Have you told your parents that you're in Africa?

Hvor ofte er fjelltur og vinsmaking to sider av samme sak? I Togo er ikke det så uvanlig. Min første morgen i Togo tok jeg en shared taxi til foten av Mont Agou - landets høyeste fjell. De syv andre (bredskuldrede og -hoftede) menneskene i taxien (ja, det inkluderer to i førersetet), sa jeg aldri ville klare å bestige fjellet - i hvert fall ikke til fots, og på én dag - nei, det var umulig. Så feil kan man ta! Jeg gikk av i et veikryss, og begynte å snakke med noen folk der. Det viste seg at mekanikeren på hjørnet også jobber som turguide en gang i blant. Sammen tok Emanuel og jeg fatt på turen gjennom en skog av papaya-, kakao-, banan-, palmevin- og avokadotrær. Han skulle rekke å være tilbake på jobb ikke lenge etter, så vi nærmest løp opp bakkene. Jeg hadde ikke rukket å kjøpe med meg vann før vi dro av gårde, men drakk av diverse brønner og rør vi kom over; jeg ville heller bli kjent med en ny bakteriekultur enn å bli dehydrert.








Dette er en av de tre landsbyene vi passerte på vei opp mot toppen.



Skogen som lekeplass.



Jeg kjente meg veldig i harmoni med meg selv der jeg satt 986 m.o.h. Jeg er ikke så glad i å være i fokus - derav fotokomposisjonen.



Jeg kom over en fin oppfordring der oppe i fjellet.

Hvor var vinsmakinga oppi alt dette? På vei ned spurte Emanuel om jeg hadde lyst til å smake palmevin; jeg nektet ikke, og ble gladelig med inn i den dypeste skog. Der åpenbarte det seg en vinproduksjonsleir. Jeg fikk smake palmejuice rett fra treet, samt se hvordan hele vinlagingsprosessen foregår. Dessuten fikk jeg lære masse om tradisjonene for ressursfordeling i skogen og hvordan skogen utvikler seg. Jeg skjønte jeg hadde blitt litt miljøskadd av miljøstudiene (*parampisj*) da jeg ble sykt gira av å snakke med vingutta om eiendomsfordeling i skogen. Neste runde av vinsmakingen ble gjennomført under et stråtak nede ved veien; denne gangen var det hirsevin som stod for tur.


Juicen, som vinen lages av, tappes rett ut av et hull i stammen på et palmetre som er revet opp med rota.



Han her eide eiendommen, og var dermed sjefen for det hele. Juicen ble kokt i tønna bak ham, og etter en god stund tappet over i kanner.



Dette er gutta som jobber under ham. Lurer du på hva de røyker? Tulling - de sitter der og pusser tenna, ser du vel. Å tygge på en pinne funker like bra som å pusse med en børste.



Hvor ofte kommer man hjem fra fjelltur med avokado i sekken? La deg ikke lure av fargen på skallet - de smakte akkurat som dem i plastemballasje på Rimi. Bladene på kakaotrærne er røde før de blir grønne; vi må ikke tro at vår fargetankegang er den eneste riktige. ;)



Emanuel rakk tilbake på jobb i tide, takket være at vi rullet ned de siste bakkene på motorsykkel - uten motoren på, selvfølgelig. Det gikk akkurat bra.


Neste dag var det begravelse. Det var både trist, gøy, spennende og utfordrende. Den begynte med en seremoni med preken, sang og musikk. Det var tungt å se Modeste (min venn og kollega fra Benin) gråte over sin avdøde, 35 år gamle kone. Å se kisten senkes ned på kirkegården etterpå var også vanskelig og veldig trist.


Du tror kanskje dette er en byggeplass, men det er en kirkegård. Mesteparten av den var pen og velstelt, men denne dagen var det her alle kistene skulle legges ned, så derfor så det sånn ut. Mens vi stod der og hørte presten preke litt og så kista senkes, kom det stadig vekk andre begravelsesfølger som skulle gjøre det samme rett ved siden av. Det var ganske så travelt der, men alle opptrådte smidig og flyttet på seg for hverandre.

Etter å ha vært på kirkegården, begynte den delen av begravelsen som handler om å hylle livet, at man har hverandre, og at man skal gå videre. Det inkluderte mat, drikke, prat og moro. Etter en stund gikk en del av oss til huset til moren til avdøde, for å komme med trøstende ord, tradisjonen tro. Vi satt i ring, og nesten alle holdt en liten tale for henne, med mål om å støtte, trøste og gi mot til å fortsette livet. Det var en veldig fin seanse. Da jeg skrev at begravelsen var utfordrende, var det fordi jeg for eksempel i denne situasjonen, merket at jeg ikke kjente normene, men alle var veldig inkluderende, og det var ikke egentlig et problem.

Mange av dem som var i begravelsen fortsatte å være sammen hele kvelden. Jeg fikk snakket masse med Modeste, og også mye med Benins øverste vodoun-leder, som var tilstede. Første gang jeg møtte ham- under en seremoni i Benin - kysset jeg bakken foran ham og ga ham kolanøtter i gave, som seg hør og bør. Denne gangen kjente jeg også på en vill respekt, og dessuten ærefrykt, for ham, men det hindret oss ikke i å diskutere både miljø, utvikling og tro. Han er en veldig hyggelig mann, og han kommer gjerne på besøk til Norge, om det kan la seg ordne.


Du tror kanskje det er en rappestjerne, men i virkeligheten er han Chef supreme de vodoun - som jo er mye seigere, som man sier i Danmark.



Det var utrolig hyggelig å møte de nærmeste vennene mine fra Benin igjen. Tonen oss i mellom var akkurat som før - om ikke enda bedre. Dette er Hervé, Boris og Modeste.

Søndag morgen stod jeg opp uten en plan for dagen. Etter å ha ruslet litt rundt på markedet, bestemte jeg meg for å dra til Lac Togo, som jeg hadde hørt at var fin. Der kom jeg i snakk med en gutt, som endte med å bli med meg i båt over innsjøen, og til Togoville på den andre siden. Sammen ruslet vi rundt i det som er Togos eldste by. Etterpå tilbød han meg å bli med hjem til familien hans og spise middag. Det var en utrolig hyggelig opplevelse! Maten var selvfølgelig god, og familien hans var kjempetrivelig. Vi snakket om norsk asylpolitikk, skilsmisse, politikk og religion og sånn. Dette var en sterkt kristen familie som tok fullstendig avstand fra vodoun, så jeg sjokkerte dem nok litt ved å si at jeg i noen grad sympatiserer med den troen, men de taklet og respekterte det.

Jeg tilbragte natt til i dag hos Esther i Accra, og rakk akkurat skolen i dag tidlig. Jeg hadde en ganske så artig samtale med taxisjåfør Kofi i morges: Jeg fortalte at pappa en gang sovnet bak rattet. Kofi responderte ved å spørre hva faren min jobber med. Jeg fortalte at han på den tiden jobbet på kontor, hvorpå Kofi utbrøt: "Det er jo ikke et særlig slitsomt yrke - hvordan kunne han da sovne?!".

Her er forresten et bilde fra Independence Day forrige uke. Det minnet litt om 17. mai. Her står skolebarna på Youngstorget - klare til å gå i tog:



Jeg hilser god natt med disse to levende grisene, som naturlig nok ble fraktet på motorsykkel: