Å få tannkrem på tannbørsten er bedre enn roser

Når man kan bo i byens fineste leilighet, med globuslampe, fin samboer (vi klarer ikke å finne ut av om det er sosialt akseptert å bruke det uttrykket om en venn), gratis, mintgrønne møbler og partysvensker som naboer, er livet i Oslo helt fair. Jeg vil driste meg til å kalle det knallers.

Også etter at jeg fløy inn over dette kontinentet for ti uker sida, med hjertebank og astmapust hele veien fra Linfjorden til Gardermoen - tanken på skog, fjell og kjente gater gjorde meg gladkvalm, har livet arta seg riktig så bra. Etter én uke var alle Afrika-sykdommer ute av kroppen, etter tre hadde jeg en leilighet å flytte inn i, etter seks dro jeg på spennende ferie, og etter sju fikk jeg vite at jeg kom inn på det studiet jeg ville. Inni mellom det hele, bedrev jeg tiden med spennende jobbing både her og der i kommunal sektor (åh, elskede). Da oppholdet i Vest-Afrika nærma seg slutten, begynte jeg å kjenne på en frykt for at jeg aldri igjen skulle få snakke med folk på gata og bussen, at ingen butikkarbeidere ville smile til meg, og at jeg aldri igjen ville få råd til skreddersydde klær. Heldigvis viste bare det siste seg å stemme. Å komme tilbake til Norge var en positiv opplevelse uten like. Fra første stund ble tilværelsen fylt av godfolk, -stemning, -mat og -kultur. Allerede i fjor bevisstgjorde jeg meg sjøl på at reising ikke forandrer meg sånn at det å komme hjem blir vanskelig; det gjør meg heller dyktigere til å skifte miljø raskt. 

Fra hule oppsummeringer og refleksjoner til mimring om givende minner fra sommeren: Livet ga virkelig mening da jeg stod i balinenisk saltvann til knærne og plapra i vei sammen med tre barn jeg ikke kunne kommunisere med på annet enn deres lokale språk og med min, som alltid, elegante gestikulering. De lærte meg at jeg på øya der heller var definert og oppkalt etter lengden på nesa mi (fra kinnet og ut i lufta), enn av hudfargen min. De fortalte meg også ivrig om samspillet mellom sol og måne, og en av dem kom løpende med den ene store, knallblå sjøstjernen etter den andre; da jeg hadde holdt dem en stund, ba de meg strengt om å legge dem ned i vannet så de skulle få puste igjen. 

Bali-turen lærte meg noe besynderlig: Komfort kan på forunderligvis få meg til å føle meg veldig bra. Jeg tenker ikke på det at vi var på hoteller der gardinene ble trukket for, dyna bretta til side og en rein pysj lagt fram til oss hver kveld, men heller på at kombinasjonen av fantastisk myke senger, grønne velkomstdrinker, kveldsbad i basseng og årtiets første spa-behandling, fikk meg til å kjenne på følelser malt med harmoni og glede (jeg skal snakke med fargefilosofistudentene på Blindern om det der). Likevel var jeg avhengig av å kombinere dette med studier av gekkoene i taket, joggeturer som varte til jeg bare var omgitt av balinesere (ja, vi bodde ofte langt nok unna disse til at treningsøkta ble lang nok),   og alene-rusleturer blant bananplantasjer, kuer og søppeldynger, for å ha det fett som smør. Dessuten trengte jeg å kunne assosiere for eksempel de fancy utedusjbadene på Nord-Bali til bøttebad under åpen himmel i Ghana. Konklusjonen trukket på grunnlag av alle mine refleksjoner om mine formål med reising, den forsøkte frigjørelsen fra "the noble savage"-tanker, sammenligning av levestandard på tvers av kontinenter og en mer eller mindre kynisk turistindustri, ble nok at jeg først og fremst er glad for opplevelsene jeg fikk på Bali, og hvordan jeg hadde det sammen med dem jeg var der med. Kokkekurset, sykkelturen blant rismarker, de mangfoldige tempelbesøkene, turer ut med alle mine søsken, skilpaddeøya, kaffesmaking og iguanaen på skulderen, er gode minner.

