Den følelsen...

Å bo et døgn hos en «grande famille» - det vil si nærmere femti familiemedlemmer som har en minilandsby sammen. Å være med barna i landsbyen og dra opp bøtte etter bøtte med vann fra den dypeste brønnen jeg noen gang har sett, og se hvor gøy de syns det er at en yowo gjør noe sånt.






Å sitte på en stråmatte med beina i kryss, og spise fisk, maisbrød og ananas med fingrene, og kjenne på at det er ganske befriende å ikke forholde seg til de samme hygienekravene som hjemme.

Å være på marked i bekmørket, og danse en yowo-mewi(hviting-svarting)-dans med barna der.

Å oppnå forståelse at du er i en kultur det alder og erfaring er ekstremt høyt verdsatt, og at en effektiv, relevant utdanning aldri kan overprøve det. Å kunne snakke helt åpen med kollegene dine om hva vi har ulike tanker om.

Å oppdage at man har ventet to timer på båten uten å tenke over det; den første gangen fordi du bare nøt å sitte i vente-stråskuret, den andre gangen fordi du satt blant 20 barn som ville børste sand av huden din, ta på håret ditt og å lære deg å telle på språket deres.







Å gå på badet, prøve å treffe hullet i gulvet, som egentlig bare er en sprekk, se at gulvet er dekket av rester av diverse kroppsvesker, men ikke synes det gjør noe - i hvert fall når du oppdager at det ikke er tak på badet og at du er under åpen stjernehimmel.

Å drikke innholdet i tre kokosnøtter, som nettopp har blitt plukket fra den høye palmetopp for din del. Å betale fire kroner for det og være glad for at ingen noensinne lurer deg prismessig (for senere å få vite at alle andre betaler 1,50 kr for det samme, men ja, ja.)





Å sitte i et stort, mørkt rom sammen med verdens eldste mann, og ikke si et ord, men bare stirre på stearinlyset midt på gulvet. Å tenke over hvordan vi i Norge aktivt igangsetter koselige, hyggelige situasjoner stadig vekk, mens de andre steder... bare er.

Å ligge på en strand med lukkede øyne og nyte lyden av en storfamilie som avholder sitt månedlige møte. Å forstå at strandkultur som ikke er blonde mennesker på ferie, men mennesker som faktisk hører til og bruker sin lokale strand til fiske, møter og leking, er skikkelig hyggelig.




Å sitte på motorsykkel med to gutter på til sammen 25 år som førere, prøve å teipe fast deler som faller av motorsykkelen, for så å komme fram til at det får funke uten.

Å få minst tre ekteskapsforespørsler om dagen, og kjenne at du blir stadig bedre til å respondere på dem.

Å måtte begynne fra scratch igjen etter to ukers arbeid på jobb, fordi de riktige beskjedene endelig har blitt gitt. Å merke at det nye arbeidet er spennende, får kollegene dine til å samarbeide og bruke kunnskapene sine.

Å være i en landsby der alle damene driver med keramikk, og lager de mest fantastiske krukker og figurer uten et eneste snurrebrett eller lignende - kun hendene!






Å komme forbi et stråhus som viser seg å være en kirke, for å slutte deg til hallelujakoret som nesten er i transe.

Å vurdere å gå gjennom en seremoni som skal oppta deg som voodoo-tilhenger. (Du må i så fall ta med en flaske gin, masse stearinlys, rød olje og kanskje en kylling.)

Å ta bilder av gamle menn som virkelig ikke kan forstå at det er dem som er på skjermen du viser dem etterpå.




Å nesten bli fanget av et voodoo-spøkelse som danser nedover gata.

Å se alle de merksnodige medikamentene folk her tar. Å forstå at honning blandet med et magisk, svart pulver eller en varm drikk laget av bl.a. blader og steiner er det som heler det meste.

Å få forklart hvordan det funker å ha to koner - eller flere.


For å bevise at Gud også skapt knæsj rosa:




Som man sier her, når man prøver å snakke engelsk:

Next time!