FLEGT-systemene, eller så mister de Europa som regnskogskunde. Det kan kritiseres, og samtidig sees som et godt eksternt initiativ for bedre ressursforvaltning.

Speideren er minst like viktig i mitt liv for tiden. Forrige helg var vi på speiderleir på landstedet vårt, for å igangsette landbruksprosjektet. Ett mål skal snart tyte av frukt og grønnsaker, men først må det avgresses. I mangel på penger til bulldozer, skaffet vi macheter til veie, og hugget helgen lang. Mellom slagene hoppet vi i elva, sang sanger og danset i regnet. Speideren er en bevegelse uten sidestykke; jeg føler meg så godt mottatt av hele speiderflokken, og har virkelig troa på at ansvarliggjøring av ungdom gjennom speiding er utrolig verdifullt. På lørdag feiret jeg påskeaften med mange av speiderne (speidersynonymene er få og setningene mine synes derfor noe repetative …), og fikk være med på fire timer lang katolsk messe, samt mat, dans og vin til langt på natt.

Resten av påskehelgen har jeg fylt med dåpsfest og bad i Kongo-elva. Begge deler anbefales!

---

 

Det gikk vilt for seg i speiderdansen

I arbeid

Speiderleir er gøøøy!

Sjefen min under radiodebatten

Debatten fant sted i en deilig hage

Det er kort til Kinshasa, men de farlige bølgene begrenser mulighetene for å krysse elva.

Bikinibilde, bare fordi det er Kongo-elva.

Borgerkrigenes land

Hvorfor slutta jeg i Speideren da jeg var ti? Bare Egil har utvilsomt rett i at det er en fiiin organisasjooon. I dag var jeg med til den kongolesiske speiderens landsted et stykke utenfor Brazzaville, og ble møtt av taktfaste jubelrop og en gjeng svært så ansvarsbevisste ungdommer. Jeg har kommet for å ta igjen min speiderløse ungdom, og for å prøve å bidra til stable et landbruksprosjekt på beina. Om grønnsaksproduksjon og svineoppdrett kommer i gang på landstedet Djoumouna, vil både lokalbefolkning og unge speidere sysselsettes, og speiderforbundet få en stabil inntektskilde. Avkastningen vil blant annet gå til kursing av jenter i seksualhelse. Jeg har begynt å lete etter mulige sponsorer i Norge, men har også erfart at midlene finnes her i Kongo, de er bare dårlig distribuert og lite kjent. Tilfeldighetene har villet det til at vi har fått den kongolesiske landsorganisasjonen for landbrukskooperativer til å hoste opp både griser, spader og trillebårer til oss. Enda mer tilfeldig var det at speiderkollegene og jeg på byen i går møtte en mann som stiller som ordførerkandidat i en bydel i Brazza, og syns det vil passe svært godt å ha et veldedig partnerskap å skilte med. Antakeligvis blir det altså både bananer, spinat og HIV- og AIDS-undervisning på speiderungdommen.

Jeg er frivillig for Speideren i tillegg til å være praktikant for Comptoir Juridque Junior (CJJ). Sistnevnte har gitt meg en veileder, en plan for hver eneste dag av oppholdet mitt, og bedt meg skrive ukentlige rapporter. Det er over all forventning, og jeg er ytterst begeistret. Jeg får anledning til å være lærende praktikant, lese rapporter og artikler, samt gå på møter med samarbeidsorganisasjoner, arrangert kun for at jeg skal få diskutere observasjon av ulovlig regnskogshogst og innflytelsen av EUs program omhandlende legalitet og sporbarhet av regnskogseksportartikler. Om en ukes tid starter et prosjekt innen CJJs andre hovedtema: utdanning av kvinner i deres rettigheter med hensyn til voldsovergrep. Første skritt er å overbevise dem om at det faktisk er snakk om overgrep når mannen din slår deg eller har sex med deg uten at du vil det. Frykt for skam og å miste økonomiske midler, samt en forestilling om at mannen din har rett til å gjøre alt han vil med deg, er ofte grunn til at volden stadig pågår. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har diskutert med kongolesere og gabonesere hvorvidt kvinnen er underordnet mannen. Selv kvinner forteller meg at det er riktig at de skal underkaste seg. Min kultur er ikke noe riktigere enn deres (de syns det er like vilt at norske menn gifter seg med hverandre som jeg syns det er at kongolesiske menn til tider har fire koner), men jeg forsøker å åpne for debatt og refleksjon rundt holdninger jeg finner annerledes. CJJs kvinnekurs virker definitivt som de er ettertrengte; min veileders fortellinger fra tidligere rettighetsutdanninger er nok til å få meg på gråten. Hun forteller meg videre at det er viktig at vi framstår trygge og sterke under kursene, og jeg lover å gjøre mitt beste. Mine erfaringer fra å holde ikke-volds-kurs i Norge er absolutt relevante or arbeidet her, men føles likevel som om de er hentet fra en annen verden. Under kursene hos Norges fredslag var det nærmest aldri snakk om fysisk vold, men heller manipulering og verbal vold. Det er ikke målet å påstå at fysisk vold ikke lever i altfor godt velgående i Norge, for det gjør det, men jeg har vært behagelig, og kanskje skremmende, skjermet fra den virkeligheten og har lett kunnet neglisjere den. De prostituerte på hver en bar jeg besøker (og det handler ikke om at jeg velger de mest lugubre stedene), og historier om hvordan disse først utnyttes av kunder og siden voldtas av politiet, gjør sitt for å få voldshverdagen til å virke nær.

At kongolesere har fått kjenne volden på kroppen kommer også til syne hver gang det kommer en kraftig lyd fra en bil eller hva det måtte være, og folk rundt meg skutter seg og snakker om minnene fra krigen. Krigene. Det var borgerkrig i 1993, ’97, ’98 og 2002. Det var alvorlige skyteepisoder i Brazzaville i 2012 og senest i desember 2013. Folk gruer seg allerede til valget i 2016, for maktkamp betyr økte spenninger, og gir lyst til å holde seg lengst mulig unna valglokaler og politiske sentra. Regjeringen er allerede i gang med å flytte universitetet til en del av byen der studentene lettere kan kontrolleres, for på den måten muligens å dempe opprørsnivået, men aller mest for å være sikrere på at det blir liten motstand til at Sassou fortsetter sitt imposerte, korrupte styre. Igjen – jeg må legge fra meg de norske brillene. Sassou er på mange måter elsket. En masse kvinner og menn går i tøy med bilde av presidenten og underteksten: «Takk for freden, far Sassou». For han er landsfaderen, og vil helst ha fred, i likhet med de aller fleste andre. Å styre Kongo er som å gå på line mellom krig og fred, og imposering av vestlig demokrati er nødig nøkkelen til å lande på alle fire på den fredelige siden. Kanskje er det best at Sassou sitter bak rattet enda en stund.
Frykt ikke, alle der hjemme. Jeg er i et tidligere krigsherjet land, og pengene fra regnskogseksport går i ministerlommer heller enn til utviklingsprosjekter, men likevel har jeg det bedre enn på lenge. Her kaller vi hverandre alle ved titlene far, mor, datter og sønn, heller enn monsieur, madame og mademoiselle. Etniske skillelinjer til tross – vi er alle som i familie, og jeg føler meg som i de beste hender hvor enn jeg går. Da nærmeste norske ambassade er i Angola, har min venn, politimannen på den italienske ambassaden, lovet å holde et ekstra øye med meg. Mine nederlandske venner fortalte meg at deres konsul også snakker norsk, og at jeg kan skrive meg inn i hennes manntall, men jeg satser på at jeg vil klare meg den drøye måneden jeg har igjen. Organisasjonen France Volontaires har kjøpt madrass og vifte til meg, og bedt meg ringe hver gang det er noe, så livet i Brazza er litt som en feriekoloni. Samtidig er arbeidet seriøst og utrolig lærerikt. Jeg fryder meg hver gang jeg tropper opp på CJJ-kontoret i skogen midt i byen, eller speiderkontoret i den katolske kirken. Kollegene mine er alle tiders. En av dem driver med yoga, er vegetarianer, tror på menneskeheten og naturen, heller enn Gud, og skriver skuespill på fritida. Han er som unntak blant kongoleserne å regne, og absolutt et gullfunn for min del. Jeg er samtidig definitivt på bølgelengde også med de andre kollegene, enda de er både kristne og kjøttetere. Lunsjpausene hos CJJ er beviset på organisasjonen ville scoret 14 av 10 på arbeidsmiljøskalaen. Vi finner stadig noe å feire, diskuterer kultur, religion, krig, fred og regnskog og sånn, og de lærer meg lingala. Kongo har to offisielle, nasjonale språk: lingala og kituba. Fransk er definitivt øverst på språklista om du sjekker leksikon, men i folks hverdag er det de to andre språkene som gjelder. Dermed skiller Kongo seg tydelig fra Gabon, der fransk er eneste språk som forstås av alle. Her snakkes fransk stort sett bare når en mundele (hvit person) er tilstede, eller når du er på lærebenken eller i kongressen. Jeg får 100 nye muyindo-poeng (muyindo - svart person) hver gang jeg lærer et nytt ord. «Malamu» funker stort sett over hele linja og blir dagens konklusjon: «jeg har det bra».

Søppelbilen som kommer forbi huset mitt hver morgen. Han gjør det på eget initiativ, og hver husstand betaler 40 kr I måneden for at han skal hente avfallet deres og ta det med til et sted der det brennes eller graves ned i jorda.

Kaffebaren trillet fra meg. Det er mobile kaffeer overalt i byen. Du kan velge mellom nesquik, nescafe og Lipton-te, med søt eller nøytral konsentrert melk.

Dette er rett ved siden av kontoret mitt, og her spiser jeg lunsj hver dag. Medina styrer sjappa, og tilbereder den deiligste fisk med auberginer.

Inngangspartiet til kontoret mitt. Vi deler huset med to andre organisasjoner, og har et lite kontor innerst i bygget.

Pause med kollegene er like topp stemming hver eneste dag.

