hus, katt, ,ku og hage - og SOLDAT. alt en kvinne kan oenske seg??

Jada dere, her kommer et vilt langt innlegg. Fordi vi er så innmari ålreite, og synes det er viktig at
dere leser dette, har vi selvfølgelig laget titler, så dere kan scrolle og lese om det dere synes er kulest! :)


WELCOME TO THE JUNGLE!

Fredag dro vi fra Gisenyi hele veien til Butare - som er en typ 8 timers reise, vi hadde en pause i Kigali,
så var vi på tur igjen. Vi sov på et hotell - første dusj med varmt vann siden vi kom hit, det var ganske deilig.
Lørdag morgen dro vi i en ekstra full buss til Nyungwe National Park. Dette er helt afrika: for det første er det
ikke en 4 timers busstur, det er en 4 timers berg og dalbanetur. Damen foran har selvfølgelig rått kjøtt med seg i
en bøtte, og på vei opp en bakke spretter bagasjerommet opp og alle sekkene våre faller ut - vannflaskene sprekker og
klærne blir våte. YEGOO! (jaaa)


Men, etter en lang, trang tur kom vi til the Winka Overlook - langt langt ute i jungelen.
Vi gikk på en canopytur, som var helt nydelig - skogen var ikke så annerledes fra norsk skog egentlig,
bortsett fra at alt var fire ganger så stort, og at i denne var det aper og palmer. Vi sov i telt i NORSKE soveposer,
og hadde et bål i en liten bungalow der vi koste oss med nudler, toast og nøtter mens det pøsregnet.
Tidlig morgenen etter dro vi og Margot - vi begynte å gå ut av jungelen. Det går fem busser om dagen,
så vi bestemte oss for å haike - vi var så heldige at vi møtte to sensible chaps (det er Tims utrykk, når noen virker reale)
som lot oss sitte på i deres store og komfortable bil helt til Gitarama, som er 45 minutter fra Kigali.
Litt morsomt at vår første haik er i jungelen midt i Afrika, men haiking er tusen ganger bedre enn bussene her,
så det er vår nye hobby.

LUKSUSDAG I KIGALI
Da vi kom til Kigali møtte vi Nathalie og dro til Hotel Des Milles Collines igjen,
fordi Margot ikke hadde vært der (og fordi de lager pastasausen spesielt for deg, har et sykt ostefat og vafler med varm
sjokoladesaus og basseng for 100 kroner).
Det er veldig White Club, men faktisk et litt nødvendig og deilig avbrekk.
Så hoppet vi på noen motos og dro til gjestehuset der vi møtte Ella, Brett, Tony og Gemma i døra, så dro vi til
Shokola og drakk smoothie og te - NYDELIG STED. Dagen etter tuslet vi litt i Kigali, kjøpte billetter til bussen hjem
og koste oss i et telt på Shokola hele dagen. På busstasjonen i Kigali fikk vi vår første venn - Yasser, og den kjekke
fetteren hans fra Kongo. Han bor like ved oss, og faren hans er grensevakt, så vi tenker oss en gratistur til Kongo snart
(kanskje, ikke vær redd mamma).

FØRSTE AKTIVITET MED 4ÅRINGENE PÅ BARNEHJEMMET
I dag var en veldig innholdsrik og opplysende dag på barnehjemmet. Vi hadde fireåringene i en time - men problemet er
at fordi disiplinen skapes ved at mødrene slår dem med pinner mister ordene våre all sin makt. Det var helt umulig å få
dem til å være stille, litt fordi de er 4 år, og litt fordi de bare ikke vet hva en sosial ramme er, men mest fordi de er
oppdratt med pinner. Men, de koste seg i alle fall litt, og vi fikk en inntrykk av hva vi må gjøre -

det blir ikke noe snakk om Norge og pugging av dyr på engelsk i morgen for å si det sånn, da tar vi med fargestifter og
ark så de kan fargelegge. Ellers har vi spilt fotball og kastet tennisballer med kidsa, og hatt en lesestund utenfor
biblioteket, fordi Trevor som sa han skulle lage en gruppe med ungdommer og møte oss utenfor biblioteket kl 2
kom løpende kl 3 uten en gruppe.. Men det var vellykket, de blir helt gira av å se en bok, det er knallers. Vi
skal prøve å ha en time eller to med lesing og bøker hver dag - for det er ingen andre som gidder å åpne biblioteket for
dem og være med dem der (det er trist for kidsa stjeler bøkene og selger dem på gata, så de får ikke låne dem).