Når man kun har elleve timer mellom hjemreisen fra ett land og utreisen til et annet, kan det lett bli til at man opplever at man har all tid i verden. Før jeg dro til Danmark, rakk jeg å nyte Oslo i flere fulle drag! Danmarksturen var årets interrail. Jeg var i København, Århus og Helsingør, og elska dem alle tre. Tog byene i mellom er dobbelt så dyrt som buss fra Oslo til Køben, og de gir deg heller ikke opplevelsen av spennende grensekontroller midt på natta, så det er egentlig en dårlig deal, men de får deg fram, og har broer og vindmøller på den andre siden av vinduet. Danmark var pizzalærdom, sykkeltrafikkurs, lattervekkende billig øl, fine parker (Banana Park på Nørrebro er favoritten!), supre gjensyn med dejlige venner, rugbrød med kogt æg, museer, bading, fine hus, følelsen av at alle er fantastisk snille, Helsingør-festivalen, backgammon i Christiania, hylleblomstsaft, andrehandsklær, kombinasjonen av bok og kaffe, og ferie. 

Clara og jeg har blitt enige om at reisefølelsen skal være med oss her hjemme (som i all hovedsak betyr å si ja til alt av folk og forslag), så jeg kjenner meg sikker på at jeg vil fortsette å kjenne meg tilfreds, også som student i gamlelandet. Som samfunnsgeografistudent kommer jeg til å savne å kunne jobbe med yndlingsgæmlissene mine på dagsenteret, men ellers elske alt annet. Apropos den eldre garde - sitatet i dagens overskrift stammer fra en kjærlighetserklæring uttrykka av en kjær, gammel venn av meg. Den gjorde meg glad!

forever 21

Jeg vil være 21 for alltid. Det er en veldig bra alder. Man kan jobbe på en koselig jobb, man kan feste hver fredag og lørdag, man kan gjøre alt man vil - fordi man er jo 21. I tillegg kan man være 82 på søndager, gå på tur i skogen og bake sjokoladekake til barna på jobb. Det var bare det jeg ville si.
Og en ting til:
1.august overtar vi en sykt fin leilighet i Sofies gate 70.
GOD SØNDAG!

DU MÅSTE FLYTTA PÅ DIG

Synnøve: hvis alle vennene våre døre i et jordskjelv så....
Marit: ville det tatt noen år før vi merka det.
Synnøve: du kan ikke si sånn!
Marit: ok, kanskje vi hadde lest om det i avisen.

Vi er reunited og på leilighetsjakt!
Vi spiste pizza forrige uke på restaurant.
 I dag spiste vi spinat og pølser.
 På fredag skal vi feste.
 Vi har vært i bryllyp (HIPP HURRA MAGNAR & ELIN!)
Vi har lært hvor Rodeløkka er (vi flytter dit)
Det viktigste i livet nå er å finne ut om vi skal hamster eller katt. Gjett hvem som vil ha hva.
Marit har på neglelakk for første gang på 10 år og føler seg som Katinka.
Synnøve har pansernegler, synes Marit.
Godt brød stenger 18.00!!! Drit i å prøve å spise de gode bollene etter kl 18.
Alle elsker Synnøve (Bynnøve, Shnønve,Nønøve) på jobben hennes.
Marit har hatt nyrebetennelse. I morgen skal hun på tur i skogen og bade.
I dag sykla Marit helt fra seg selv til Gommo og til Katinka og hjem! (!!!!!)