 

Ryggkurv med pannestropp

Regnskogen har vunnet meg, fullt og helt. Det er absolutt innafor å være kry av norsk skog, men Nordmarka framstår noe puslete til sammenligning med den tropiske skogen i Gabon.  Jeg hadde kjøpt meg vernestøvler og hansker og lånt meg joggebukse og hijab (mot mygg), og var klar for det som på kartet er markert som dyp, fuktig skog. To kolleger og jeg hoppet på et lasteplan, som vi delte med intet mindre enn fem andre karer, ti kasser øl, tre striesekker med isbiter, samt bagasjen til hver av oss. Vind i håret og god utsikt er ofte mer givende enn høy grad av sikkerhet. Vi humpet oss innover i skogen, og ankom etter tre timer landsbyen Double-ponts, med sine 100 innbyggere. På kartet heter landsbyen noe annet, men bruksnavnet har enkelt nok sin opprinnelse i de to broene som rammer den inn. En rekke av Librevilles kvartaler bærer på tilsvarende måte navn med svært praktiske, forklarende betydninger: Venez-voir («kom og se», grunnet markedet), Atong abé («der de gamle møtes om kvelden for å diskutere hvilke døtre som skal gifte seg med hvilke sønner», her bodde jeg) og Carrefour Hassan («Hassan-krysset», der Hassan pleide å ha sin butikk). Det er ikke bare Double-ponts’ navn som skiller seg fra det som står skrevet i statens arkiver; også dens registrerte innbyggertall er en sannhet med modifikasjoner. I Gabon er ikke et eneste menneske under 16 år folkeregistrert, etter sigende fordi et lavt innbyggertall reduserer Bongos utgifter til FN og andre internasjonale fora. Med en tilsynelatende svært høy fødselsrate, kan både Double-ponts’ og Gabons innbyggertall med letthet økes med 30 %.

Navnekluss og innbyggertallsforvirring til tross: det tannløse smilet til landsbyhøvding Koumba er alltid like bredt. Vi losjerte hos sjefen sjøl og hans kone nummer to (nummer én var bortreist for øyeblikket), og jeg fikk låne selveste høvdingsenga. Høvdingen er anerkjent av statlige myndigheter som sistnevntes høyeste beskytter på lokalt nivå, og er samtidig utpekt etter tradisjonelle kriterier. Koumba var førstemann til å ankomme Double-ponts, i 1976, og dermed en naturlig leder. Jeg la fra meg det norske perspektivet med tilhørende dom av mannen som en aldrende vimsekopp uten demokratisk oppslutning, og klarte å se hvordan han fungerer som et stabilt, fredelig overhode, som hører landsbyens stemmer via De vises råd. Hans like gamle, noe alkoholiserte og underlig sjarmerende høyre hånd og sekretær, tar seg av å tusle rundt i landsbyen og opprettholde lov og orden. Å se gjennom fingrene på at de unge bananplantasjearbeiderne spiller om penger, til tross for gabonesisk lovs fordømmende pekefinger i den retningen, er likevel helt naturlig, fikk jeg forklart, for de er jo som sønner av høvdingen å regne. Pokerspill gjør seg kanskje ikke fortjent til dødsdom, men høvdingsekretærens holdning gjenspeiler måten lovens lange arm på nasjonalt nivå opererer. Politikontrollene langs veiene i Gabon er av aller hyppigste slag, og politiet tenker seg knapt om en halv gang før de drar fram en lovbruddsbeskyldning av hatten og krever inn dagens lommepenger – med mindre du er en kjenning av politiet, i den forstand at du er kompis eller fetter. Det er da klart at loven gjør unntak i gode venners lag.

Ekstrem korrupsjon til side - for dyp, fuktig regnskog. Etter å ha vasket oss i elva og spist kokte bananer til både middag og frokost, tok vi fatt på den seks timers lange ferden, på leting etter ulovlig hogst. Høvdingens kone ba meg bytte bæreanretning med henne, og min sporty ryggsekk ble byttet ut med en hakket heftigere ryggkurv med pannestropp. Gjennom hele turen plukket den nevnte dama nøtter, frukt og bær og slengte i kurven min, og stroppen over panna strammet mer og mer. Heldigvis ble nakken raskt sterkere, og jeg følte absolutt det hadde vært strevet verdt da dama etter endt tur sa hun var imponert. Jeg hadde følt meg litt som på prøve hele dagen, og hennes ros falt i ytterst god jord.

Buskene var høyere enn meg, trærne enorme, og lydene vakre. De andre hørte både elefantskritt og apeskrik, men mine mindre trente ører hørte bare fugler, fugler og fugler. Vi kom over flere tilfeller av ulovlig skogaktivitet, i form av etterlatte kjempestammer. Det er forbudt å felle trær uten å ta dem med seg, fordi det er unødig sløsing med ressurser som bærer frukt både mennesker og elefanter nyter godt av, og fordi det sperrer veien for de samme skapningene. Enda verre er det i de tilfellene der for unge, for mange eller beskytta trær felles, og også dette forekommer altfor ofte.

Jeg kom meg helskinnet ut av skogen, gjennom et par nye byer, og få dager senere ut av Gabon. Brazzaville byr foreløpig på en herlig tilværelse! President Sassou er av samme kaliber som Bongo, men har i det minste lyktes i å forby plastposer og å skape grønne lunger i hovedstaden. Renhet er relativt, og Brazzaville kan nettopp derfor betegnes som ren, om den sammenlignes med Libreville. Jeg kan igjen puste inn annet enn eksos, og ettersom kontoret mitt er inne i et skogholt midt i byen, er jeg riktig så fornøyd. Comptoir Juridique Junior jobber med å utdanne kvinner i lokalsamfunn i enkel jus, for at disse skal kunne sikre sine medborgeres rettigheter. Urfolks rettigheter står særlig i fokus. Jeg har foreløpig blitt gitt en masse dokumenter å lese, merker heldigvis på at mange begreper er kjent fra arbeidet i Gabon, og satser på at jobberfaringene også her blir spennende. Jeg deler et hus med en italiensk jente, og vi fant raskt ut at vi har en felles venn i Benin. Hvilken liten verden.  Jeg har eget rom og dusj, og er overveldet over gangavstanden mellom kjøkkenet, stua og soverommet – så mye plass! Det er et lite kultursjokk ikke lenger å være den hvite jenta som bor trangt blant vestafrikanere, og heller å bo stort og ha franske venner som jobber for FN og EU. Å være tett på europeere gjør imidlertid ikke at jeg er fjernere fra utfordringene ved den kongolesiske virkeligheten – tvert i mot: Min italienske samboer jobber i en organisasjon som søker å sikre liv og helse for kongolesiske prostituerte. Hennes fortellinger fra felten, om 15 år gamle jenter som utfører tjenester i bakgater for snaue 10 kr, gjør at den brutale virkeligheten kjennes tett på. Til tross for at europeiske bekjentskaper er spennende, skal jeg gjøre det jeg kan for å få lokale venner her også. Jeg fikk meg en kongolesisk venninne på markedet i dag; jeg skal tviholde på henne.