PLANER FOR BARNEHJEMMET FREMOVER
Etter jobb var vi innom markedet og sjekket ut noen bleier - det er sånne plastbleier man tar over tøybleiene som
virker smart. De har typ 5 stk på barnehjemmet, så vi har tenkt å kjøpe 20-30 stk så alle de minste babyene får en
- de koster 5 kr stk, men vi skal prøve prute litt - damen på markedet sa hun kunne ha 20 stk på torsdag, så det
blir spennende å se. En annen ting som er koselig er at nesten alle de store jentene drar på boarding school, så det er
bare 6 av dem igjen, og vi skal skjemme dem bort skikkelig. Neste uke skal vi gå på stranden, kjøpe frukt og jus og godteri,
ta med neglelakk og perler og bare kos oss med dem. Dette er jenter som har vært på barnehjemmet hele livet sitt -
de har knapt vært utenfor, så vi har bestemt oss for at de trenger å se hvordan et vanlig liv kan være. På
fredag skal vi ha filmdag på barnehjemmet, med popkorn og sjokolade. (hvis Trevor greier å ta med prosjektoren som han
skal og være der kl 2 riktignok).


HVA DU KAN GJØRE FOR IKORIMANA, BUGINGO, REBECCA, IMANA og NSHIMYIMANA
Barnehjemmet vårt er ganske rikt på en måte (til tross for at 20 fem åringer deler 5 madrasser,
de har ikke nok glass og kopper (under kontroll, vi skal donere 150 stk til dem), de har - men det
eneste de spiser er ris og bønner og noe ugress vi ikke vet hva er. Vi hadde likt å kunne kjøpe frukt
til dem hvertfall en gang i uken - så hvis du føler for å berike et lite rwandisk barns liv med noen vitaminer
og god smak, så kan du sette inn litt penger på en av kontoene våre, så fikser vi det for deg!

KORRUPSJON
Korrupsjonssaken: Vi har funnet ut nå at visumet faktisk
koster 25 000 francs, typ 42 dollar, ikke 90. Det er veldig vanskelig å vite hva
vi skal gjøre, for en evt konfrontasjon går ikke bare utover henne, men alle prosjektene
FVA har og også alle de andre i organisasjonen - så vi vet ikke helt hva vi skal gjøre ennå.
På en måte føler vi et behov for å bare få det ut og vise nulltoleranse for korrupsjon, men så er vi redde for at det
ikke fører så mye godt med seg som der fører vondt med seg. Vi får se, står litt på stedet hvil akkurat nå.


DEN BESTE OVERSETTEREN I VERDEN FORLATER OSS
Alt som har med visum og pass å gjøre setter en viss demper på stemninga her enkelte ganger.
Likevel er vi utrolig flinke til å kose oss i huset. Under middagen i dag, etter at Olive (som er translatør, ansatt av FVA)
fortalte at hun skal flytte til Kigali for å studere - som er trist fordi hun er dødsskjønn,
men vi er likevel veldig glade på hennes vegne - begynte Christie å danse en regndans rundt bordet.
Vi joina, alle sammen, og Kaitesi og Nchimiye (som er hhv. kokk og gartner her) holdt på å le seg i hjel da de så det.
Vi moret oss til tusen.


AFRICA CUP U 17 2011
Gårsdagen var vill. Anders og Brynjulv (og Espen og Sveinung,
men dere bryr dere ikke så mye om fotball): søstrene deres fikk GRATIS VIPseter på Africa Cup 2011.
Vi satt der med alle talentspeiderne og andre viktige folk i dress - vi hadde selvfølgelig på oss regnjakker.
Det var Mali og Gambia som spilte, og det PØSTE, det var helt vilt, sjekk bildene. Etterpå takket vi den korrupte p
olitimannen som slapp oss inn gratis, og han ga oss businesskortet sitt og sa: I’m waiting for your call…
Etter kampen dro vi på Umuganda Bar (baren til stadion) der vi møtte Chantal, en brisen og snill dame som spanderte øl
etter øl på oss, inviterte brødrene sine (som lager øl) til bordet vårt og nektet oss å gå hjem og spise middag.
Heldigvis slapp vi unna etter hvert.