AU REVOIR PEACE OUT CENTRAL EUROPEAN SUMMER TIME

Saapebobler og yoghurt i Sahel

Vi var ti stykker som satt paa samme lasteplan mellom Gorom-Gorom og Dori i nord-Burkina den dagen: tre hvite turister som nettopp hadde betalt relativt mye for aa dra paa kamelturi oerkenen, samt guiden deres, og en mor og hennes fem barn paa flukt fra Mali. Vi hadde en stor ryggsekk hver; de hadde litt toey og en staalbolle. Vi var paa vei til en hellig by for aa besoeke en stor moskè; de var paa vei mot en hovedstad de ikke riktig kunne veien til, og der de kanskje hadde noen de skulle moete. Vi snakket ingen av de samme spraakene, men vi fikk likevel en form for kontakt i loepet av den timen vi satt der. Vi ga dem det vi kunne av vann, mat og medisinene de ba om, men en foelelse av utilstrekkelighet satt igjen i meg lenge etterpaa. Det satte virkelig reisen min i perspektiv. Fram til vi satte oss paa det lasteplanet, framstod kamelturen som helgens stoeste begivenhet. Den fortjener i det minste noen linjer: Sammen med vaar venn og guide Ali, og kamelgjeteren Rissa (for en staalkontroll han hadde paa de dyra!), red vi nordover i Sahel paa hver vaar kamel. Vi fikk studere landskapene vi hadde laert saa mye om paa skolen paa nart hold, samt laere hvilke smattelyder man skal bruke og hvor man skal sparke for aa faa kamelen til aa gaa fortere. Etter tre timers tur, slo vi oss ned paa en sanddyne, der vi tilbragte natten under aapen himmel. Jeg kan ikke huske sist jeg var paa et saa rolig sted. Ali laget middag og te til oss, og barna i landsbyen ikke langt unna kom med matter vi kunne sove paa. Etterpaa baste de i sanda som vi ville gjort det i snoen. Vi red tilbake til Gorom-Gorom om morgenen. Fin opplevelse! I den tidligere nevnte moskeen ble vi sittende paa gulvet blant soeylene sammen med minst hundre menn, og diskutere makt, penger, fred, krig, internett og Noahs ark. Det var en givende opplevelse! Da vi kom ut av moskeen, saa vi en liten gutt bli paakjoert og faa benet brukket. Heldgvis ble han kjoert rett til sykehus, men det var likevel hjerteskjaerebde aa se. Vi kom til et punkt der vi foelte vi hadde opplevd litt for mye paa en dag. Da var det fint aa kunne dra hjem til Ali og legge seg under aapen himmel utenfor leirhytta hans. Etter en uke i Burkina, bestemte vi oss for aa krysse grensa til Niger en tidlig mandags morgen. Turen til byen vi skulle til var paa 50 km, og vi saa for oss aa bli ferdige med den ganske raskt. Den gang ei... Vi var 26 mennesker i det gutta kalte en Toyota Hayez; jeg vet ikke saa mye om biltypen - jeg vet bare at det var trangt. I loepet av turen stoppet vi minst fem ganger fordi bussen saa ut til aa bryte sammen. Vi stoppet ytterligere minst seks ganger fordi noen skulle be, kjoepe yoghurt (drikkeyoghurt is the big shit her i Fulani-land) klatre opp paa taket, klatre ned fra taket, snakke med politiet (i stedet for aa sjekke passet mitt saerlig noeye, ville de helst snakke med meg om hvem jeg planla aa gifte meg med), bytte plass, eller annet. Etter naermere fem timer var vi framme i Tera. Det var en riktig saa fin by, saa turen var helt klart verdt det. Dessverre var det saa ekstremt varmt at vi ikke kunne utforske den i veldig stor grad. Jeg planlegger aa dra tilbake dit en gang. Etter en mye lettere tur til Niamey, hovedstaden, begynte vaart virkelige Niger-eventyr. Vi kranglet litt med noen hostelleiere om priser, og satte oss ned like bortenfor for aa spise og legge en plan. Da kom det et par bort og spurte om vi ville bo hos dem. Etter fire dqger hos Coco og Marie og deres tre barn, kan vi si helt sikkert at vi ikke kunne vaert heldigere. Aa komme til et hus med dusj, speil, kjoeleskap og tv kjentes ganske unikt paa det tidspunktet. Viktigere var det riktig nok at vi hadde havnet hos tidenes mest gjestfrie og hjertelige familie. Dagene har vaert fylt med ekstreme mengder mat, mye soving i familiens store fellessoverom, henting og levering av barna paa skolen, mer mat, saapebobler og brettspill med barna, markedstur med Marie, museumstur med hele familien, to kvelder paa nattklubben der Coco jobber, mer mat, pengetelling i spillehallen de eier, fotballkamper paa tv, mer leking med barna, mer soevn og mer mat. Marie og Coco ble for meg enda et eksempel paa hvor fantastisk mye av kulturen i Vest-Afrika er. Dagene hos dem var virkelig supre! Vi har naa beveget oss soerover, og skal i morgen krysse grensa til Benin. Forresten: Vi var paa baattur paa Niger-floden, og hva saa vi der - ti meter fra oss? En flodhestmamma med barn - ganske flott. (Beklager mangelen paa avsnitt - jeg lover at det ikke er min skyld!)

