Não falo Português

På vei hjem fra tur i skogen i går fikk jeg haik med en lastebil. Alle de andre på lasteplanet hadde høye støvler og hver sin machete, uten unntak. Da vi stoppet ved palmeplantasjen der jeg skulle gå av, stormet en masse andre mennesker med machete mot meg. Fullstendig fredelig, alt sammen. Plantasjen er arbeidsplassen deres, lastebilen er bussen, og macheten det viktigste arbeidsredskapet. De skulle hjem fra jobb, og jeg hjem fra tur. Jeg hadde alliert meg med to stk. Lars Monsen fra hver sin afrikanske øystat, overbevist dem om at jeg var sprek nok til å bli med på villmannstur i bushen, og siden hengt etter dem så godt jeg kunne mellom bambustrær, palmer, busker og bekker i flere timer. De gikk foran og banet vei med macheter, pekte beleilig på den svarte mambaen like foran oss og fortalte meg at giften dens kan drepe førti hester, og ga meg en banan å spise i ny og ne.

Jeg befinner meg på São Tomé, en øy en times flytur vest for Gabon. Plutselig er alle franske gloser verdiløse og alle tillærte gabonesiske dansetrinn ubrukelige. São Tomé er tidligere portugisisk koloni, og dermed er brødet grovere, musikktradisjonen en annen, og perspektivet på verden radikalt annerledes. Der gabonesere snakker om Frankrike, Elfenbenskysten og Senegal som om de var nærmeste naboer, forholder saotomesere seg utelukkende til Kapp Verde, Angola, Mosambik, Brasil og Portugal, med hensyn til populærkultur, reise og politikk. São Tomé skiller seg også fra Gabon ved å være betydelig fattigere. Dessuten har denne øya en helt unik sjarm. Jeg tygger kakaobønner, spiser frukt jeg aldri før har sett, soler meg på svarte, vulkanske strender og besøker venner jeg har sanket i løpet av de fire dagene jeg har vært her.

Hvorfor jeg er her? Ferie. Nei, studietur. Gjør ikke svært mange andre UiO-studenter det samme i disse dager? Jeg kostet på meg en tidagers ferie, og har dessuten den gyldige unnskyldningen at jeg trenger tid til å skrive semesteroppgaver i ro og mak. Pensumet mitt ankom endelig Gabon etter fire ukers reise med posten, men ettersom store deler av det gabonesiske postvesenet er i streik på ubestemt tid, får jeg ikke hentet ut pakken, og det ble studietur uten UiO-pensum. Heldigvis har det franske kultursenteret i Libreville et anstendig bibliotek, og jeg får skrevet oppgaven om fransk tilstedeværelse i postkoloniale Afrika med et aldri så lite metatilsnitt. Tilbake til streiken: er det én ting statlige ansatte i Gabon kan, så er det nettopp det. Vi snakker fløyter, trommer og bråk fra morgen til kveld, for her skal det merkes at man er misfornøyd med Bongos innstramming av frynsegodene. Akkurat streik er diktaturet altså svært så åpent for, men å bli invitert til forhandlinger kan streikerne ikke regne med. De har likevel større ytringsfrihet enn landets studenter: politisk aktivitet på campus er forbudt på l’Université d’Omar Bongo og alle andre høyere utdanningsinstitusjoner, og studentrepresentasjon er ikke-eksisterende. Fenomenet Villa Eika føles som en fjern drøm.