4ÅRINGER INNELÅST OG BEBIER UTEN BLEIER
Vi har funnet ut veldig mye om barnehjemmet disse to dagene - i går hadde vi med Clemence som er oversetter.
Vi fikk vite at: ingen har skjeer, de dypper potetmos i suppe og spiser det. Mange mangler kopper -
40 fireåringer deler på 4 kopper typ. De små barna går på nursery school - MARIT FYLL INN HER. De spiser kl 11.00 og
sover helt til 14.00. Bebiene spiser kl 9.00, kl 11.00 og får melk kl 14.30. Bebiene trenger 19 plastikkbleier - og
4åringene deler fire tepper og 6 madrasser - så de trenger også en del. Ellers har vi funnet ut at om du
skal møte noen kl 2 er det tidligst kl 3, hvis du lager en avtale om å ha en gruppe er det glemt dagen etter,
hvis du spør om nøkkelen til biblioteket er det ingen som har den, hvis du lurer på hvorfor alle 5åringen er låst

inne i rommet sitt (som er like stort som rommet til Synnøve, 40 kids) er det ingen som vet det - eller hvor nøkkelen er.
Hvis du lurer på hvorfor noen barn ikke er på skolen vet de det ikke selv, og ingen andre forteller hvorfor, og hvis du
prøver å finne ut f.eks nøyaktig hvor mange skjeer de mangler er det en som sier 12 og en annen som sier 50.
Ingen har peiling på noe som helst - nonnen som er sjefen vet ikke engang hvem Clever (han heter ikke Trevor lenger) -
en av TRE sjefer er. De vet ikke om du er er på barnehjemmet en dag eller ikke, de vet ikke hvem du er, de bryr seg ikke
om hva du gjør, MEN: de blir fornærmet når du ikke spiser lunsj en dag. Kulturklæsj og rare greier, dere.

GUDESANG OG GUDEDANS I STUA OG RASTAFARIFLETTING
I dag har vi delt oss: jeg, Synnøve har sittet bundet fast til en stol i stua i 10 timer og fått håret mitt flettet,
RASTAFARI. Søsteren til Clemence, Grace, og jeg har hatt en koselig dag med musikk og fletting. Kl 16.00 kom alle damene
fra Gender Based Violence prosjektet, det var full baluba, masse mat, saft, sang, diskusjoner om den korrupte sjefen deres
(hun som tok dobbel pris for helsekort og setter opp sine egen barn på nødslister) og gudesagn og tilbedelse -
en spennende ettermiddag og kveld. Skulle likt å se mødrene våre og venninnene deres ta helt av i bønn og danse og hyle
en torsdag etter jobb. Det var innmari koselig, helt afrika, sånn som du ser det på TV. Hun ene som var her hadde med seg
en nydelig sønn - han var sjenert i begynnelsen, ikke så rart når eks-svigerfamilien til moren hans prøvde å forgifte ham
da han var en bebi. Hun som er sjefen for GBVprosjektet tilbød forresten denne kvinnen en ny ektemann etter skilsmissen -
men hun takket nei. Derfor strøk sjefen henne fra nødslistene, så barna hennes har ikke fått uniformene de skulle fått, og
hun har heller ikke fått kyllinger og kaniner som de andre damene - fordi sjefen er sur på henne fordi hun ikke godtok
denne ektemannen. Det er litt spesielt alt sammen.

EN GRÅTENDE MARIT ETTER Å HA VÆRT PÅ (den faktisk eksisterende) NURSERY SCHOOLEN
Jeg, Marit, var paa barnehjemmet alene, og hadde diverse spenstige opplevelser. Det viste seg at nursery schoolen vi
hadde hoert om faktisk eksisterte. Klasserommet var fint, og fireaaringene soete som alltid, men opplegget knuste den
pedagogiske delen av hjertet mitt fullstendig. Til tross for at hun jobber med dem hver dag, kunne ikke læreren navn paa
et eneste barn, og brukte en halvtime paa aa spoerre hver enkelt hva han eller hun het, og paa aa skrive lister over navn,
kjoenn og foedselsdatoer. Da jeg spurte hva planen for timen var, saa hun rart paa meg, og sa at barna kunne jo synge litt.
I over en halvtime styrte barna sin egen undervisning ved aa synge alle sangene de kunne om og om igjen. Laereren avbroet
bare av og til, for aa be dem synge noe annet, eller for aa daske til en unge som ikke satt perfekt paa benken.
Tilsynelatende tilfeldig kom en annen barnehjemsansatt innom rommet. Hun begynte med aa spytte paa en unge, foer hun
kjoerte litt utspørring om tall og bokstaver, for saa aa le haanlig da barna svarte feil. Resten av timen ble brukt til
evigvarende gjentaking av engelske navn paa kroppsdeler, supplert med pinneslag paa barna som saa en annen vei en rett
fram. Noe av det som er tristest aa se, er at barna ikke graater. I mitt hode skal en fireaaring gråte naar hun blir
slaatt til med en pinne, men livett paa Noel de Nyundo er annerledes. Timen endte forsaavidt fint - barna fikk leke med
hver sin tennisball ute. Damene som underviste er flotte mennesker paa mange maater - de hoerer bare til en kultur med et
svaert annerledes syn paa pedagogikk… Videre fylte jeg dagen med aa delta paa en storslagen gudstjeneste i sløydsalen
(kjolene, dansen og sangene var helt fantastiske!), låne ut to fotballer som jeg faktisk fikk tilbake, og ha gruppe med de '

eldste jentene. Vi snakket om positive sider ved oss selv, og flettet armbaand - vellykka!


