I think we have a difficult patient

Jeg har vært borte hjemmefra i hele fem netter - tenkte en langtur ville være noe. Hvor? Central Regional Hospital.

Da jeg tirsdag kveld forrige uke plutselig begynte å skjelve ukontrollert, samtidig som feberen skjøt i været, var det klart for både meg og dem rundt meg at dette måtte være malaria. Jeg regnet ut at det skjedde på min 183. dag på afrikansk jord noen sinne - altså etter nøyaktig et halvt år - og slo meg til ro med at det måtte være skjebnen, og at det tross alt var litt spennende. Jeg begynte pillekuren, sleit meg gjennom febertokter og frostrier, begynte å høre på "Malaria - no more"-sanger på youtube (http://www.youtube.com/watch?v=sLSlE93xBYI - denne er faktisk verdt en titt og en lytt), og syntes jeg merket at det gikk framover med helsa. Da pillekuren var endt, og feberen likevel fortsatte å stige, bestemte jeg meg for å ta en tur på sykehuset -bare for en rask sjekk. Det ble til fem døgn på Intensive Care Unit.

Fordi malaria, mildt sagt, er en vanlig sykdom her, satset legen på at det var dét jeg led av, og jeg begynte enda en kur mot det - denne gangen gjennom "injections in my botox". Jeg tenkte på Jan Thomas, lepper og kinn, men lærte snart at det var snakk om noe annet. Hvordan det er å få sprøyte mitt på rumpa? Null stress - jeg tar dem helst før frokost.

Etter å ha kommet over sjokket over å skulle bli på ICU en stund, opplevdes den første kvelden der som en drøm. De fire sykepleierne som var der bare for å passe på meg, oste av moderlig omsorg, og jeg følte meg virkelig sett (ICU...mhm). Hver gang jeg ble for varm vasket de hele kroppen min med en kald klut, ble jeg for kald fikk jeg varm te, og da jeg skulle dusje ble jeg kjørt i rullestol. I løpet av mine fem dager i senga jeg etter hvert både elsket og hatet, fikk jeg riktig nok tid til å oppleve mye forskjellig fra sykepleiernes side. Mye av dette dreide seg om lyd og lys. Ghanesere flest har en imponerende evne til å sovne når som helst og hvor som helst. Jeg har øvd meg (blant annet ved å sove med rungende halleluja-radio på hele natta da jeg var hos Esther i Accra), men har ennå litt igjen før jeg er helt inne i kulturen på dette området. Det var stort sett alltid musikk og tv på, på full guffe, i rommet der jeg lå. Tv-en var utenfor synsvidde, men lyden lot meg likevel lære alle reklamene utenat ganske fort. Jeg prøvde å la sykepleierne få hygge seg med musikk-showene sine en stund hver kveld, men ble etter hvert tøff nok til å be dem skru ned lyden - i hvert fall en lille smule.

Problemstilling nummer to handlet om den sterke tannlegebelysningen i taket som måtte stå på døgnet rundt - for at sykepleierne til en hver tid skulle kunne se meg. Etter, uten å komme noen vei, å ha argumentert for viktigheten av at jeg fikk mye søvn et par kvelder på rad, snek jeg meg en natt opp og skrudde av lyset. Morgenen etter var det full ståhei. Jeg kan ikke huske å ha vært i en real bitch fight før. Derfor var det forsåvidt spennende å få oppleve det med en ghanesisk sykepleier. Vi var sikkert litt vanskelige og barnslige, begge to. Mine klager på at jeg ikke hadde fått sove i det hele tatt ble besvart med at å sove - det kunne jeg gjøre når jeg kom hjem. Hennes herskende utsagn om at hun var sykepleieren og dermed visste best, besvarte jeg med å si at jeg var den syke, og dermed kjente best hva jeg trengte. Da hun senere ville gi meg sprøyter jeg tidligere hadde fått beskjed om at jeg ikke trengte, endte diskusjonen med mine høylytte rop: "No! You don't have any control! I don't have malaria!". Da jeg spurte om vi kunne bli venner, fikk jeg høre at det var umulig at en sykepleier var frekk eller uvennlig mot en pasient - ergo var det hele min feil. Det var etter alt dette jeg fikk beskjed av en annen sykepleier om at jeg var en vanskelig pasient; kanskje var det noe i det.