Siden UiO-referansene allerede er mange, kan også samfunnsgeografipensum få plass på kildelista. Gabon har så absolutt vist meg begrepene uformelt arbeid og fleksibilisert arbeidsmarked i praksis. Konseptet «fulltidsjobb» synes å være ikke-eksisterende, og skillet mellom hjem og arbeidsplass, jobb og fritid ofte likeså. Stort sett alle har flere «aktiviteter», som de kaller det: gjerne noe for en bedrift eller to, noe for staten og noe tilknytta politikk eller organisasjon (på den måten flyter statsmakt og tiltenkt uavhengige organer over i hverandre og opposisjonen blir ikke-eksisterende). I tillegg har de gjerne investert litt penger i et eller annet prosjekt. De fattigste har gjerne bare én eller to aktiviteter, av praktisk karakter, gjerne med arbeidsplass samme sted som de bor, og står på døgnet rundt for å tjene til livets opphold. Dette er gjerne uformelt arbeid, og jeg forstår godt at interessen for å betale skyhøye registreringsavgifter og skatter er lav når du vet du ikke får noe som helst igjen for det, med mindre du er bestis med Bongo. De rikeste har derimot flere aktiviteter, uten at det nødvendigvis betyr flere arbeidstimer, og akkurat hvor pengene deres kommer fra er ofte noe uklart for meg. Det skal sies at alt vi kjenner av norsk individualisme må kobles ut for å forstå forholdet mellom jobb og penger her. Her jobber du ikke bare for deg selv eller dine aller nærmeste; én persons inntekt er en ressurs for alle dens kontakter, for enhver som er bemidlet vil alltid hjelpe andre. Det norske samfunnet sikter mot å være så gjennomorganisert at ingen faller utenfor, og jeg tør påstå at deler av resultatet er at vi står på hver vår tue og lar være å strekke ut en hånd til dem rundt oss. I et land som Gabon, der systemer enten er ikke-eksisterende eller -fungerende, er individualisme utrolig lite lønnsomt og kontakter det viktigste av alt. For gabonesere er det rart at jeg har reist alene til landet deres, både fordi jeg ikke hadde tette bånd til noen her før jeg kom, og fordi jeg bruker penger jeg har tjent helt selv på å komme hit (Lånekassa spiller selvfølgelig en rolle i det hele, og kan regnes som ekvivalenten til det gaboneserne kaller kontakter), heller enn å betale mine brødres skolegang med dem. Som utenforstående skal jeg ikke skryte på meg å ha gitt en korrekt beskrivelse av gabonesisk syn på jobb og inntekt, men jeg har i det minste fått et visst inntrykk. Jeg skal innrømme at det noe uklare forholdet mellom jobb, inntekt og forbruk her, har gitt meg enorm respekt for skreddere, taxisjåfører og bilmekanikere og andre som gjør håndfast arbeid for håndfaste pengesummer. Kanskje dropper jeg ut av Blindern og begynner på skredderskole i Libreville.

De som tilsynelatende jobber hardest i Libreville, er veldig ofte innvandrere. Disse er enten libanesere, kinesere eller vestafrikanere (for å presisere dette en gang for alle: Gabon er del av Sentral-Afrika, ikke Vest-Afrika). Vestafrikanerne er ofte muslimer, og innvandringskritiske gabonesere klager over at brød knapt er å få kjøpt på fredager. Med andre ord, det er vestafrikanske muslimer som driver bakerier og butikker og de stenger handelen når det er tid for bønn. Som muslimske stemmer svarer, er det ingen som nekter gabonesere og kristne å starte butikker, men dette har disse ikke kultur for, er svaret fra motsatt hold. Kultur og røtter er generelt en svært viktig forklaringsfaktor her. De forteller meg at vestafrikanere har kultur for handel, håndverk og å reise, mens gabonesere har kultur for å jobbe på kontor og for aldri å forlate hjemlandet. Fordommene stemmer i mange tilfeller. Der vestafrikanere reiser mye grunnet både fattigdom og nomadetradisjoner, har gabonesere aldri krysset en landegrense. De møter verden gjennom tv og gjennom innvandring hos seg, men svært få av dem har selv noen gang vært den fremmede, den andre. Jeg har innsett hvor verdifullt det er for et hvert menneske å utsettes for nettopp den følelsen: å være utlending. Mine vestafrikanske venner i Libreville har ofte historier som både er sjokkerende og triste, og er samtidig fantastisk gjestfrie og kulturrelative. Jeg snakket med en burkinabé som fortalte meg om sin seks måneder lange migrasjonsprosess, ulovlig som sådan, vekk fra arbeidsledighet i nord-Burkina. Han hadde betalt en masse penger for å få krysse grenser gjemt i bagasjerom. Hver gang han ble oppdaget av politiet, ble han stående på gata uten et rødt øre, og drev rundt til han fant én krone som ble til to, og til slutt til ankomst i Gabon. Der kjente han ikke en sjel, men spurte etter andre burkinabéer på gata, og fant etter hvert noen som hjalp han. I dag er han taxisjåfør, til og med registrert og skattebetalende. Respekt.

En av turkameratene mine på São Tome.



Denne karen hadde tatt seg en pause i plantasjearbeidet, og lagt seg til å sove oppå traktoren sin.
 

En kompis av meg bor i det røde huset til høyre, i en bittelien landsby i fjellene på São Tome.

Jeg var med kompisen min og så på fotballkampen han spilte. Spillerne hadde to, en eller ingen sko, avhengig av de eide. Regnskogen presser seg fram bak fotballbanen, som overalt på São Tome.
 