MAN SKAL IKKE SLÅ, MEN MAN MÅ VÆRE HARD MOT DE VOKSNE FOR AT NOE SKAL BLI GJORT
Vi har kommet frem til at når vi skal ha timer med barna skal ingen mødre få være med i klasserommet - hvis det blir vanskelig
å få dem til å gå ut av rommet gjør vi det helt klinkende klart at INGEN slår i våre timer. Vi har den rwandiske loven og
barnekonvensjonen på vår side, så blir det baluba fordi vi nekter at barna skal bli slått til blods så får det bli baluba.
Det er ingen kulturell unnskyldning for å slå, man skal ikke slå barn, punktum finale. Ellers har jeg, Synnøve, opplevd at
samarbeid er umulig fordi man får beskjed om at noe er greit en dag, neste dag er det helt utenkelig å få gjort det man har planlagt.
Filmdagen i går skulle være for de eldste barna - typ 20 av jentene og 20 av guttene. I går morges sa Sebya at man ikke kunne
stenge alle barna ute, for barna elsker dvd, og de måtte få se alle sammen. Hun mente vi måtte ha filmdag med 570 barn. Jeg
forsøkte å fortelle henne at nå var det de store barna sin tur, og at vi har aktiviteter for de andre barna andre dager
og at de yngre skal få se film en annen dag. Problemet er at i motsetning til f.eks Aktivitetsskolen Godlia så finnes det ingen
alternative aktiviteter. Det er Marit og jeg som står for alle aktivitetene for de 570 barna, dere skjønner jo at det ikke funker.
Sebya sa at hvis vi stengte noen av barna ute kom de til å knuse (!!!) vinduene fordi de ikke fikk være med. Da ble jeg sint og
sa: Hvis du mener det seriøst, så kan jeg godt stå vakt utenfor. De snakket masse på Kinyarwanda, og Clemence oversatte ikke alt
for meg, jeg vet ikke hvorfor - så sa jeg bare at hvis det ikke blir kun de eldste barna, så blir det ingenting. Da ble
det orden på sakene, og de eldste barna fikk se Casino Royale. Den første timen prøvde de yngre barna å komme inn, og jeg
måtte gang på gang forklare at det var for de store barna nå, og at de fikk en annen dag, og at de kunne gå på plenen å leke.
Barna bare: Men... Kan vi få låne en ball? DERE; DET ER SÅ TRIST. De har ingenting å gjøre. Jeg sa at Clever hadde noen
baller på kontoret (jeg vet at han har det, jeg har sett det), men da barna spurte ham latet han som om han ikke skjønte hva de
mente og sa at han ikke hadde noen baller. Så da måtte jeg gå med 20 barn på slep til voluntørrommet å hente tennisballer
og fotballer der. ¨

De voksne på dette barnehjemmet trenger å gå på KURS, kurs i barneoppdragelse, pedagogikk, omtanke og kjærlighet. Og ærlighet
og de må lære seg klokka.

vi står ovenfor litt fler utfordringer enn forventet - men målet vårt nå er å være her for barna, og gjøre alt vi kan for at de
iallefall skal ha det så godt som mulig disse to månedene vi er her. Ellers koser vi oss veldig utenfor barnehjemmet, i går
så vi Love Actually og drakk kakao med Jen (ny oversetter, SØT, men vi tørr ikke å stole på noen fra FVA for tiden, så den er
litt kjip, men vi er ålreite mot henne), Nshimyie og Kaitesi. Det var så koselig - noen ganger nekter Kaitesi og Nshimyie å
sitte i godstolene med oss når vi ser film - spesielt Nshimiye, han setter seg på en stol i hjørnet, en pinnestol. Men i går
sa vi bare: Nshimiye, OYA. Det betyr NEI, og sa han skulle sette seg i godstolen. Han elsker film, han er sånn 40 år, men
blir helt gira når vi inviterer han til å se film, det er koselig. Selv om rwandere flest er veldig vennlige, er det er helt
sykt klassesystem her - et system som gjør at Nshimyie tror han alltid må sitte på en pinnestol, og han tror at hvis vi søler
noe er det hans jobb og tørke det opp. Det er trist, men vi gjør alt vi kan for å vise at vi er like, som å ta oppvasken,
be dem med når vi ser film eller noe annet gøy, lage kaffe, tørke vårt eget søl osv. Nshimyie bor her, men har kone og barn
i Kigali. Det er ganske vilt. På en måte kan man si han er heldig fordi han har en godt betalt jobb, et sted å bo, vann,
strøm.. Men sannheten er at det er som et fengsel. Han kan sjeldent forlate huset, for han er vakten, han låser opp porten når
vi kommer hjem, passer på oss og klipper og fikser i hagen vår...