(Nerdeinfo: Jeg møtte nettopp en mann som jobber for Geoconsulting International, som jobber med GIS og kartografi i Afrika. Han tilbød meg mer eller mindre et internship. Shit man, det er i felten man får kontakter!)

På vei mot regnskogen. Vi var enda to personer på lasteplanet. 

En kurvmaker i Double-ponts

Landsbyhøvdingen viser meg der det for førti år siden ble markert at en stor hovedvei skulle legges. Pengene har blitt innvilget, og lagt i lomma på folk. Veien har aldri blitt laget, og den dag i dag går det ingen vei mellom Libreville og Port Gentil, som er Gabons to største byer. Man må ta båt eller fly dem i mellom. 

Brice og meg. Her var ryggkurven ennå lett. 

Bananplantasjearbeidere på vei til jobb.

Også jeg fikk machete denne gangen. 

Koumba er kanskje ikke veldig stor, men trerota bak han er uansett enorm! Treet er hugget og etterlatt. 

Stammen, etterlatt. 

Mer etterlatt hogst.

Jeg står på ekvator!

Den siste dagen min i Libreville tilbragte jeg på stranda med gode venner. 

«Du har vist oss at hvite kan være som oss»

Det er den fineste komplimenten jeg har fått. En morgen jeg satt på trappa, inntullet i mitt afrikanske tøystykke, og spiste avokado og bønner som alltid, kom nabodama til meg og sa nettopp det: at jeg har vist henne, at jeg har vist dem, at «dere kan være som oss», at selv hvite kan leve med enkle kår, være omgjengelige, sympatiske og lette å forholde seg til. Det er snakk om den tidligere beskrevne nabodama, hun som er analfabet, 23 år med tre barn, ble giftet bort som femtenåring, og fullstendig bundet til hjemmets oppgaver. Hennes utgangspunkt er altså ganske annerledes enn mitt. Hvis mitt opphold i Gabon har kunnet gi henne noe, er jeg mer enn tilfreds, og alt annet teller lite.

Oppholdet mitt her går mot slutten, og det er tiden for å stille seg de store spørsmålene, om hvorfor jeg er her, hva jeg har fått utrettet og hva jeg vil ha ut av det. Hvorfor fader jeg gjør dette her, reiser Afrika rundt. Hva jeg vil med livet mitt. Dannelsesreiser gjør vondt i blant, jeg skal ikke skjule det. Det hender jeg er fullstendig oppgitt over alt, alle, og ikke minst meg selv, som har stukket fra alt jeg kjenner, for å være midt i tjukkeste Afrika. Kulturforskjeller, fattigdom, nød og ulikhet – de er alle så spennende konsepter å høre om. Å oppleve dem i form av hverdagslige utfordringer er til tider frustrerende: folk som ber meg betale for dem, folk som tilsynelatende dasser rundt hele dagen fordi ikke har jobb, folk som aldri holder avtaler fordi de er levende ringvirkninger av systemene i bunn, og folk som gjør alt de kan for at jeg skal bli forelska i dem for siden å ta dem med til det forjettede land i nord. Enda jeg vet så godt at det er strukturelle svar på alt sammen, er det av og til fristende å lukke øya og ønske seg tilbake dit alle er like rike som meg og har de samme grunnverdiene som meg. Men jeg kan ikke lukke øya, vil ikke. Jeg er derfor tvunget til å forholde meg til hvordan jeg mener mine ressursbidrag kommer best til nytte: hvordan yter jeg for en organisasjon uten at den blir avhengig av meg, og når er det riktig å betale for dem som ikke selv har muligheten? Jeg kommer stadig noe nærmere svarene.

Jeg skulle ha dratt på tredagers ekspedisjon i regnskogen fra og med i morges. Men jeg er støkk i Libreville. De riktige dokumentene ble ikke signert verken i går eller i dag, og pengene som er innvilget til turen sitter fast i byråkratiet. En kollega og jeg skulle ha dratt for å besøke landsbyene der vi har et prosjekt omhandlende overvåking av ulovlig hogst. Prosjektet er i grunnen et veldig godt et: lokale landsbybeboere har blitt gitt kurs i lovverk omhandlende hogst, samt opplæring i bruk av kamera og GPS, for at de skal kunne melde fra hver gang de ser at et beskyttet eller for ungt tre er hugget, at det har blitt hugget mer enn ett tre pr 100 kvadratmeter, eller at hugde trær er etterlatt eller begravet. Når de har rapportert til oss, skal vi politianmelde det. Overvåkning av ulovlig jakt skal etter hvert også kobles inn i prosjektet. Både fauna og flora er svært truet av de nevnte aktivitetene, og Kongo-skogen, som dekker hele Sentral-Afrika, går en trist framtid i møte om ikke jakt og hogst reguleres. Derfor har jeg virkelig troa på overvåkningsprosjektet, og det hadde vært fett å reise ut i skogen og få førstehåndskjennskap til problematikken og de aktuelle landsbyene. De har sagt vi skal få dratt i morgen. Inshallah.