Jeg nevnte at jeg ikke hadde malaria - sånn viste det seg altså å være. Feberen steg med jevne mellomrom - helt fram til jeg ble gitt antibiotika. Jeg gikk gjennom et par spennende dager med interessante tester som blodprøver og ultralyd. Sistnevnte viste ingen baby, men en altfor stor lever. Det viste seg at jeg hadde en blodinfeksjon, som hadde gått særlig ille utover nettopp leveren. Mitt "Sepsis Syndrome with Occult Sepsis" (åndelig, overnaturlig sepsis?!) skyldes en bakterie jeg har fått i meg på ett eller annet vis. Akkurat hvilken bakterie det er snakk om vites ikke, men det er i det minste ganske sikkert at det ikke handler om brønnvannet jeg drakk i Togo, hvilket er en personlig seier for meg som har evig tro på at man kan drikke og spise det aller, aller meste. (Jada, jeg skal bli litt mer forsiktig etter dette, men ey - det gikk jo bra og jeg lever.)

Jeg har, alt i alt, veldig positive erfaringer med ghanesisk helsevesen. Det jeg riktig nok har tenkt en del over, er det faktum at mange ghanesere i mitt sted ikke hadde kunnet betale for behandlingen, og dermed ville ha strøket med. Bare de 40 kronene det koster å få en portefølje på sykehuset, er for mye for mange her. Å være på sykehus i Ghana krever ikke bare økonomisk sikkerhet; det krever også at du har folk som kan stille opp for deg. Mat, drikke, dopapir, såpe, håndkle og enkelte medisiner må pasienten stå for selv. Heldigvis hadde jeg en masse fantastiske venner som ordnet alt dette, og som dessuten muntret meg opp med jevnlige besøk. Fantastiske romkamerat Clara organiserte alle som ville besøke, og sørget for at det kom venner og mat tre ganger om dagen. Å ha noen som kunne hjelpe meg med papirarbeidet (takk til Liv og Michael!), var også en veldig stor hjelp. Når du ligger der med høy feber og vondt i leveren, er du ikke så veldig gira på å lete etter og sortere alle de ulike kvitteringene dine, for senere å kunne gi dem til forsikringsselskapet. Apropos dem - å ha en skandinavisk lege som ringte meg jevnlig for å høre hvordan det gikk var helt utrolig.

Nå er jeg hjemme på elskede Nana Bema Hotel igjen, litt dopa på antibiotika, men ellers på full fart oppover helsemessig. Å merke at jeg nærmest kan hoppe opp av senga om morgenen, og at jeg kan gjespe nesten uten at det gjør vondt i leveren, er veldig herlig.

-----------------------------------------------------------------

Handler livet bare om sykdom? Nei - seff ikke. Siden sist har jeg også vært i Busua, der jeg lærte å surfe, fikk bo hos en ghanesisk-svensk rasta som jeg tilfeldigvis møtte på, spiste hummer og nøt livet. I tillegg har vi vært på felttur til en gullgruve og områdene rundt den - spennende, spennende. Nå er gruppearbeidsperioden i gang, og så snart jeg kan gå like fort som før igjen, skal jeg joine de andre i sultkatastrofearbeidet.

food in new york city march 2012

JEG SKAL FÅ SCOONES OG POSJERTE EGG! JEG ER SÅ GLAD!NAM NAM NAM NAM JEG ELSKER NEW YORK
sånn her sto de HELE tiden. jeg tenkte på mat og så på ekorn da de hadde photoshoot.
det var tåke den dagen, det er rart hva tåke gjør med noe som egentlig er helt fantastisk.. men det var fint!her fikk jeg snapshot av heeele gjengen, score!
her synes jeg det var en kul effekt.
st.patricks day fikk vi med oss også, alle gikk i grønt og oppførte seg som irske alver
jeg lo så jeg gråt da jeg så denne hunden. den bjeffa som en GAL MANIAC, jeg trodde jeg skulle dø av for mye latter for magemusklene mine. (jeg har film hvis noen vil se hvor klikka den var!)
denne hunden var helt sykt stor. jeg måtte ta bilde av den. jeg starta en trend, plutselig tok alle bilde av den, og broren dens og eiern dens.. jeg tror kanskje han mannen var en kjendis men jeg vet ikke hvem.
dette er et kunstbilde til marit fordi marit liker kunsther var vi på vei til Rice, en restaurant i Brooklyn med RIS som tema. Jeg spiste en nydelig risrett, svart thairis kokt i kokos med peanøttsatay-tofu, og ingefær-sitron-iste. Det var smooth. Brooklyn Bridge var også fin å gå over!
MAGNOLIA. Katharina ble en modell med en gang hun fikk en magnoliapose.
her bedømmer jeg en chocolate-on-chocolate-cupcake og konkluderer med at mine cupcakes er bedre

På søndag kom jeg hjem fra en mat-opplevelsestur i New York med Katinka, Regine og Katharina. For meg var det hvertfall mattur, og for Katharina også - vi tenkte på hvor vi skulle spise frokost og lunsj og middag hele tiden - og for å være ærlig brydde jeg meg ikke veldig mye om hva som skjedde mellom måltidene - det er mange søte hunder i New York og mange rare folk å se på, så jeg hadde det soft (i tillegg hadde jeg hele tiden er sjokolade, cupcake eller kaffe, så jeg var på en måte aktiv i matveien dagen lang). Etter New York dro vi til Charlottesville, Virginia for å besøke Katinka. Der greide jeg ikke å dra fram kameraet mitt, dessverre. Vi var på Sons of Bill (countrystjerner)konsert, det var stas, og vi fikk setlist, plekter og signerte cder, stjerner i øya! Dagen etter var vi på fratparty, og det var AKKURAT som i American Pie. En dude var kledd ut som en kylling og sto og lagde kyllinglyder ved inngangen til et kæbesvært (som Katharina sier) hus der det bodde kanskje 30 gutter, eller frats som de heter. Det var en dude kledd ut som en kylling, han lagde kyllinglyder og sto på et gjerde, da tenkte jeg; SERR?! Vi kom inn i dette gigahuset som var tapetsert med batikklakner, øl og spy - Katharina kastet skoene sine morgenen etter. Vi fikk gratis ting og møtte mange som synes det var så AWESOOOME at vi var norske og oh my god at vi var fra Europa. Det var klikka house(bokstavelig)party - mitt første og siste fratparty liker jeg å kalle det. Det kom en løpende og var lei seg fordi noen hadde tissa på hodet hans.. Da tok vi kvelden for å si det sånn.

Sorry uklare bilder; jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stille inn lyset, og linsa har vondt fordi jeg mista linselokket i jungelen på Bali.

Have you told your parents that you're in Africa?

Hvor ofte er fjelltur og vinsmaking to sider av samme sak? I Togo er ikke det så uvanlig. Min første morgen i Togo tok jeg en shared taxi til foten av Mont Agou - landets høyeste fjell. De syv andre (bredskuldrede og -hoftede) menneskene i taxien (ja, det inkluderer to i førersetet), sa jeg aldri ville klare å bestige fjellet - i hvert fall ikke til fots, og på én dag - nei, det var umulig. Så feil kan man ta! Jeg gikk av i et veikryss, og begynte å snakke med noen folk der. Det viste seg at mekanikeren på hjørnet også jobber som turguide en gang i blant. Sammen tok Emanuel og jeg fatt på turen gjennom en skog av papaya-, kakao-, banan-, palmevin- og avokadotrær. Han skulle rekke å være tilbake på jobb ikke lenge etter, så vi nærmest løp opp bakkene. Jeg hadde ikke rukket å kjøpe med meg vann før vi dro av gårde, men drakk av diverse brønner og rør vi kom over; jeg ville heller bli kjent med en ny bakteriekultur enn å bli dehydrert.








Dette er en av de tre landsbyene vi passerte på vei opp mot toppen.



Skogen som lekeplass.



Jeg kjente meg veldig i harmoni med meg selv der jeg satt 986 m.o.h. Jeg er ikke så glad i å være i fokus - derav fotokomposisjonen.



Jeg kom over en fin oppfordring der oppe i fjellet.

Hvor var vinsmakinga oppi alt dette? På vei ned spurte Emanuel om jeg hadde lyst til å smake palmevin; jeg nektet ikke, og ble gladelig med inn i den dypeste skog. Der åpenbarte det seg en vinproduksjonsleir. Jeg fikk smake palmejuice rett fra treet, samt se hvordan hele vinlagingsprosessen foregår. Dessuten fikk jeg lære masse om tradisjonene for ressursfordeling i skogen og hvordan skogen utvikler seg. Jeg skjønte jeg hadde blitt litt miljøskadd av miljøstudiene (*parampisj*) da jeg ble sykt gira av å snakke med vingutta om eiendomsfordeling i skogen. Neste runde av vinsmakingen ble gjennomført under et stråtak nede ved veien; denne gangen var det hirsevin som stod for tur.


Juicen, som vinen lages av, tappes rett ut av et hull i stammen på et palmetre som er revet opp med rota.



Han her eide eiendommen, og var dermed sjefen for det hele. Juicen ble kokt i tønna bak ham, og etter en god stund tappet over i kanner.



Dette er gutta som jobber under ham. Lurer du på hva de røyker? Tulling - de sitter der og pusser tenna, ser du vel. Å tygge på en pinne funker like bra som å pusse med en børste.



Hvor ofte kommer man hjem fra fjelltur med avokado i sekken? La deg ikke lure av fargen på skallet - de smakte akkurat som dem i plastemballasje på Rimi. Bladene på kakaotrærne er røde før de blir grønne; vi må ikke tro at vår fargetankegang er den eneste riktige. ;)



Emanuel rakk tilbake på jobb i tide, takket være at vi rullet ned de siste bakkene på motorsykkel - uten motoren på, selvfølgelig. Det gikk akkurat bra.


Neste dag var det begravelse. Det var både trist, gøy, spennende og utfordrende. Den begynte med en seremoni med preken, sang og musikk. Det var tungt å se Modeste (min venn og kollega fra Benin) gråte over sin avdøde, 35 år gamle kone. Å se kisten senkes ned på kirkegården etterpå var også vanskelig og veldig trist.


Du tror kanskje dette er en byggeplass, men det er en kirkegård. Mesteparten av den var pen og velstelt, men denne dagen var det her alle kistene skulle legges ned, så derfor så det sånn ut. Mens vi stod der og hørte presten preke litt og så kista senkes, kom det stadig vekk andre begravelsesfølger som skulle gjøre det samme rett ved siden av. Det var ganske så travelt der, men alle opptrådte smidig og flyttet på seg for hverandre.

Etter å ha vært på kirkegården, begynte den delen av begravelsen som handler om å hylle livet, at man har hverandre, og at man skal gå videre. Det inkluderte mat, drikke, prat og moro. Etter en stund gikk en del av oss til huset til moren til avdøde, for å komme med trøstende ord, tradisjonen tro. Vi satt i ring, og nesten alle holdt en liten tale for henne, med mål om å støtte, trøste og gi mot til å fortsette livet. Det var en veldig fin seanse. Da jeg skrev at begravelsen var utfordrende, var det fordi jeg for eksempel i denne situasjonen, merket at jeg ikke kjente normene, men alle var veldig inkluderende, og det var ikke egentlig et problem.

Mange av dem som var i begravelsen fortsatte å være sammen hele kvelden. Jeg fikk snakket masse med Modeste, og også mye med Benins øverste vodoun-leder, som var tilstede. Første gang jeg møtte ham- under en seremoni i Benin - kysset jeg bakken foran ham og ga ham kolanøtter i gave, som seg hør og bør. Denne gangen kjente jeg også på en vill respekt, og dessuten ærefrykt, for ham, men det hindret oss ikke i å diskutere både miljø, utvikling og tro. Han er en veldig hyggelig mann, og han kommer gjerne på besøk til Norge, om det kan la seg ordne.


Du tror kanskje det er en rappestjerne, men i virkeligheten er han Chef supreme de vodoun - som jo er mye seigere, som man sier i Danmark.



Det var utrolig hyggelig å møte de nærmeste vennene mine fra Benin igjen. Tonen oss i mellom var akkurat som før - om ikke enda bedre. Dette er Hervé, Boris og Modeste.

Søndag morgen stod jeg opp uten en plan for dagen. Etter å ha ruslet litt rundt på markedet, bestemte jeg meg for å dra til Lac Togo, som jeg hadde hørt at var fin. Der kom jeg i snakk med en gutt, som endte med å bli med meg i båt over innsjøen, og til Togoville på den andre siden. Sammen ruslet vi rundt i det som er Togos eldste by. Etterpå tilbød han meg å bli med hjem til familien hans og spise middag. Det var en utrolig hyggelig opplevelse! Maten var selvfølgelig god, og familien hans var kjempetrivelig. Vi snakket om norsk asylpolitikk, skilsmisse, politikk og religion og sånn. Dette var en sterkt kristen familie som tok fullstendig avstand fra vodoun, så jeg sjokkerte dem nok litt ved å si at jeg i noen grad sympatiserer med den troen, men de taklet og respekterte det.

Jeg tilbragte natt til i dag hos Esther i Accra, og rakk akkurat skolen i dag tidlig. Jeg hadde en ganske så artig samtale med taxisjåfør Kofi i morges: Jeg fortalte at pappa en gang sovnet bak rattet. Kofi responderte ved å spørre hva faren min jobber med. Jeg fortalte at han på den tiden jobbet på kontor, hvorpå Kofi utbrøt: "Det er jo ikke et særlig slitsomt yrke - hvordan kunne han da sovne?!".

Her er forresten et bilde fra Independence Day forrige uke. Det minnet litt om 17. mai. Her står skolebarna på Youngstorget - klare til å gå i tog:



Jeg hilser god natt med disse to levende grisene, som naturlig nok ble fraktet på motorsykkel:

White people are never tired - why are you tired?!

For å ta det triste først: Jeg skal i begravelse i helgen. Vi har langhelg, og jeg hadde allerede planlagt å dra til Togo for å møte venner fra Benin, da jeg fikk vite at kona til en god, beninsk venn nettopp har gått bort, og tilfeldigvis skal begraves i Lomé til helgen. Det er utrolig trist, men det kjennes i det minste fint å kunne være med i begravelsen, og dermed vise min støtte. Alle mine nærmeste venner fra Benin kommer til å være der; jeg skulle ønske anledningen var en annen, men det blir fantastisk å møte dem igjen. Den samme kvelden som jeg fikk vite om begravelsen, fikk jeg også vite at en annen venn i Benin fortsatt er alvorlig syk, og har blitt lammet i et ben og en arm. En tredje fortalte at han nylig har vært veldig syk, men at det går bedre nå. Det gikk plutselig opp for meg at levevilkårene i Benin er ganske annerledes enn dem i Norge. Da jeg var der var jeg så inne i kulturen at jeg ikke tenkte over det, men nå som jeg har det på avstand, virker det hele litt surrealistisk. Mye er vanskeligere der enn i Norge, men enda mer der er utrolig bra. Det viktigste for meg er at jeg virkelig hadde det fanstisk der, og dét er det fint å komme på nå og da.

Livet her er også ganske så fantastisk. Dagene er fylt med spennende forelesninger om politisk økologi, yoga, bading, danse- og matlagingskurs, og masse kvalitetstid med gode venner. I helgen var Esther, min venninne fra Accra, på besøk. Sammen med Heidi og Ove dro vi til Elmina - en kystby som rommer et slott som var viktig under slaveritida. Vi entret det riktig nok ikke, men gjorde masse annet spennende. På stranda ble jeg kjent med noen kids som gravde seg sofaer i sanda. Det slo meg hvor tullete det er å prøve å unngå å bli tildekket av sand, når man vet at det vil skje i større eller mindre grad uansett. Disse her har skjønt det.



Igjen ble jeg fascinert av båtene jeg så:



Vi spurte noen vi traff på om vi kunne få dra på båttur, og det fikk vi!



Jeg syntes det var spennende at det fantes båter fra hele verden i havna der, men fikk snart vite av en jeg snakket med at hver båteier bare velger seg det flagget han syns er finest. Det har altså ikke vært veldig mange svensker og dansker i Elmina etter at slaveriet ble opphevet.



Han som forklarte meg det med båtene lurte på hvilken fisk jeg liker best, for så å spørre meg hvor mange av den jeg ville ha for å gå med på å gifte meg med ham. Mamma, du hadde kanskje håpet på en flokk kameler som betaling?

Vi kom oss opp på en bakketopp og hadde utsikt over hele byen:



Barn er alltid de beste guidene. Den gjengen her viste oss hvordan vi skulle skli ned rennesteinen for å komme oss ned fra høyden.




Forrige helg var jeg i Accra og besøkte Esther. Fredag kveld fikk jeg være med på såkalt watch night i kirken - en seremoni som varte fra elleve om kvelden til fire om natta. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få beskrevet godt nok hvor vill en opplevelse det var. Volumet på musikken var så høyt at en hver russebuss blekner i forhold. Videre kan jeg nevne at jeg ikke vet akkurat hvor grensa for tungetale går, men jeg kan si det sånn at det var såpass unik stemning i kirken at jeg bestemte meg for å begynne og rope høyt for meg selv, jeg også. Da vi dansa kom jeg fram til, etter noen minutters nøling, at det ville bli mye morsommere om jeg bare slengte meg med på like intenst vis som alle andre. (Jeg fikk til og med komplimenter for dansinga mi!) Prekenen var dessuten givende; svetten dryppet av presten mot slutten, men det var verdt det, for selv jeg, som ikke er kristen, satt igjen med fornyet livsgnist.