Endelig er det helg, og planen er som følger: Gå på stranden. Gå på marked, Marit har snakket om hodetørkler i 3 dager nå, så
vi gleder oss til at hun får kjøpt noen og slutter å snakke om dem (vi er forresten som regel Margot, Marit og Synnøve).


Det regnet i Gisenyi i går - så vi var inne og leste bøker hele formiddagen, men det var chill. Etterpå dro vi ut
på TamTam, et koselig utested på stranden - og så til et sted som heter White Rock, som var heeeelt white club,
det koster 2000 francs å komme inn - så vi måtte ta motos hjem for å hente penger, fordi vi brukte
alle pengene våre på pizza, så fant vi ut at vi måtte betale mer - hard knock life. Vi møtte Yasser og
de rike fetrene hans fra Kigali, det var ganske ålreit. Ellers møtte vi noen polakker som var på reise og sa
de ''slikket på afrikanske land''. Først trodde vi at han sa at det ''we're looking at african countries'', men
da vi sa ''looking?'' sa han: ''no, licking'' og slikket seg selv på hånda.. En polsk uttrykksmåte
eller? Han ville at vi skulle sitte på bordet med ham og hans very nice rwandan bank manager friends.
Det var kjedelig. Ellers synes Marit det var heeeelt sykt og fikk sjokk da hun fikk beskjed om å betale
20 kroner for et glass vin.

Lynn fra England har kommet, hun er en herlig og sykt morsom dame, og hun og Tim passer godt på
oss - han sendte meldinger i går: if you have any problems, let me know. take motos home. are you ok?
be careful.
Så vi har liksom noen foreldre som passer på at vi ikke blir med fremmede hjem - vi var heldige
og fikk denne meldingen av en eller annen, antagelig en av fetrene til Yasser, det er ikke godt å si:
hey we have 1 bedrom in serenaplz cm back ok plz do me!!!

Vi kjøper nytt simkort og skifter telefonnummer i dag for å si det sånn.. Men, på den annen side,
Yasser sier han har 5 gode venner som har gode manerer, de andre har ikke manerer.. Yasser danser som en drita
svenske og synes det er hyggelig å ta på jenter - manerer er kanskje litt annerledes her enn hjemme?
Han er jo bare en gira 18 åring,.. Hva kan man forvente? Sier Marit, som ble 19 for 3 uker siden sjæl...



Alt bra i AFRIKA.

jungle, shokola, africa cup!

Bilder fra Noel de Nyundo. Favorittbebien til Synnove, han heter Ikorimana, det betyr: Gud gjoer. Ellers kule kids fra barnehjemmet!! Bilder fra turen til Nyungwe national park, fra kunstrommet paa Peffabarnehjemmet i Kigali (si fra hvis dere vil kjoepe bilder, 50% gaar til barnehjemmet, 50% til a kjoepe nye materialer). Det kommer et LAAAAAAAANGT blogginnlegg i morgen som vi har skrevet paa dataen, men det blir moerkt snart, saa vi har ikke rukket hjemom for aa hente innlegget. Manana, manana!!

Saanne her er det vi kjoerer rundt paa. Dere vet den sangen bumpy ride?? Den handler om aa sitte paa en moto i Rwanda. | the motos we use to get around

Lykkelig mama | happy mama

Marit er populaer | Marit is popular


Huset vaart, vi veeeet crazy hollywood fint | our house in Gisenyi



Oss paa Peffabarnehjemmet i Kigali der vi delte ut godis | at the Peffa orphanage in Kigali

Om 2-3 timer skal vi sette oss paa en Virunga expres buss til Kigali, saa skal vi videre til Butare, hvor vi skal sove paa hotell ellerno, saa skal vi ut i JUNGERN, paa safari og apetitting. Vi skal sove i telt i jungelen med lover og aper og fugler og MYGG. Vi drar hele familien, Margot, Tim, Christy og oss. Det blir kuuuuuuuult. Dere faar masse crazy bilder av oss i silkelakenposene vaare senere!

murakoze chaaane

Wakawakawaka. Naa har vi nettopp kommet oss til en internettkafe, og i dag virker internett i Gisenyi (i motsetning til i gaar, saa det er smooth!) Det skjer ganske mye om dagen, baade godt og vondt. Familien vaar er fantastisk, naa bestaar den av Tim fra UK, Christy fra Alaska og Margot fra Namibia slash USA. I gaar sang Tim sanger fra en musikal han var med i (han er 42 aar, men veldig ungdommelig, og Christy hadde en imitasjon av en pinsevennprest. Vi bor med livlige mennesker, og det passer oss knallbra!