Å skulle reise fra Gabon om få dager har gjort meg til en berg-og-dal-bane av følelser. Jeg spør meg hvorfor jeg reiser fra min togolesiske familie, som jo er det beste som har skjedd meg på lenge, og hvorfor jeg drar fra en jobb som i utgangspunktet er utrolig spennende. Svarene blir at jeg vil prøve noe annet, ha sammenligningsgrunnlag, og lære mer. Til tross for at jeg nettopp har deltatt på en konferanse med alle Librevilles NGOer og skjønt at mulighetene for finansiering og initiativer er større enn jeg ante, drar jeg og håper å finne noe lignende lenger sør. Dessuten skal jeg fortsette å søke finansiering for FN-sambandet og oppdatere nettsider for Samba Mwanas mens jeg er i Brazzaville. Der skal jeg samtidig være praktikant for NGOen Comptoir Juridique 

Junior og det kongolesiske speiderforbundet, og jeg skal dele leilighet med en annen europeisk jente. Å reise fra Gabon er dessuten en fin ting på den måten at det tydeliggjør hvem som er viktige for meg her. Noe av det vakreste jeg har opplevd den siste uka, var da naboen min inviterte meg inn til seg, lot meg skjønne at det dreide seg om noe svært høytidelig, og spurte meg deretter med det største alvor om vi kan være bror og søster for alltid. Jeg trodde vi hadde vært enige om det siden dag én, men satte umåte stor pris på seremonien han viet vennskapet vårt.

Sist helg ble viet til familien og evige vennskapsbånd. Jeg tok med familien ut å spise på «respurant», som lillesøster sa – ordet var helt nytt for henne, og de tok meg med på piknik på stranda. Familieidyll. 

Herlig strandfamiliepiknikkaos

Jeg har passet på å utstyre familien min med god reklame for Norge.

Familien min, som jeg har blitt så glad i, klar for restaurantbesøk.

Vi har sovet med hodene mot hverandre i to måneder, og kommer forhåpentligvis alltid til å holde kontakten.

Presidenten for Samba Mwanas holdt foredrag på NGO-konferansen forrige uke. Hun er den tøffeste dama jeg vet om. 

Stand for Samba Mwanas. Sjekk ut sambamwanas.com :)

Kvinnedag for de frie

Det var en bittersøt feiring av kvinnedagen jeg bedrev i dag. Samtidig som jeg var på kvinnekonferanse med byens rike, frie kvinner, spiste fasjonabel lunsj og diskuterte kvinnens ansvar i tilknytning til vold mot barn, var damene i nabolaget mitt like bundet til hjemmet og dets oppgaver som alltid. Jeg ønsket dem god kvinnedag før jeg dro av gårde til hotellet der konferansen ble holdt, og innså med ett så tydelig hvordan min allerede meget priviligerte situasjon gjør meg i stand til å markere mine rettigheter og min posisjon, mens de kvinnene jeg kjenner som lider aller mest under å være det annet kjønn, knapt vet at det finnes en kvinnedag, og i enda mindre grad er i posisjon til å markere den. Mannen i butikken over gata spurte meg om ikke poenget med dagen er at vi kvinner skal arrangere fest for mennene. Jeg ga han en lekse og et smil, og gikk.

Tilbake til vold mot barn. Fenomenet er dessverre altfor tilstedeværende i hverdagen min. Jeg sier fra hver gang jeg ser at det skjer, og forklarer foreldrene hvorfor jeg mener barn ikke lærer av å frykte, og at jeg allerede ser at barnas terskel for selv å utøve vold er senket. De aksepterer argumentene mine, og sier de skal slutte, men løftet gir seg ikke utslag i endret handling. På kvinnekonferansen i dag var temaet hovedsakelig incest og voldsovergrep, og med andre ord fenomener som er mye verre enn daskene min togolesiske lillesøster får når hun somler med å kle på seg om morgenen. Jeg tok likevel ordet i dagens debatt og snakket om problemene ved den utbredte voldsutbredelsen i hvermanns hjem her. Hele salen brøt ut i latter og jeg fikk som svar at det jeg ser ikke er vold, men irettesettelser. Etter å ha svart for meg om hvordan vold ikke kan aksepteres på noe nivå, var det heldigvis flere som sluttet opp om det jeg sa, og jeg fikk høre etterpå at det var gode innspill jeg hadde kommet med. Kulturrelativismen min strekker seg langt, men har grenser, og det var godt å erfare at mange var enige med meg.

