C'est un truc de fou!

Det er noe rart ved å leve med all tid i verden, og helt uten forpliktelser. Ja, vi må få ordnet oss en leilighet, men det er helg og dermed ingen visninger, og det er uansett grenser for hvor full bostedsjakten kan gjøre almanakken vår. I rolig tempo utforsker vi byen, ved å bevege oss gjennom brosteinsbelagte gater, fra plass til park til kafé til utested til kirke og til hostell. Det er litt som å være på ferie, men det at vi skal etablere en hverdag her, gjør det hele noe annerledes.

Vi kunne ikke ha valgt en flottere fransk by - det kjenner jeg meg sikker på. Murbygningene, balkongene fulle av blomster, fontenene og fortauskaféene gjør den utrolig sjarmerende. Menneskene gjør den enda bedre. Alle vi har støtt på, både på offentlige kontorer, i butikker, på hosteller, på byen og andre steder, er utrolig vennlige og hjelpsomme. Byen er preget av at mange raddiser flyktet hit fra Francos Spania, at det er horder av studenter fra hele verden her, og at det er masser av barnefamilier som alle ser ut til å være svært lykkelige. Til sammen skaper de et herlig, alternativt miljø. Byen framstår som et møte melom vestlig storbykultur, og sydlig hakuna matata-kultur, og jeg elsker det.

De første nettene bodde vi på et seksmannsrom på et hostell midt i byen. Bosituasjonen lot oss bli kjent med en 50 år gammel fransk-paraguyaner som hørte på a-ha døgnet rundt, en japansk student som smilte og sa takk til alt, italienske gutter som fort plukket opp uttrykket "jeg har det på tunga", flere studenter fra mange land som vi planlegger å være masse med utover høsten, og ikke minst gamlefar som driver hostellet, som overøste oss med historier om sin tur til Nordkapp, sopp han har plukket i Norge, og dessuten hvor utrolig greie og snille vi er. Han vil helst at vi skal komme og leie et rom på hostellet hele høsten; det er en god kriseløsning.

Det blir nok en del flere døgn på hosteller før vi har en leilighet å flytte inn i. Vi skal på flere visninger til uka. Det er ingen tvil om at det er utfordrende å finne bosted, men vi krysser fingrene for at det skal gå bra!

आप फिर मिलेंगे

Ti bøker.
To håndkler.
Presskanne (for å våkne i India uten tilgang til kaffe kan bli katastrofalt)
Ti klesplagg.
Joggesko.
Data.
Flybilletter til India, Thailand, Malaysia, Singapore, Bali og Australia printet ut.
Kopi av pass og vaksinekort.
Solkrem 20, 25 og 50 spf.
Reiselyst.

KLAR FOR INDIA !
Fir miltein hain (overskriften, see you again)!

xx synnøve

Hundre dager med hva jeg vil

Flyet vårt går vilt tidlig i morgen, og Katharina sover hos meg. Tenk - dette er starten på et omtrent hundre dager langt samboerskap. Det er dessuten starten på hundre dager som jeg kan fylle med akkurat hva jeg vil. Det har gått opp for meg hvilken fantastisk mulighet tiden i Toulouse er til å realisere alt jeg har lyst til å gjøre. Jeg kan jobbe frivillig for Amnesty eller på en ungdomsklubb, jeg kan gå på matlagingskurs, trene masse og dra på piknik i parkene. Finner jeg ut at noe av dette lærer meg mer fransk og er mer givende enn kurset, gjør jeg heller det på heltid.

Samtidig som jeg er supergira på alt jeg skal gjøre og alle jeg skal møte, har jeg et veldig avslappet forhold til det hele. Jeg legger meg i Norge i dag, tar et fly i morgen tidlig, og så er jeg i Frankrike - så enkelt er det. I dag har jeg ryddet meg nesten helt ut av rommet mitt hjemme, og føler på at jeg virkelig er i ferd med å flytte hjemmefra. Det kjennes riktig. Å reise av gårde fra familie og venner er mye lettere enn sist. Nå vet jeg at jeg får til å holde kontakten med folk. Jeg vet også at hundre dager ikke er for lenge å være borte fra alle kjente og kjære, men heldigvis lenge nok til å få opplevd masse moro i Toulouse!

you see me rolliiiiin

Jeg greide å bryte vikeplikten min i en rundkjøring, og i et påkjøringsfelt, i tillegg dreit jeg meg totalt ut da jeg skulle rygge meg inn på en parkeringsplass.
Likevel synes sensor at jeg fortjente førerkort! MÆD, jeg MÆD sier jeg!
Har seff cruisa til Tveita senter (en veldig utfordrende rundkjøring der, just sayin') og fylt bensin, og hentet Marit i huset hennes og kjørt litt i nabolaget! Jeg kan høre på musikk og snakke mens jeg kjører - snart kan jeg kanskje danse og drikke kaffe og spise og!

Det som er dobbel-tommel-opp er jo at
1. jeg kan leie scooter på Bali, og Hedda og jeg kan dra fra strand til strand.
2. jeg kan leie bil i Australia, og vi kan roadtrippe!
3. når jeg er hjemme igjen skal jeg kjøre Regine rundt masse, for det skylder jeg henne.

you laugh at my jokes and i laugh at your jokes

and i even like the birthday presents you get me, and we dance in the livingroom, dance on the sidewalks, dance in the movies, dance at the festivals, let's dance, dance.

Toulose: 2 dager.
Pondicherry: 4 dager.

friker ut

Det som er dumt med å være avslappet til å reise er jo at man plutselig en dag innser at mææææn, jeg skal REISE til INDIA - og jeg skal pakke, kjøpe tusen ting på apotek og i butikk, printe ut billetter - og LESE 300 sider og skrive et utkast til en oppgave og skrive masse om buddhisme, hindusime, islam & jainisme (som jeg ikke vet hva er en gang) på en tidslinje, også skal jeg ordne en hel datamaskin, og møte folk jeg liker godt før jeg drar, OG prøve å ta lappen. Med ti dager til avreise så hjelper det faktisk ingenting å skulle ha tusen kjøretimer og obligatoriske ting i hytt og pine døgnet rundt helt frem til to dager før jeg drar. AH MAAAAANN. Men, det løser seg seff, i dag var jeg på tusenfryd og tok spinspider, det var veldig veldig veldig kult.



Jeg kommer til å savne Marit. Hvem skal holde passet mitt og passe på billettkopiene mine nå? Å, jeg merker jeg begynner å nå det punktet der jeg må ta ansvar for eget liv. Er det rart jeg friiiiiker ut? Men, brightside; india india india india india. Tikka Masala. Yoga. Bollywood. Barn. Studie. STUDENTER. ja ja ja ja ja ja ja!

Sacré bleu - La ville rose!

Om elleve dager kan jeg tusle fram og tilbake over denne broa så mange ganger jeg vil. Kanskje kan jeg også svømme meg en tur i elva, Garonne, eller klatre opp i kirkespiret, for å få et overblikk over "La ville rose". Jeg skal flytte til Toulouse! Sammen med Katharina og Hilde, skal jeg være der i tre måneder. Vi vet når vi ankommer, og at vi skal gå på et franskkurs, men der stopper det. Hvor vi skal bo, har vi ingen anelse om, for eksempel. Drømmen er selvfølgelig en superstilig leilighet med stor balkong ved St. Sernin (byens Grünerløkka, i følge ryktene) eller Place de la Capitole (så vi kan gå blant alle turistene og la folk tro vi er innfødte). Vi er likevel forberedte på at vi kan ende opp med å måtte bygge en gapahuk i en av byens mange parker, eller snekre en flåte og seile nedover Garonne. I det minste har vi tak over hodet fra 8-12 stort sett hver dag. Da skal vi befinne oss ved, intet mindre enn, l'Institut Universitaire de Langue et de Culture Francaises, som er en del av l'Institut Catholique de Toulouse. Det er et universitet som har særlig fokus på at alle grupper i samfunnet skal inkluderes og respekteres, så om det er ett sted vi får innpass, er det der.

Jeg bestemte meg en gang for at jeg aldri igjen skal prøve å lære språk ved å gå på skole - kun ved å leve i et land der språket snakkes. At jeg nå har meldt på et språkkurs, er derfor bare en unnskyldning for å gjøre det siste. Det er timene fra 12-8 jeg tror jeg vil få mest ut av sosialt sett, og dermed også språkmessig. Vi har en rekke lure planer for hvordan vi skal snike til oss masse franske venner. Alle våre kommende naboer kan vente seg ferske hveteboller på døra hver morgen, og til alle franskmenn som måtte ønske å gå på turer i Pyrineene med oss: Vi står for kvikklunsj og kakao!

À bientôt!