Barnehjemmet er litt himmel og litt helvete. Alt er litt himmel og litt vanskelig, egentlig. Det er kanskje saann at hun som er ansvarlig for voluntorene i FVA lyver og tar mer penger av oss enn det som er nodvendig. Det gjelder visa, der hun ba oss betale 90 dollar og det kun koster 70. I tillegg er det surr med noen helsekort paa klinikken (hiv aids sted der Tim og Margot jobber, vi skal kanskje vaere der en gang i uken, og det er sykt vanskelig aa ikke kunne stole paa alle. En av de forste dagene, da vi pratet politikk og velferdsstat sa Ella fra Australia: you must really trust your government... Og vi bare eeee haaae ja. Saa innser vi at her er det korrupsjon som er tingen, og til og med de beste menneskene i verden driver med det for aa overleve. Vi har forstaelse for det, selvfolgelig, men det er ekkelt aa maatte vaere skeptisk til typ alle man moeter. Menmenmen, vi faar vel avdekket det etterhvert. Foelg med!!! :)

Barnehjemmet, ja. Vi skal vaere laerere for kidsa fra 10-11 hver dag, grupper paa 20 stk, 4 og 5 aaringer. Vi har det ikke helt hundre prosent med direktorene paa barnehjemmet, de sier en ting og gjor en annen, saa vi informerer dem litt og prover heller a skape et godt forhold med moedrene, for det er de som kjenner barna og vet hva som er greia. Vi kommer godt overens med de fleste, typ 80% av dem synes det er kult aa ha oss der, og er flinke (relativt sett) til a bruke oss. I dag har vi brettet klaer, vasket kopper og kar, blitt baesjet paa av en bebi (Marit gidder ikke aa vaere med dem, saa hun blir ikke baesjet paa), og vaert leketoy for 4-5aaringene. Det er helt VILT. Vi setter oss paa gulvet og det er hender OVERALT. I munnen, i oret, i haaret, i nesa, alle vil sitte paa fanget, de sloss om oss og slaar hverandre i hodet med hender og sko og alt som er for a faa vaere med Sunny (da alle barna ropte MAAAAAAAARITAAAAA i morges, og INGEN husket navnet mitt innsaa jeg at jeg maatte lage meg en african-name) og Maritttaaaa. Men vi trives godt med barna, halvveis godt med modrene og daevver litt av sjefene. De har en saa enormt system i Rwanda, byraakrati saa det holder, men de er helt lost, alt er ustrukturert, og det er mye bortkasting av ressurser.

Paa vei fra bussen og hit kom et tog med fanger. 150 stk paa tur i Gisenyi. De som er domt pga handlinger under folkemordet har rosa drakter, de andre har oransje. Alle var veldig unge, og i grunn bare menn (innrommer at vi har litt problemer med aa se forskjell paa menn og kvinner pga haarsveisene, menmen). Tror ikke fengsel i Rwanda er det kuleste som finnes... Men de fikk seg iallefall en luftetur.

Paa bussen synes alle vi er kule, de vil alle snakke med oss, spor om hvor vi er fra og hva vi gjor her og hva vi heter og numrene vaare (ikke vaer redde, jeg hjelper Marit med aa ikke gi fra seg alle kontaktopplysninger. Saa en vi motte paa bussen naa nettopp tror vi er her i 2 maaneder for a se Rwanda. Like greit. Vil ikke ha 20 unge menn staaende utenfor barnehjemmet hver dag kl 4 heller)

Ellers regner det en del, men det er herlig for det er saa hot hot hot her hele tiden, saa vi er glade! Naa skal vi hjem til huset vaart, chille i Tim sin hengekoye kanskje??? Spise middag, kose oss, hoere paa musikk, og faa klarhet i disse korrupte sakene. I helgen skal vi vaere ekle hvite rikinger og vaere paa et hotell der de har basseng, ha litt piknik paa stranden, gaa paa marked og oppleve alt vi ikke opplever daglig. Solen gaar ned typ kl 6, aa da boer vi vaere inne for kvelden, saa dagene er ganske korte egentlig.

Vi vurderer aa gjoere en endring i reiseplanen vaar etter at Margot (som vi kommer godt overens med, og vi vi prove aa avtale med kjaeresten hennes at han skal komme hit, overraskelse!) saa at ikke engang hennes namibiske familie drar til Johannesburg fordi det er saa vilt kriminelt og skummelt. Vi skal sjekke muligheter for aa faa tilbake penger, saa drar vi til Cape Town litt i stedet. Vi faar se hva som skjer!

Kjipern det der med manglende bilder, vi skal ta med en minnepinne i morgen!! Saa faar dere se huset vaart, barna vaare, familien vaar, byen vaar, landet vaart. Yeeeeeeeeeeey!!

Kjaerlighet fra en taaaaaaan Marit og en svett bebitiss og baesjete Synnove til heeeele Norge (vi er saa STOLTE av landet vaart!)

Gisenyi, endelig!

Endelig har vi faatt skvist oss inn paa en klam internettkafe, etter aa ha funnet ut at dataen vi har med ikke kan koble til internett her til lands(knallers! Vi har nettopp fylt ut visasoeknaden vaar, og daevver av byraakratiet her i landet, men ok. Vi har det dritbra!

Saaaaaa, dette har skjedd i Marit og Synnoeves liv: Vi har bodd i Kigali i 3 dager, der vi bodde med frivillige fra Australia, Canada og USA. Det var fantastisk! Vi har faatt knallgode venner. I Kigali besoekte vi barrehjemmet de andre jobber paa, og vi bare elsket det. Barna kaller oss muzungu, og vil leke, tulle og fjase fra foerste stund. Senere besoekte vi Hotel des Milles Collines - bedre kjent som Hotel Rwanda. Ellers laerte vi masse om aa leve som kigalerne (i hvert fall overklassen) - vi tok motorsykkeltaxier overalt (det er det morsomste vi har gjort saa langt!!), tok superstappa busser (null stress - du bare banker paa vinduet naar du vil av), og rusla rundt i gater og paa kjoepesenteret. Speaking of: Rwanda har abslutt alt. Vi fant alt vi kunne tenke oss og mere til butikkene, saa informasjonen vi hadde faat om at vi maatte ha med oss tannkrem, putevar og en masse annet som visstnok ikke skulle finnes i Rwanda, var bare bullshit. Ellers var Kigali mye mer utviklet enn forventet, det er masse bygninger der, biler, folk med vestlige klaer (ikke at det er det som definerer utvikling, men dere skjoenner greia). Etter 3 dager i Kigali, som var mest chill i luksushuset vaart, og aa oppleve byen og en liten nyttaarsfeiring paa barnehjem - dro vi til GISENYI. Da vi kom hit i gaar sa Claire (hun som er ansvarlig for voluntoerene i FVA som er verdens nydeligste dame) at: de lysene der borte er Goma. Saa, vi er ganske tett paa Kongo for aa si det saann, fra huset vaart er det bare 2 kilometer til grensen. I tillegg kan vi se vulkanlys fra huset vaart, en nydelig sjoo, alt er saa luksus og nydelig.

Fordommer om Afrika oppfylt:
1. De roper mzungukuro etter deg overalt. Det betyr hvit mann paa tur, og de sier det i stedet for aa si hei (som er muraho!). Men de elsker oss, og barna oover engelsken sin paa oss, her om dagen kom en soeskenflokk bort og sa: Good evening, how are you?
2. Alle gaar rundt hele tiden, og baerer ting paa hodet, og babyer paa ryggen, og sukkerroor paa hodet.
3. Gir du et barn en bolle kommer det ti andre barn loopende i haap om aa faa en de og.
4. Manglende trafikkstruktur. De har noen fine veier og skilt, men de bryr seg ikke om felt, har ikke hoert om minimumssikt for forbikjoering, og ikke frontlys heller (med mindre det poooooooeeesregner (som i gaar) og er heelt totalmoerkt.
5. Det er hoener og geiter og kuer i gatene og rundt omkring.

Rwanderne er saa vennlige at dere aner ikke, vennligere enn deres egen bestemor, de er saa varme og hjelpsomme at det er helt vanvittig.

I dag var vi paa barnehjemmet vaart, Noel de Nyundo. Det stoerste og eldste i Rwanda, drevet av den katolske kirke, saa vi faar ikke ha den seksualundervisningen om kondomer og saant som vi hadde tenkt, men samma. Uansett, det bor 579 barn der. SYKT mange bebier, og de er saa fine og skjoenne at dere hadde begynt aa le om dere saa dem. Marit liker de store barna ogsaa....... Hahahahahaha, neida, de er fine de og. Saa i kveld skal vi skrive planer og tidstabeller og saant paa hva vi skal gjoere. Vi skal gjoere bebiting i morgenen, saann skifte bleier (som er cloths, kluter liksom, ikke bleie), og mating og vasking av alt mulig. Saa er det lunsj, saa skal vi ha ulike klasser, engelsk, matte, leking osv.