Det er snart en uke siden jeg kom hjem fra São Tomé. Slutten av oppholdet mitt der var riktig så perspektivgivende. Etter å ha skrevet ferdig universitetsoppgaver fredag ettermiddag, pakket jeg raskt sekken, lette rundt i en time etter et sted jeg kunne trylle penger ut av bankkortet mitt (tips: nei, nei, nei, ikke belag deg på at alle land tar visa), og slengte meg med første buss ut av byen. Jeg sa til bussjåføren, på portugisisk, at jeg ikke vite hvor sove, hotell?, og ble tatt med til et bungalow-resort ved stranda. Sjåføren forlot meg ved porten i mørket. Heldigvis hadde jeg brudt med prinsippene og gitt han telefonnummeret mitt da han ba om det, for da det viste seg at stedet tok 1000 kr natta, mens et herremåltid på São Tomé ellers koster én prosentandel av den prisen, var en lokal kontakt mitt eneste håp. Nelson var snill, kom og hentet meg, og innlosjerte meg hos sin familie. Der ble jeg boende i to dager, i et trehus på påler mellom palmene. Landsbyens beboere var alle i slekt eller tilsvarende nære, og jeg hadde plutselig et kjempenettverk i bittelille Santana, på østkysten av São Tomé. Noen av barna hadde lært litt fransk på skolen, men ellers gikk kommunikasjonen på portugisisk. Jeg følte meg som tatt ut av en film der jeg, noe desperat, prøvde å forklare mitt akutte toalettbehov for mennesker som verken snakket mitt språk, hadde toalett i nabolaget, eller hadde noe forhold til hva dopapir var. Da jeg etter hvert fant fram til skuret bak huset, bortenfor huset, bak palmene, bak hytta til den gamle mannen som flettet kurver, og skjønte at det spilte rollen som toalett, var alt bra. Ellers bedrev jeg tiden med å bli med de lokale gutta på tur i skog og ved hav. De plukket kakaofrukt, gujaba, palmeoljefrukt, tsjaka og kokos til meg, og tok meg med til strender vakrere enn noe jeg før har sett. Blassert etter å ha et besøkt hundretalls afrikanske strender, trodde jeg, var kameraet lagt igjen hjemme hos Nelson, men vit at det var nydelig. Palmene stod ut fra fjellsiden, og den svarte stranda var silkemyk.

Det mest interessante ved dagene hos Nelson, var det å være omgitt av mennesker som aldre hadde satt sin fot andre steder enn på São Tomé, ei øy med 160 000 mennesker, som sjelden er å spore selv på kart over Afrika. Noen av dem hadde et pass liggende i en skuff, og jo, de hadde sett Kapp Verde og Angola på tv, men å forklare konseptet visum, dyr flybillett, prisforskjeller mellom land, og at jeg har mulighet til å reise som jeg gjør, var vanskelig. I Gabon spør menn meg nærmest daglig om jeg kan ta dem med til landet mitt, og jeg ler og sier at jeg skal sette dem på lista, sammen med de førti andre. Da Nelson spurte om det samme, skjønte jeg riktig nok at jeg måtte ta forespørselen mer alvorlig, og forklare hvorfor det er vanskelig. Om gaboneserne så ikke har reist utenlands, grenser de i det minste til en rekke andre land og vet hva det konseptet innebærer, mens São Tomé er rimelig alene der ute i Guinea-bukta, og forestillingen om utlandet er fjern. Samme kveld som jeg dro fra Nelson og familien, møtte jeg riktig nok en masse unge sãotomesere som hadde studert i både Portugal og Brasil, som snakket både engelsk og fransk, og vi var definitivt på bølgelengde. Konklusjonen min blir at opprinnelsessted er lite viktig for at jeg skal kunne kommunisere godt med folk, mens kjennskap til andre land og kulturer er helt avgjørende.

Apropos utland: jeg har skaffa meg et nytt visum: til Kongo-Brazzaville. Jeg drar om to uker. Jeg har kommet i kontakt med NGOer der som også jobber innen naturressursforvaltning, og skal være praktikant for dem resten av tiden min. Jobben for FN-sambandet har lært meg en masse om nettopp det temaet, og dessuten om gjennomføring av deltakende prosesser, relasjoner i bistandsverden og finansiering av utviklingsprosjekter. Samtidig har jeg fått erfare et arbeidsmiljø som er hakket for lite dynamisk til at jeg kan holde det ut veldig mye lenger. Jeg kunne tenkt at jeg har mulighet til å ta initiativer her og få i gang prosjekter, men jeg velger heller å si at fire måneder uansett ikke ville vært lang nok tid, det er givende å få erfaring fra to lands sivilsamfunn heller enn ett, og at jeg elsker kongolesiske rytmer og vissheten om at Kongo-elva blir nærmeste nabo. Det sosiale livet mitt i Libreville er fantastisk for tiden, men jeg trenger å føle meg nyttig, og krysser fingra for at å dra sør for ekvator og å prøve en ny arbeidsplass kan bli løsninga.

Konferanse i anledning av kvinnedagen

Nelson og jeg på en av få ikke-vulkanske strender på São Tomé

Huset til Nelson

Kona til Nelson. I likhet med svært mange andre kvinner i Santana, er jobben hennes å tilberede mat basert på råvarer fra hagen, og selge det rett utenfor huset. 

Jeg digger sveisen.

Sjekk kniven i høyre hånd.

Et naturlig basseng ved siden av Helvetesbukta, sør for Santana.

Ei kokosnøttsjappe. Hassan og Ibrahim kan dessverre ikke uttrykke sin kjærlighet til hverandre enn på andre måter enn dette. Homofili møter lite forståelse i Sentral-Afrika. 

Utendørskino.

På vei hjem langs havet. 

På São Tomé vaskes alt og alle i elva, også meg. 

Sykler og klær om hverandre. 

Også langs veien legges klær til tørk.

Não falo Português

På vei hjem fra tur i skogen i går fikk jeg haik med en lastebil. Alle de andre på lasteplanet hadde høye støvler og hver sin machete, uten unntak. Da vi stoppet ved palmeplantasjen der jeg skulle gå av, stormet en masse andre mennesker med machete mot meg. Fullstendig fredelig, alt sammen. Plantasjen er arbeidsplassen deres, lastebilen er bussen, og macheten det viktigste arbeidsredskapet. De skulle hjem fra jobb, og jeg hjem fra tur. Jeg hadde alliert meg med to stk. Lars Monsen fra hver sin afrikanske øystat, overbevist dem om at jeg var sprek nok til å bli med på villmannstur i bushen, og siden hengt etter dem så godt jeg kunne mellom bambustrær, palmer, busker og bekker i flere timer. De gikk foran og banet vei med macheter, pekte beleilig på den svarte mambaen like foran oss og fortalte meg at giften dens kan drepe førti hester, og ga meg en banan å spise i ny og ne.

Jeg befinner meg på São Tomé, en øy en times flytur vest for Gabon. Plutselig er alle franske gloser verdiløse og alle tillærte gabonesiske dansetrinn ubrukelige. São Tomé er tidligere portugisisk koloni, og dermed er brødet grovere, musikktradisjonen en annen, og perspektivet på verden radikalt annerledes. Der gabonesere snakker om Frankrike, Elfenbenskysten og Senegal som om de var nærmeste naboer, forholder saotomesere seg utelukkende til Kapp Verde, Angola, Mosambik, Brasil og Portugal, med hensyn til populærkultur, reise og politikk. São Tomé skiller seg også fra Gabon ved å være betydelig fattigere. Dessuten har denne øya en helt unik sjarm. Jeg tygger kakaobønner, spiser frukt jeg aldri før har sett, soler meg på svarte, vulkanske strender og besøker venner jeg har sanket i løpet av de fire dagene jeg har vært her.

Hvorfor jeg er her? Ferie. Nei, studietur. Gjør ikke svært mange andre UiO-studenter det samme i disse dager? Jeg kostet på meg en tidagers ferie, og har dessuten den gyldige unnskyldningen at jeg trenger tid til å skrive semesteroppgaver i ro og mak. Pensumet mitt ankom endelig Gabon etter fire ukers reise med posten, men ettersom store deler av det gabonesiske postvesenet er i streik på ubestemt tid, får jeg ikke hentet ut pakken, og det ble studietur uten UiO-pensum. Heldigvis har det franske kultursenteret i Libreville et anstendig bibliotek, og jeg får skrevet oppgaven om fransk tilstedeværelse i postkoloniale Afrika med et aldri så lite metatilsnitt. Tilbake til streiken: er det én ting statlige ansatte i Gabon kan, så er det nettopp det. Vi snakker fløyter, trommer og bråk fra morgen til kveld, for her skal det merkes at man er misfornøyd med Bongos innstramming av frynsegodene. Akkurat streik er diktaturet altså svært så åpent for, men å bli invitert til forhandlinger kan streikerne ikke regne med. De har likevel større ytringsfrihet enn landets studenter: politisk aktivitet på campus er forbudt på l’Université d’Omar Bongo og alle andre høyere utdanningsinstitusjoner, og studentrepresentasjon er ikke-eksisterende. Fenomenet Villa Eika føles som en fjern drøm.

Siden UiO-referansene allerede er mange, kan også samfunnsgeografipensum få plass på kildelista. Gabon har så absolutt vist meg begrepene uformelt arbeid og fleksibilisert arbeidsmarked i praksis. Konseptet «fulltidsjobb» synes å være ikke-eksisterende, og skillet mellom hjem og arbeidsplass, jobb og fritid ofte likeså. Stort sett alle har flere «aktiviteter», som de kaller det: gjerne noe for en bedrift eller to, noe for staten og noe tilknytta politikk eller organisasjon (på den måten flyter statsmakt og tiltenkt uavhengige organer over i hverandre og opposisjonen blir ikke-eksisterende). I tillegg har de gjerne investert litt penger i et eller annet prosjekt. De fattigste har gjerne bare én eller to aktiviteter, av praktisk karakter, gjerne med arbeidsplass samme sted som de bor, og står på døgnet rundt for å tjene til livets opphold. Dette er gjerne uformelt arbeid, og jeg forstår godt at interessen for å betale skyhøye registreringsavgifter og skatter er lav når du vet du ikke får noe som helst igjen for det, med mindre du er bestis med Bongo. De rikeste har derimot flere aktiviteter, uten at det nødvendigvis betyr flere arbeidstimer, og akkurat hvor pengene deres kommer fra er ofte noe uklart for meg. Det skal sies at alt vi kjenner av norsk individualisme må kobles ut for å forstå forholdet mellom jobb og penger her. Her jobber du ikke bare for deg selv eller dine aller nærmeste; én persons inntekt er en ressurs for alle dens kontakter, for enhver som er bemidlet vil alltid hjelpe andre. Det norske samfunnet sikter mot å være så gjennomorganisert at ingen faller utenfor, og jeg tør påstå at deler av resultatet er at vi står på hver vår tue og lar være å strekke ut en hånd til dem rundt oss. I et land som Gabon, der systemer enten er ikke-eksisterende eller -fungerende, er individualisme utrolig lite lønnsomt og kontakter det viktigste av alt. For gabonesere er det rart at jeg har reist alene til landet deres, både fordi jeg ikke hadde tette bånd til noen her før jeg kom, og fordi jeg bruker penger jeg har tjent helt selv på å komme hit (Lånekassa spiller selvfølgelig en rolle i det hele, og kan regnes som ekvivalenten til det gaboneserne kaller kontakter), heller enn å betale mine brødres skolegang med dem. Som utenforstående skal jeg ikke skryte på meg å ha gitt en korrekt beskrivelse av gabonesisk syn på jobb og inntekt, men jeg har i det minste fått et visst inntrykk. Jeg skal innrømme at det noe uklare forholdet mellom jobb, inntekt og forbruk her, har gitt meg enorm respekt for skreddere, taxisjåfører og bilmekanikere og andre som gjør håndfast arbeid for håndfaste pengesummer. Kanskje dropper jeg ut av Blindern og begynner på skredderskole i Libreville.