OM DU HITTIL BARE HAR SETT PÅ BILDENE, LES I HVERT FALL DETTE, FOR DET ANGÅR OGSÅ DEG: I løpet av samme helg var vi noen som besøkte en slum der alle lever av å utvinne metaller og annet fra elektronisk søppel. Jeg slo fast at det var den sterkeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av all min tid på dette kontinent. Etter et kvarter i slummen syntes vi det var tungt å puste. Menneskene der lever oppi enorme mengder avfall, og brenner dette for å utvinne metaller og annet som de kan selge. Ikke bare var det ille å se hvordan alle disse menneskene lever under ekstremt helsefarlige forhold; det var også veldig tankevekkende å forsto hvor tett deres elendighet er knyttet til forbruket til oss i Vesten. Det er store sjanser for at elektronisk utstyr som vi kaster ender opp i nettopp denne slummen. Det som for mange i Norge er gammelt og ubrukelig, er en inntektskilde for menneskene der. Å arbeide med søppelet gir lønn til dem som ikke har andre muligheter, men også alvorlige helseskader. Det gikk opp for meg at jeg knapt vet noe om hvordan eleketronisk avfall i Norge tas hånd om. Jeg ble motivert til å finne ut av det, og ikke minst også til å gjøre det jeg kan for å begrense mitt og andres forbruk av den typen varer.




Fra ett miljøproblem til et annet: Forrige uke besøkte vi Kakum nasjonalpark og en landsby i nærheten av den, for å forstå oss på hvordan den påvirker befolkningen der. I tillegg til å få være med på et landsbymøte der lokale, sosiale spilleregler ble brudt på groveste vis - de yngre kritiserte masse av det de eldre sa(!), fikk vi høre på en forelesning midt inne i en bambusskog, og gå på hengebro over regnskogen.






Ida er 180 cm høy - just sayin'.

I morgen er det Independence Day; ettersom jeg ikke kommer til å være hjemme på 17. mai i år, lar jeg morgendagen bli min feiring av og hyllest til friheten. Bunaden blir erstattet av kjolen jeg hentet hos skredderen i dag, og pølsene med kassavapudding med peanøttsaus.

livet i oslo

Denne pusen heter Bamse, og han er min. I går prøvde han å drepe og spise et bordben, ellers liker han å spise tepper og sove på gulvet. Han er veldig myk, og veldig tung, og veldig søt. Den aller nydeligste katten jeg har møtt. Denne uka har jeg møtt folk jeg liker, gått på kafe i Oslo og gått og ned i gatene, vært på jobb på Godlia og fått jobb i barnehage på Godlia. Lever i illusjonen om at 1-2åringer oppfører seg som de på bildet, og at de kan gå på do selv. Innser at jeg kanskje blir sjokkert i morgen tidlig. Jeg har begynt på meditasjon i hjertet av Oslo, på Je Tsangkapa buddhistsenter i Kongens gate. Første gang var nå på torsdag, og den kvinnelige munken som var guiden vår var så rolig og avslappet at jeg følte jeg var på et meditativt nivå da hun hadde snakket i to minutter. Det er utrolig spennende, og vi skal jobbe på et dypt åndelig nivå sier hun. Skal ærlig innrømme at jeg nesten sovna på torsdag, men det handler bare om at jeg ikke greier å konsentre meg. Det er en spennende form for meditasjon - contemplate and concentrate. Du finner et positivt objekt og fokuserer intenst på det - så vil du kunne ta med deg positiviteten du får i meditasjonen ut i livet. Jeg blir faktisk mindre irritert av å ha dårlig tid eller stå i kø nå enn før, helt sant!
Om 12 dager setter jeg meg for andre gang i mitt liv på et fly til NEW YORK. Jeg drar med Regine & Katharina. Vi skal møte Katinka der, og nyte frie dager med cupcakes, cosmopolitans, starbucks og empirisk atmosfære i storbyen i en uke, før vi drar til Charlottesville i Virginia for å joine Katinkas sorority-liv på universitetet!