La vie est belle

Da jeg fikk guideboka om Vest-Afrika til jul, leste jeg om jazzfestivalen som finner sted i Ouagadougou i slutten av april hvert aar, og tenkte at den hadde det vaert fett aa dra paa. Jeg trodde ikke at det faktisk ville skje. Etter aa ha vaert paa diverse konserter og arrangementer i denne regionen, hadde jeg heller ikke tidenes hoeyeste forventninger til organiseringen av opplegget. Hva gjorde jeg i gaar kivled? Jo, jeg var paa historiens tjuende Jazz à Ouaga og saa to superdyktige band, som var del av en tilsynelatende meget vgelregissert festival. Det skal naa nevnes at den hovedsaklig er organisert baade for og av en fransk elite som befinner seg i Burkinas hovedstad. Musikken var god og det var fint aa se hva slags arrangementer det franske kultursenteret her faar til. Likevel ga det meg vel saa mye aa vaere paa en halvveis godt organisert reggaekonsert bak markedet i Cape Coast; det begynte noen timer senere enn det ble sagt at det skulle og lydanlegget funka bare av og til, men alle i publikum dansa sammen og stemninga var paa topp. Jakob, Ove og jeg har konkludert med at vi virkelig liker Ouaga. Jeg hadde sett for meg at jeg kom til aa elske Burkina, og saa langt stemmer det veldig godt. Vi har fylt de to dagene her med aa rusle rundt og nyte byen, henge med de hyggelige folka paa dormen paa hostellet (bl.a. en som jeg bodde med i Benin - goey aa moete hal igjen!), og qndre vi moeter rundt omkring. Vi har oppdaget at det selges te og kaffe fra smaa boder og vogner overalt - hvilket vi nyter godt av. Tidligere franske kolonimakter har ogsaa bidratt med bl.a. baguette- og sykkeltradisjoner, som ikke er aa forakte. Folk her er utrolig vennlige - kanskje enda triveligere enn dem i Ghana. Vi faar komme inn i kjoekkenhager og se paa planter og broenner, smake hirse-juice paa gata, hjelp til aa finne alt fra oel til visumkontorer, dansetimer paa gata m.m. I gaar kveld var vi og saa paa fotball; d.v.s. at gutta pressa seg inn i et lite hus med straatak og to smaa vifter sammen med femti andre, mens jeg stod utenfor og snakket med en rastafari om livet, kjaerligheten, doeden og religion. Alle var fornoeyde med kvelden. Jeg nevnte visumkontorer - det ser ut som om vi enkelt kan faa skaffet oss et visum som gjelder i en rekke land her i omraadet. Planen er derfor aa dra nordover, forhaapentligvis faa ridd paa kameler i Sahel, gjennom Niger, der vi kanskje faar oss en baattur paa Niger-elva, soerover gjennom Togo og Benin, og saa tilbake til Ghana. Da venna mine i Benin spurte om vi kan sees igjen foer jeg drar hjem, sa jeg at ja, hvis Gud vil. Naa tror jeg at Han vil, og det er skitte-svettigt (vaer forberedt paa at jeg er ganske dansk-norsk-spraakforvirra naar jeg kommer hjem). Ukas sitater: - Batikkmoenster er litt som blaamuggost; foerst liker du det ikke, men saa er det bare mmmhm!! - Fyn er litt som Burkina Faso - du bare reiser gjennom det. - Gud vil det kvinnen vil. Hvis det var en av kameratene dine som hadde spurt, hadde du ikke faatt et nytt visumskjema, men siden det er deg, skal du faa det. Ukas gastronomiske hoeydepunkter (foruten te- og kaffeboder og baguetter): - 11 avokadoer til 7 kr kjoept gjennom bussvinduet (vindusshopping er det store her naar man er paa busstur) - vi lever fotsatt godt paa dem. - Boennepaté med chili funnet paa et lite hjoerne i Bolgatanga (utrolig fin by, forresten - dra dit neste gang du er nord i Ghana!). - Groenne boenner og fisk paa den senegalesiske restauranten rett ved Le Baobab i Ouaga. Maten der er mer enn dobbelt saa dyr som den paa gatehjoernene (6 kr i stedet for 2,50), men det er verdt det en gang i blant. Dagens gode medisinske nyhet: Jeg bestod min siste leverfunksjonstest med glans - no abnormalities! Legen som tok den var forresten veldig hyggelig, og gjorde tidenes grundigste sjekk av meg. Til og med min "sosiale historie" skulle snakkes om. Svett og varm klem fra Marit.