De som tilsynelatende jobber hardest i Libreville, er veldig ofte innvandrere. Disse er enten libanesere, kinesere eller vestafrikanere (for å presisere dette en gang for alle: Gabon er del av Sentral-Afrika, ikke Vest-Afrika). Vestafrikanerne er ofte muslimer, og innvandringskritiske gabonesere klager over at brød knapt er å få kjøpt på fredager. Med andre ord, det er vestafrikanske muslimer som driver bakerier og butikker og de stenger handelen når det er tid for bønn. Som muslimske stemmer svarer, er det ingen som nekter gabonesere og kristne å starte butikker, men dette har disse ikke kultur for, er svaret fra motsatt hold. Kultur og røtter er generelt en svært viktig forklaringsfaktor her. De forteller meg at vestafrikanere har kultur for handel, håndverk og å reise, mens gabonesere har kultur for å jobbe på kontor og for aldri å forlate hjemlandet. Fordommene stemmer i mange tilfeller. Der vestafrikanere reiser mye grunnet både fattigdom og nomadetradisjoner, har gabonesere aldri krysset en landegrense. De møter verden gjennom tv og gjennom innvandring hos seg, men svært få av dem har selv noen gang vært den fremmede, den andre. Jeg har innsett hvor verdifullt det er for et hvert menneske å utsettes for nettopp den følelsen: å være utlending. Mine vestafrikanske venner i Libreville har ofte historier som både er sjokkerende og triste, og er samtidig fantastisk gjestfrie og kulturrelative. Jeg snakket med en burkinabé som fortalte meg om sin seks måneder lange migrasjonsprosess, ulovlig som sådan, vekk fra arbeidsledighet i nord-Burkina. Han hadde betalt en masse penger for å få krysse grenser gjemt i bagasjerom. Hver gang han ble oppdaget av politiet, ble han stående på gata uten et rødt øre, og drev rundt til han fant én krone som ble til to, og til slutt til ankomst i Gabon. Der kjente han ikke en sjel, men spurte etter andre burkinabéer på gata, og fant etter hvert noen som hjalp han. I dag er han taxisjåfør, til og med registrert og skattebetalende. Respekt.

En av turkameratene mine på São Tome.



Denne karen hadde tatt seg en pause i plantasjearbeidet, og lagt seg til å sove oppå traktoren sin.
 

En kompis av meg bor i det røde huset til høyre, i en bittelien landsby i fjellene på São Tome.

Jeg var med kompisen min og så på fotballkampen han spilte. Spillerne hadde to, en eller ingen sko, avhengig av de eide. Regnskogen presser seg fram bak fotballbanen, som overalt på São Tome.
 

 

 



Tilskuerbenken



Denne dama vasker klær i havet, antakeligvis fordi det var fullt i elva. I elva i byen Neves er det alltid masser av kvinner og jenter som vasker klær, og vannet er hvitt av såpa. Klærne legges til tørk utover steiner langs elvebredden. Jeg vasset nedover et 200 meter langt stykke av elva en dag, og forstod at jeg var et underlig syn. Jeg ble overlykkelig da en dame ba meg hjelpe henne å vaske, så fikk jeg kjenne meg litt nyttig.

Jeg sov i telt tre netter like ved en strand i Neves på São Tome. Siden jeg ankom Afrika i januar, har jeg sovet i en seng til sammen fire netter, og ellers bare på madrass på gulvet. Å sove på madrass i telt føltes forsåvidt som luksus; det var jo som å ha et eget rom.

Ved siden av kontoret mitt i Libreville er det et utsalgssted for sau og geiter, drevet av muslimer fra Tsjad, Kamerun og Mali. Jeg stikker innom dem flere ganger i uka, og sitter i skuret deres og diskuterer religion med dem.

Sjekk ut de horna!

Forrige helg besøkte jeg øya Pointe Denis rett utenfor Libreville, og fant flere hus jeg kan tenke meg å flytte inn i. Mange av dem var forlatt, men dette er opptatt, så jeg må forhandle godt med eieren om jeg skal få overta det.

 

Også disse husene var opptatt, dessverre. Langs strendene på Pointe Denis er det luksuriøse feriehus eid av franskmenn eller rike gabonesere, men på midten av øya, gjemt for turistene, er standarden noe annerledes.



"Ikke stå i båten!" har aldri vært en viktig parole for foreldre i Vest- og Sentral-Afrika. Skal fiskegarnet hentes inn må bade balance og mot til.

 

Jeg dro til Pointe Denis fordi jeg var med en libanesisk venn av meg på fisketur. Han satte opp fem fiskestenger på stranda og løp mellom dem hele natta, avhengig av hvor det var napp, mens jeg sov på stranda og nøt roen.



De viktigste barna i mitt liv for tida.