 

 



Tilskuerbenken



Denne dama vasker klær i havet, antakeligvis fordi det var fullt i elva. I elva i byen Neves er det alltid masser av kvinner og jenter som vasker klær, og vannet er hvitt av såpa. Klærne legges til tørk utover steiner langs elvebredden. Jeg vasset nedover et 200 meter langt stykke av elva en dag, og forstod at jeg var et underlig syn. Jeg ble overlykkelig da en dame ba meg hjelpe henne å vaske, så fikk jeg kjenne meg litt nyttig.

Jeg sov i telt tre netter like ved en strand i Neves på São Tome. Siden jeg ankom Afrika i januar, har jeg sovet i en seng til sammen fire netter, og ellers bare på madrass på gulvet. Å sove på madrass i telt føltes forsåvidt som luksus; det var jo som å ha et eget rom.

Ved siden av kontoret mitt i Libreville er det et utsalgssted for sau og geiter, drevet av muslimer fra Tsjad, Kamerun og Mali. Jeg stikker innom dem flere ganger i uka, og sitter i skuret deres og diskuterer religion med dem.

Sjekk ut de horna!

Forrige helg besøkte jeg øya Pointe Denis rett utenfor Libreville, og fant flere hus jeg kan tenke meg å flytte inn i. Mange av dem var forlatt, men dette er opptatt, så jeg må forhandle godt med eieren om jeg skal få overta det.

 

Også disse husene var opptatt, dessverre. Langs strendene på Pointe Denis er det luksuriøse feriehus eid av franskmenn eller rike gabonesere, men på midten av øya, gjemt for turistene, er standarden noe annerledes.



"Ikke stå i båten!" har aldri vært en viktig parole for foreldre i Vest- og Sentral-Afrika. Skal fiskegarnet hentes inn må bade balance og mot til.

 

Jeg dro til Pointe Denis fordi jeg var med en libanesisk venn av meg på fisketur. Han satte opp fem fiskestenger på stranda og løp mellom dem hele natta, avhengig av hvor det var napp, mens jeg sov på stranda og nøt roen.



De viktigste barna i mitt liv for tida.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prostitusjon og slaveri i en postkoloni

Libreville er en en by med store forskjeller, og jeg har  oppdaget at jeg som utlending, kvinne, ung og bosatt i en fattigere del av byen, har tilgang til nærmest alle sosioøkonomiske klasser. Derfor har jeg rukket å få god innsikt i diverse deler av byens befolkning. Blant vennene mine her finnes alt fra analfabeter, prostituerte og arbeidsledige, til universitetsprofessorer, politikere, bistandsarbeidere og rike, utenlandske investorer. Da politiet her en dag tok fra meg kameraet mitt, fordi jeg hadde tatt bilder av dem, kunne jeg med letthet gå opp på miljøvernsministerens kontor (det var utenfor den bygningen det skjedde), og få de ansatte der til å hjelpe meg å få det tilbake. Da vi forrige uke, på jobb, fikk en idé om å igangsette et prosjekt som gir bedre jobbmuligheter til prostituerte kvinner, viste det seg at jeg enkelt fikk tilgang til informasjon da vi gjorde intervjuer i felten. Kollegaen min og jeg gikk ut på byen en sen kveld i et område der vi antok at det ville være kvinner som selger seksuelle tjenester. Han var pent kledd og tiltrakk seg kvinnene, før jeg overtok kontakten og gjorde det jeg trengte av intervjuer. Jeg snakket med seks-syv kamerunske prostituerte i en times tid, og de fortalte meg at de hadde fått barn tidlig og dermed falt ut av skolesystemet og at fattigdom og arbeidsledighet har gjort at de har valgt å reise til Gabon for å tjene til livets opphold. Fordi de ikke snakker fransk, men engelsk, og fordi de ikke har råd til å oppnå lovlig status her, er det vanskelig å finne annet arbeid enn prostitusjon. Etter sigende er det svært få gabonesiske prostituerte her, men diverse utenlandske. Det gikk opp for meg at mange av dem som selger seksuelle tjenester i Oslo kommer fra de samme stedene, Nigeria og Kamerun, og at de som er der gjerne er mye mer ressurssterke enn de som har dratt hit, til nabolandet. Å reise helt til Europa koster penger og mot. Prosjektideen vår omhandlet å hjelpe de nevnte kvinnene til for eksempel å etablere frisørsalonger, ettersom det er en sånn type jobb de sier de kan tenke seg. I utgangspunktet syntes den franske ambassaden her muligens å kunne finansiere prosjektet, men nå er det igjen mindre sikkert. Vi får se; det er i det minste svært spennende å drive litt studierelevant feltarbeid på kveldstid. Den franske ambassaden her er forresten en svært innflytelsesrik institusjon. Den finansierer en rekke utviklingsprosjekter, og er invitert til alle arrangementer som ansees som viktige. Som i alle andre tidligere kolonier, har Frankrike dessuten også her militære styrker, og passer generelt på å opprettholde en sterk påvirkning på formell og uformell politikk i Gabon. Alle følger franske nyheter på tv, kommuner og fylker er organisert akkurat som i Frankrike, franske investorer og diplomater er her i hopetall, og flerfoldige franske presidenter har i postkolonial tid passet på å ha en finger med i det gabonesiske politiske spillet. Det er kjent at presidentvalget i 2009 i virkeligheten ble vunnet av partiet UPG, men Sarkozy mente en videreføring av PDGs monarki- og diktaturlignende Bongo-regime ville gi større stabilitet. I samarbeid med Bongo-klanen, trakk Sarkozy i trådene, og alle nikker, smiler og støtter opp om fasadedemokratiet.