å vurdere så vidt å ta et steg inn i voksenlivet

Jeg har søkt på studier, i Oslo, jeg skal bli GRUNNSKOLELÆRER! Det er ingenting i veien med motivasjonen egentlig, jeg er gira på at jeg skal studere noe som gjør at jeg kan jobbe med kids hele livet, gå hjem fra jobb kl 2, ha lang sommerferie, synge sanger og leke mer enn jeg må lære bort matte (hvis dere får barn som begynner på skolen samtidig som jeg blir lærer; nei, jeg gidder ikke å lære dem mye matte eller naturfag, men de kommer til å være veldig glade og energiske).

 Problemet: jeg vil REISE. Selvfølgelig. Marit holdt en flott tale til meg på skype forrige uke, om hvordan vi trenger noe stabilt (hun mente vi er en enhet selvom vi har reist helt ulike steder og ikke vært sammen, det var koselig), hvordan vi trenger et miljø, hvordan vi trenger å engasjere oss, skape et eget hjem, roe oss ned litt. Det er helt sikkert sant, men jeg innså nettopp at utveksling ikke blir aktuelt før 6.semester. Det er i 2015!!! Da er jeg 24 år. Skal jeg seriøst være kald i 2,5 år? Jeg vil ha på flipflops og bikini hver dag, men Norge er jo et land med minusgrader i APRIL. Hva skal jeg gjøre? Problemet er kanskje ikke kulden, men jeg tror jeg får litt angst av å tenke på at jeg skal bli et sted over så lang tid uten mulighet til å dra. Jeg har sjekka mulighetene for permisjon, og ja, hvis jeg enten får en alvorlig sykdom eller blir gravid kan jeg få permisjon - men ingen av de alternativene matcher bra med backpacking i Sør-Amerika eller jungel-liv i Afrika. MEN, LA OSS VÆRE POSITIVE: for jeg kan jo faktisk dra til CAPE TOWN, som fortsatt er min favorittby i hele verden (utenom Oslo, da) 6.semester, og dra til Chile, Argentina ellerno 7. og 8.semester.