Mer om det senere, internett SUGER og er treigt, og vi faar ikke til aa adde noen bilder. Vi proever et hotell eller noe i morgen.

VI HAR DET KJEMPEBRA OG ELSKER RWANDA!!!
Murabeho inshuti!!

Muraho, Kigali!

Soundtrack of the day: http://www.youtube.com/watch?v=YoVbbmGB1ZA

10 GODE GRUNNER TIL Å BLI MED TIL RWANDA
1. Rwanda er et av de tryggeste landene du kan reise til i Afrika. Kriminaliteten er lav og nulltoleranse for korrupsjon.
2. Landet med en fantastisk vakker natur, fantastiske innsjøer og fjell. Rwanda kalles « de tusen høyders land ».
3. Landet der plastikkposer er forbudt, for å redusere forsøpling .
4. Landet med verdens største gorilla “befolkning”, likevel en truet art .
5. Nyungwe reservatet , en av Afrikas få, og best bevarte høylandsregnskoger. Her fins Nilenskilde, visstnok 100 forskjellige orkideer, 200 tresorter opp til 50-60 meter høye, rikt fugleliv, flere forskjellige aper.
6. Et vennlig og smilende folk som kjemper med minnene om folkemordet i 1994
7. Landet med verdens høyeste andel kvinner i parlamentet!
8. Landet med ambisjoner om å bli Afrikas fremste innen IT.
9. Landet med en enorm økonomisk vekst de siste årene.
10. Landet med verdens nest beste kaffe, Maraba Bourbon kaffe, bare slått av Etiopisk...
(fra www.ravinala.no)

Om to døgn henger vi opp myggnettene våre i Kigali. Om tre døgn feirer vi nyttårsaften samme sted. Vi ser for oss at vi kommer til å bli invitert på en sykt fet fest av alle vennene vi har fått i løpet av dagen. ...eller at vi blir sittende på hostellrommet å spise nutrilettbarene vi har hamstra.

Vi er klare som strutseegg. Det eneste som gjenstår å gjøre er å impregnere klærne våre med myggspray, og å finne fram Alias-spillkortene vi skal kose oss med på flyet. Ni timer fra Brüssel til Kigali kommer til å gå lett som en lek.

Litt practical information:
Vi er i Kigali de første dagene, før vi drar til Gisenyi, der vi skal være ut februar. Vi skal ha informasjons- og forberedelsesdag i Kigai 1. januar, og så reiser vi vestover.

Nå gjelder det bare å begynne å pugge kinyarwandagloser:

Murabeho, Oslo! Muraho, Kigali! (Sjekk ut http://www.kigalicoders.com/kinyarwanda/useful_expressions.html om du vil lære mer.)

aint nothin gonna come between me and my afro

Soundtrack før reise: http://www.youtube.com/watch?v=GB8i8J6ORmY

17 dager igjen! Alt betalt! Det regner i Gisenyi nå. Gjennomsnittstemperaturen er typ 20 grader. Jeg har fått sydd en nydelig, praktisk og freshere enn munnskyll buksedress (Marit får sin på tirsdag) av fantastisk dyktige Elise. Vi mailer med de vi skal møte. Litt namedrop: Margot, Caitlin og Amy! Det er de jeg husker akkurat nå. Solkrem er kjøpt. Greenpeople økologisk, 25 spf. Vi fikk masse antibac + prolyps eller noe av Helene, fant gnagsårplaster på salg, og kjøpt en boks til å ha et såpestykke oppi!

I Rwanda har det nettopp vært mor og barn helseuke, og 6 millioner barn er vaksinert mot diverse sykdommer. Kagame har makten helt frem til 2017.

Så har vi bad news, good news her:
BAD NEWS:

Although the election campaign was mostly conducted peacefully,there have been a number of incidents which attracted international attention. In February and March 2010 there were a series of attacks in Kigali, killing one person and injuring several, which were linked to the upcoming election. This and other bombings in the country were attributed to the Hutu-dominated Interhamwe and the exiled former Rwandan ambassador to India, General Faustin Kayumba Nyamwasa.

GOOD NEWS:

Gisenyi is also home to Bralirwa, the only brewery in Rwanda, which manufactures various local beers Primus and Mützig, as well as Amstel, Guinness and a range of Coca Cola brand soft drinks.

COCA COLA SOFT DRINKS!

For noen dager siden så jeg et program om en mann som seilte (?) en luftballong over Kigali, og jeg har aldri sett så vakker natur!

Ellers er vi begge salig klare og gleder oss veldig veldig veldig veldig veldig til å reise!