Frankrike. For en ubehagelig mektig stat, for en underlig konstruksjon av en nasjon. Jeg prøver å forstå hvordan det føles for franskmenn å kunne reise til nærmest halve Afrika og fremdeles snakke morsmålet sitt, finne akkurat den samme maten som hjemme og, om de vil, kun omgås franskmenn. Da jeg var ute med en fransk venn her en dag, sa han at å være med meg føltes litt som å intervjues, men svarte likevel på spørsmålene mine, og har invitert meg ut igjen, så jeg regner med at det ikke var for mye av det gode. Når man er her er det lett å tenke at alle vi "oksikdentale" tilhører samme familie, fordi det kan synes som om det er sånn vi sees på av gaboneserne. Da jeg møtte min franske venn ble jeg riktig nok minnet på hvor utrolig uenige og forskjellige to europeere kan være. Han er streng katolikk og befinner seg langt ute på den politiske høyresida, og dermed på mange måter svært ulik meg. Det som gjør at vi kan diskutere lenge og høylytt viser likevel at vi har mye til felles, for vi befinner oss i det minste på samme politiske skala. Høyre- og venstreside er ikke å finnes i afrikansk politikk. I Gabon er politikk et spørsmål om etnisitet og provins. Stemmer du PDG er du teké, og stemmer du UPG, er du pmo. Stemmer du ikke, har du skjønt at stemmen din ikke kommer til å gjøre en forskjell uansett. Demokrati, eller "oksidentens diktatur" som noen jeg møtte kalte det, er ikke nødvendigvis den best fungerende styreformen her, fordi den neglisjerer tradisjonelle styreformer og synes å lede til maktmisbruk og korrupsjon.

Tidlig i oppholdet mitt fortalte kollegene mine om moderne slaveri i Gabon: vestafrikanske barn og ungdommer kjøpes for penger av foreldrene sine, og jobber nærmest som slaver her. Mine vestafrikanske venner her fortalte meg først at dette ikke lenger eksisterer. Plutselig gikk det opp for meg at det likevel består, og at det foregår rett foran øynene på meg, om enn i en mild form. Tjueåringen som bor i vertsfamilien min jobber nærmest døgnet rundt, i huset og på min vertsfars trykkeri. Hun bor og spiser gratis, men det gjør jeg også, og det er uansett ikke del av vestafrikansk kultur å kreve husleie av folk man kjenner. Hun har en bitteliten månedslønn, og forteller meg at hun ikke på noen måte er i posisjon til å be om høyere lønn eller om å slutte. Foreldrene i Togo vil ikke at hun skal komme tilbake dit, for der vil det være vanskelig å få noen inntekt som helst, og her er hun i det minste brødfødt. Hun er allerede god til å flette og vil gjerne bli frisør, men å åpne egen salong i Togo koster det som for henne er uhorvelig masse penger, og det som for meg er omtrent det dobbelte av det jeg fikk til jul. Jeg vurderer å hjelpe henne, men det er noe med å gi fiskestang og ikke fisk (selv om en frisørsalong absolutt er en fiskestang, koster den såpass mye at det ville vært bedre å bidra til at hun kan tjene inn de pengene selv). Dessuten, selv om hun skulle finne pengene i dag, vil vertsforeldrene mine uansett ikke la henne dra før den tre år gamle datteren blir litt eldre, og som sagt vil familien hennes helst at hun blir her. Selv om situasjonen virker forferdelig, vil jeg unngå å svartmale den, for en sak har alltid flere sider. Som vertsmoren min fortalte meg, har de i det minste betalt lovlig opphold for jenta, og hun ankom med fly, ikke båt. Jenta forteller meg selv at hun vet hun er friere enn mange andre i hennes situasjon, og hun har rett. Jeg har besøkt familier der unge, togolesiske jenter snakkes til som om de var dyr, og aldri gis en fridag. Dessuten har jenta i familien min ikke en gang fullført ungdomsskolen, fordi foreldrene ikke kunne betale skrivebøker og blyanter, og hun har ikke egentlig bedre muligheter enn å være her. Der jeg er vant til å kunne gjøre akkurat det jeg vil akkurat når jeg vil, vet de fleste her at det tar tid, flere år, å oppnå jobben, studiene eller livsstilen man ønsker seg. Foreløpig er jenta her, og jeg håper og tror at jeg er en god støtte for henne, ved å lytte til drømmene og klagene hennes, ta henne med ut en gang i blant, og skrubbe dusjen og vaske gulvet for henne av og til. 