Ekstrasuperbrighside: MARIT KOMMER HJEM. OG VIL SKAL LAGE OSS ET HJEM I OSLO SAMMEN.

Bella ciao, ha en fin søndag!

I think we have a difficult patient

Jeg har vært borte hjemmefra i hele fem netter - tenkte en langtur ville være noe. Hvor? Central Regional Hospital.

Da jeg tirsdag kveld forrige uke plutselig begynte å skjelve ukontrollert, samtidig som feberen skjøt i været, var det klart for både meg og dem rundt meg at dette måtte være malaria. Jeg regnet ut at det skjedde på min 183. dag på afrikansk jord noen sinne - altså etter nøyaktig et halvt år - og slo meg til ro med at det måtte være skjebnen, og at det tross alt var litt spennende. Jeg begynte pillekuren, sleit meg gjennom febertokter og frostrier, begynte å høre på "Malaria - no more"-sanger på youtube (http://www.youtube.com/watch?v=sLSlE93xBYI - denne er faktisk verdt en titt og en lytt), og syntes jeg merket at det gikk framover med helsa. Da pillekuren var endt, og feberen likevel fortsatte å stige, bestemte jeg meg for å ta en tur på sykehuset -bare for en rask sjekk. Det ble til fem døgn på Intensive Care Unit.

Fordi malaria, mildt sagt, er en vanlig sykdom her, satset legen på at det var dét jeg led av, og jeg begynte enda en kur mot det - denne gangen gjennom "injections in my botox". Jeg tenkte på Jan Thomas, lepper og kinn, men lærte snart at det var snakk om noe annet. Hvordan det er å få sprøyte mitt på rumpa? Null stress - jeg tar dem helst før frokost.

Etter å ha kommet over sjokket over å skulle bli på ICU en stund, opplevdes den første kvelden der som en drøm. De fire sykepleierne som var der bare for å passe på meg, oste av moderlig omsorg, og jeg følte meg virkelig sett (ICU...mhm). Hver gang jeg ble for varm vasket de hele kroppen min med en kald klut, ble jeg for kald fikk jeg varm te, og da jeg skulle dusje ble jeg kjørt i rullestol. I løpet av mine fem dager i senga jeg etter hvert både elsket og hatet, fikk jeg riktig nok tid til å oppleve mye forskjellig fra sykepleiernes side. Mye av dette dreide seg om lyd og lys. Ghanesere flest har en imponerende evne til å sovne når som helst og hvor som helst. Jeg har øvd meg (blant annet ved å sove med rungende halleluja-radio på hele natta da jeg var hos Esther i Accra), men har ennå litt igjen før jeg er helt inne i kulturen på dette området. Det var stort sett alltid musikk og tv på, på full guffe, i rommet der jeg lå. Tv-en var utenfor synsvidde, men lyden lot meg likevel lære alle reklamene utenat ganske fort. Jeg prøvde å la sykepleierne få hygge seg med musikk-showene sine en stund hver kveld, men ble etter hvert tøff nok til å be dem skru ned lyden - i hvert fall en lille smule.

Problemstilling nummer to handlet om den sterke tannlegebelysningen i taket som måtte stå på døgnet rundt - for at sykepleierne til en hver tid skulle kunne se meg. Etter, uten å komme noen vei, å ha argumentert for viktigheten av at jeg fikk mye søvn et par kvelder på rad, snek jeg meg en natt opp og skrudde av lyset. Morgenen etter var det full ståhei. Jeg kan ikke huske å ha vært i en real bitch fight før. Derfor var det forsåvidt spennende å få oppleve det med en ghanesisk sykepleier. Vi var sikkert litt vanskelige og barnslige, begge to. Mine klager på at jeg ikke hadde fått sove i det hele tatt ble besvart med at å sove - det kunne jeg gjøre når jeg kom hjem. Hennes herskende utsagn om at hun var sykepleieren og dermed visste best, besvarte jeg med å si at jeg var den syke, og dermed kjente best hva jeg trengte. Da hun senere ville gi meg sprøyter jeg tidligere hadde fått beskjed om at jeg ikke trengte, endte diskusjonen med mine høylytte rop: "No! You don't have any control! I don't have malaria!". Da jeg spurte om vi kunne bli venner, fikk jeg høre at det var umulig at en sykepleier var frekk eller uvennlig mot en pasient - ergo var det hele min feil. Det var etter alt dette jeg fikk beskjed av en annen sykepleier om at jeg var en vanskelig pasient; kanskje var det noe i det.

