torsdag 27. mars 2014

Ryggkurv med pannestropp

Regnskogen har vunnet meg, fullt og helt. Det er absolutt innafor å være kry av norsk skog, men Nordmarka framstår noe puslete til sammenligning med den tropiske skogen i Gabon.  Jeg hadde kjøpt meg vernestøvler og hansker og lånt meg joggebukse og hijab (mot mygg), og var klar for det som på kartet er markert som dyp, fuktig skog. To kolleger og jeg hoppet på et lasteplan, som vi delte med intet mindre enn fem andre karer, ti kasser øl, tre striesekker med isbiter, samt bagasjen til hver av oss. Vind i håret og god utsikt er ofte mer givende enn høy grad av sikkerhet. Vi humpet oss innover i skogen, og ankom etter tre timer landsbyen Double-ponts, med sine 100 innbyggere. På kartet heter landsbyen noe annet, men bruksnavnet har enkelt nok sin opprinnelse i de to broene som rammer den inn. En rekke av Librevilles kvartaler bærer på tilsvarende måte navn med svært praktiske, forklarende betydninger: Venez-voir («kom og se», grunnet markedet), Atong abé («der de gamle møtes om kvelden for å diskutere hvilke døtre som skal gifte seg med hvilke sønner», her bodde jeg) og Carrefour Hassan («Hassan-krysset», der Hassan pleide å ha sin butikk). Det er ikke bare Double-ponts’ navn som skiller seg fra det som står skrevet i statens arkiver; også dens registrerte innbyggertall er en sannhet med modifikasjoner. I Gabon er ikke et eneste menneske under 16 år folkeregistrert, etter sigende fordi et lavt innbyggertall reduserer Bongos utgifter til FN og andre internasjonale fora. Med en tilsynelatende svært høy fødselsrate, kan både Double-ponts’ og Gabons innbyggertall med letthet økes med 30 %.

Navnekluss og innbyggertallsforvirring til tross: det tannløse smilet til landsbyhøvding Koumba er alltid like bredt. Vi losjerte hos sjefen sjøl og hans kone nummer to (nummer én var bortreist for øyeblikket), og jeg fikk låne selveste høvdingsenga. Høvdingen er anerkjent av statlige myndigheter som sistnevntes høyeste beskytter på lokalt nivå, og er samtidig utpekt etter tradisjonelle kriterier. Koumba var førstemann til å ankomme Double-ponts, i 1976, og dermed en naturlig leder. Jeg la fra meg det norske perspektivet med tilhørende dom av mannen som en aldrende vimsekopp uten demokratisk oppslutning, og klarte å se hvordan han fungerer som et stabilt, fredelig overhode, som hører landsbyens stemmer via De vises råd. Hans like gamle, noe alkoholiserte og underlig sjarmerende høyre hånd og sekretær, tar seg av å tusle rundt i landsbyen og opprettholde lov og orden. Å se gjennom fingrene på at de unge bananplantasjearbeiderne spiller om penger, til tross for gabonesisk lovs fordømmende pekefinger i den retningen, er likevel helt naturlig, fikk jeg forklart, for de er jo som sønner av høvdingen å regne. Pokerspill gjør seg kanskje ikke fortjent til dødsdom, men høvdingsekretærens holdning gjenspeiler måten lovens lange arm på nasjonalt nivå opererer. Politikontrollene langs veiene i Gabon er av aller hyppigste slag, og politiet tenker seg knapt om en halv gang før de drar fram en lovbruddsbeskyldning av hatten og krever inn dagens lommepenger – med mindre du er en kjenning av politiet, i den forstand at du er kompis eller fetter. Det er da klart at loven gjør unntak i gode venners lag.

Ekstrem korrupsjon til side - for dyp, fuktig regnskog. Etter å ha vasket oss i elva og spist kokte bananer til både middag og frokost, tok vi fatt på den seks timers lange ferden, på leting etter ulovlig hogst. Høvdingens kone ba meg bytte bæreanretning med henne, og min sporty ryggsekk ble byttet ut med en hakket heftigere ryggkurv med pannestropp. Gjennom hele turen plukket den nevnte dama nøtter, frukt og bær og slengte i kurven min, og stroppen over panna strammet mer og mer. Heldigvis ble nakken raskt sterkere, og jeg følte absolutt det hadde vært strevet verdt da dama etter endt tur sa hun var imponert. Jeg hadde følt meg litt som på prøve hele dagen, og hennes ros falt i ytterst god jord.