Dette er favorittkaffebaren min. Den ligger tjue meter nedenfor huset mitt, og jeg går hit en gang i blant for variasjonens skyld, i stedet for å spise hos nabodama, og for å slå av en prat og se på tv med alle gatas mannlige muslimer. På tv ser vi franske nyheter eller amerikanske såpeserier teksta på arabisk, og vi snakker om drømmer om reise i Europa. Favoritten min hittil er han som sa han drømmer om å reise til landet Australia i Europa, og spurte om jeg kunne hjelpe han. 

Jeg deltok i min kollegas forlovelsesfest forrige uke. Å gifte seg her krever tre seremonier, og dette var den første av dem. Mannens familie presenterte sitt tilbud til kvinnens: masse penger, alkohol og fine stoffer. De godtok, og paret er forlovet.

Jeg har begynt å jobbe litt for organisasjonen Samba Mwanas, og var med da vi holdt et foredrag på en barneskole. I grunnen har jeg blitt profileringsansvarlig igjen; jeg oppdaterer nettsiden deres. For de av dere som snakker språket flytende, excuse my French, bokstavelig talt. Jeg er under opplæring.

Dette er kontoret til FN-sambandet!

Som seg hør og bør, er det mitt ansvar å lage kaffe. Jeg er jo både kvinne, yngst og praktikant. Man kan syns det er synd, men jeg vet at det betyr at jeg anerkjennes som del av det tradisjonelle hierarkiet her, og det er bedre enn å behandles som utlending og gjest og dermed ikke gis noen oppgaver. Jeg får dessuten gjøre en masse annet også. 

Sjefen min og jeg på en konferanse vi avholdt forrige uke. 

Konferansen handlet om ur- og lokalbefolknings rettigheter til medbestemmelse i beslutningsprosesser omhandlende regnskogen. Det var 70 deltakere fra Gabon, Kongo, Kamerun, Frankrike og Italia, og det var superspennende. Jeg lærer en masse om relasjoner i bistandsverden og virkemidler i rettighetsarbeid, og møter en rekke interessante folk.

Bildet er ikke veldig godt, men det viser stemninga som er i bakgården vår om kveldene. Moren til gutten på skuldrene mine har tilbudt meg å ta han med til Norge, og jeg vurderer det. 

 Dette er min nydelige, togolesiske lillesøster. Bildet viser to vanlige søndagsaktiviteter: Hun har tatt ut flettene for at håret skal flettes på nytt, for en ny uke, og vi renser bønner og forbereder påfølgende ukes middager.

Denne helgen dro jeg på tur med to kompiser til en annen by: Lambarené, byen der misjonæren Albert Schweitser tilbragte mer enn 40 år. Venna mine henholdsvis dj og rapper og snakker med en slang jeg knapt forstår, og jeg vet ikke om jeg hadde giddet å være venn med en som forstår så lite av det de sier som jeg, men de sier at jeg lærer fort og er kul likevel. Dessuten pleier vi å gå på klubb og danse, og da er ikke fransken så viktig. 

Jeg kan ellers melde at jeg har det veldig bra og at helsa holder. Jeg fikk en støtfanger slengt hardt i skulderen forrige uke, som resultat av at en bil kræsjet rett ved siden av meg, og er fortsatt øm, men det går bra. Jeg har begynt så smått å drikke springvann, fordi alle andre her gjør det, og jeg vil ikke være noe annerledes, men er nødt til å innse at min mage er noe mindre vant til bakteriefloraen her. Ellers: ingenting å klage på. Jeg er for øyeblikket på jobb og er med på å foreslå endringer til gabonesisk lov.