Jeg nevnte at jeg ikke hadde malaria - sånn viste det seg altså å være. Feberen steg med jevne mellomrom - helt fram til jeg ble gitt antibiotika. Jeg gikk gjennom et par spennende dager med interessante tester som blodprøver og ultralyd. Sistnevnte viste ingen baby, men en altfor stor lever. Det viste seg at jeg hadde en blodinfeksjon, som hadde gått særlig ille utover nettopp leveren. Mitt "Sepsis Syndrome with Occult Sepsis" (åndelig, overnaturlig sepsis?!) skyldes en bakterie jeg har fått i meg på ett eller annet vis. Akkurat hvilken bakterie det er snakk om vites ikke, men det er i det minste ganske sikkert at det ikke handler om brønnvannet jeg drakk i Togo, hvilket er en personlig seier for meg som har evig tro på at man kan drikke og spise det aller, aller meste. (Jada, jeg skal bli litt mer forsiktig etter dette, men ey - det gikk jo bra og jeg lever.)

Jeg har, alt i alt, veldig positive erfaringer med ghanesisk helsevesen. Det jeg riktig nok har tenkt en del over, er det faktum at mange ghanesere i mitt sted ikke hadde kunnet betale for behandlingen, og dermed ville ha strøket med. Bare de 40 kronene det koster å få en portefølje på sykehuset, er for mye for mange her. Å være på sykehus i Ghana krever ikke bare økonomisk sikkerhet; det krever også at du har folk som kan stille opp for deg. Mat, drikke, dopapir, såpe, håndkle og enkelte medisiner må pasienten stå for selv. Heldigvis hadde jeg en masse fantastiske venner som ordnet alt dette, og som dessuten muntret meg opp med jevnlige besøk. Fantastiske romkamerat Clara organiserte alle som ville besøke, og sørget for at det kom venner og mat tre ganger om dagen. Å ha noen som kunne hjelpe meg med papirarbeidet (takk til Liv og Michael!), var også en veldig stor hjelp. Når du ligger der med høy feber og vondt i leveren, er du ikke så veldig gira på å lete etter og sortere alle de ulike kvitteringene dine, for senere å kunne gi dem til forsikringsselskapet. Apropos dem - å ha en skandinavisk lege som ringte meg jevnlig for å høre hvordan det gikk var helt utrolig.

Nå er jeg hjemme på elskede Nana Bema Hotel igjen, litt dopa på antibiotika, men ellers på full fart oppover helsemessig. Å merke at jeg nærmest kan hoppe opp av senga om morgenen, og at jeg kan gjespe nesten uten at det gjør vondt i leveren, er veldig herlig.

-----------------------------------------------------------------

Handler livet bare om sykdom? Nei - seff ikke. Siden sist har jeg også vært i Busua, der jeg lærte å surfe, fikk bo hos en ghanesisk-svensk rasta som jeg tilfeldigvis møtte på, spiste hummer og nøt livet. I tillegg har vi vært på felttur til en gullgruve og områdene rundt den - spennende, spennende. Nå er gruppearbeidsperioden i gang, og så snart jeg kan gå like fort som før igjen, skal jeg joine de andre i sultkatastrofearbeidet.