Buskene var høyere enn meg, trærne enorme, og lydene vakre. De andre hørte både elefantskritt og apeskrik, men mine mindre trente ører hørte bare fugler, fugler og fugler. Vi kom over flere tilfeller av ulovlig skogaktivitet, i form av etterlatte kjempestammer. Det er forbudt å felle trær uten å ta dem med seg, fordi det er unødig sløsing med ressurser som bærer frukt både mennesker og elefanter nyter godt av, og fordi det sperrer veien for de samme skapningene. Enda verre er det i de tilfellene der for unge, for mange eller beskytta trær felles, og også dette forekommer altfor ofte.

Jeg kom meg helskinnet ut av skogen, gjennom et par nye byer, og få dager senere ut av Gabon. Brazzaville byr foreløpig på en herlig tilværelse! President Sassou er av samme kaliber som Bongo, men har i det minste lyktes i å forby plastposer og å skape grønne lunger i hovedstaden. Renhet er relativt, og Brazzaville kan nettopp derfor betegnes som ren, om den sammenlignes med Libreville. Jeg kan igjen puste inn annet enn eksos, og ettersom kontoret mitt er inne i et skogholt midt i byen, er jeg riktig så fornøyd. Comptoir Juridique Junior jobber med å utdanne kvinner i lokalsamfunn i enkel jus, for at disse skal kunne sikre sine medborgeres rettigheter. Urfolks rettigheter står særlig i fokus. Jeg har foreløpig blitt gitt en masse dokumenter å lese, merker heldigvis på at mange begreper er kjent fra arbeidet i Gabon, og satser på at jobberfaringene også her blir spennende. Jeg deler et hus med en italiensk jente, og vi fant raskt ut at vi har en felles venn i Benin. Hvilken liten verden.  Jeg har eget rom og dusj, og er overveldet over gangavstanden mellom kjøkkenet, stua og soverommet – så mye plass! Det er et lite kultursjokk ikke lenger å være den hvite jenta som bor trangt blant vestafrikanere, og heller å bo stort og ha franske venner som jobber for FN og EU. Å være tett på europeere gjør imidlertid ikke at jeg er fjernere fra utfordringene ved den kongolesiske virkeligheten – tvert i mot: Min italienske samboer jobber i en organisasjon som søker å sikre liv og helse for kongolesiske prostituerte. Hennes fortellinger fra felten, om 15 år gamle jenter som utfører tjenester i bakgater for snaue 10 kr, gjør at den brutale virkeligheten kjennes tett på. Til tross for at europeiske bekjentskaper er spennende, skal jeg gjøre det jeg kan for å få lokale venner her også. Jeg fikk meg en kongolesisk venninne på markedet i dag; jeg skal tviholde på henne.

(Nerdeinfo: Jeg møtte nettopp en mann som jobber for Geoconsulting International, som jobber med GIS og kartografi i Afrika. Han tilbød meg mer eller mindre et internship. Shit man, det er i felten man får kontakter!)
På vei mot regnskogen. Vi var enda to personer på lasteplanet. 

En kurvmaker i Double-ponts

Landsbyhøvdingen viser meg der det for førti år siden ble markert at en stor hovedvei skulle legges. Pengene har blitt innvilget, og lagt i lomma på folk. Veien har aldri blitt laget, og den dag i dag går det ingen vei mellom Libreville og Port Gentil, som er Gabons to største byer. Man må ta båt eller fly dem i mellom. 

Brice og meg. Her var ryggkurven ennå lett. 

Bananplantasjearbeidere på vei til jobb.

Også jeg fikk machete denne gangen. 

Koumba er kanskje ikke veldig stor, men trerota bak han er uansett enorm! Treet er hugget og etterlatt. 

Stammen, etterlatt. 

Mer etterlatt hogst.

Jeg står på ekvator!

Den siste dagen min i Libreville tilbragte jeg på stranda med gode venner. 

tirsdag 18. mars 2014

«Du har vist oss at hvite kan være som oss»

Det er den fineste komplimenten jeg har fått. En morgen jeg satt på trappa, inntullet i mitt afrikanske tøystykke, og spiste avokado og bønner som alltid, kom nabodama til meg og sa nettopp det: at jeg har vist henne, at jeg har vist dem, at «dere kan være som oss», at selv hvite kan leve med enkle kår, være omgjengelige, sympatiske og lette å forholde seg til. Det er snakk om den tidligere beskrevne nabodama, hun som er analfabet, 23 år med tre barn, ble giftet bort som femtenåring, og fullstendig bundet til hjemmets oppgaver. Hennes utgangspunkt er altså ganske annerledes enn mitt. Hvis mitt opphold i Gabon har kunnet gi henne noe, er jeg mer enn tilfreds, og alt annet teller lite.

Oppholdet mitt her går mot slutten, og det er tiden for å stille seg de store spørsmålene, om hvorfor jeg er her, hva jeg har fått utrettet og hva jeg vil ha ut av det. Hvorfor fader jeg gjør dette her, reiser Afrika rundt. Hva jeg vil med livet mitt. Dannelsesreiser gjør vondt i blant, jeg skal ikke skjule det. Det hender jeg er fullstendig oppgitt over alt, alle, og ikke minst meg selv, som har stukket fra alt jeg kjenner, for å være midt i tjukkeste Afrika. Kulturforskjeller, fattigdom, nød og ulikhet – de er alle så spennende konsepter å høre om. Å oppleve dem i form av hverdagslige utfordringer er til tider frustrerende: folk som ber meg betale for dem, folk som tilsynelatende dasser rundt hele dagen fordi ikke har jobb, folk som aldri holder avtaler fordi de er levende ringvirkninger av systemene i bunn, og folk som gjør alt de kan for at jeg skal bli forelska i dem for siden å ta dem med til det forjettede land i nord. Enda jeg vet så godt at det er strukturelle svar på alt sammen, er det av og til fristende å lukke øya og ønske seg tilbake dit alle er like rike som meg og har de samme grunnverdiene som meg. Men jeg kan ikke lukke øya, vil ikke. Jeg er derfor tvunget til å forholde meg til hvordan jeg mener mine ressursbidrag kommer best til nytte: hvordan yter jeg for en organisasjon uten at den blir avhengig av meg, og når er det riktig å betale for dem som ikke selv har muligheten? Jeg kommer stadig noe nærmere svarene.

Jeg skulle ha dratt på tredagers ekspedisjon i regnskogen fra og med i morges. Men jeg er støkk i Libreville. De riktige dokumentene ble ikke signert verken i går eller i dag, og pengene som er innvilget til turen sitter fast i byråkratiet. En kollega og jeg skulle ha dratt for å besøke landsbyene der vi har et prosjekt omhandlende overvåking av ulovlig hogst. Prosjektet er i grunnen et veldig godt et: lokale landsbybeboere har blitt gitt kurs i lovverk omhandlende hogst, samt opplæring i bruk av kamera og GPS, for at de skal kunne melde fra hver gang de ser at et beskyttet eller for ungt tre er hugget, at det har blitt hugget mer enn ett tre pr 100 kvadratmeter, eller at hugde trær er etterlatt eller begravet. Når de har rapportert til oss, skal vi politianmelde det. Overvåkning av ulovlig jakt skal etter hvert også kobles inn i prosjektet. Både fauna og flora er svært truet av de nevnte aktivitetene, og Kongo-skogen, som dekker hele Sentral-Afrika, går en trist framtid i møte om ikke jakt og hogst reguleres. Derfor har jeg virkelig troa på overvåkningsprosjektet, og det hadde vært fett å reise ut i skogen og få førstehåndskjennskap til problematikken og de aktuelle landsbyene. De har sagt vi skal få dratt i morgen. Inshallah.

Å skulle reise fra Gabon om få dager har gjort meg til en berg-og-dal-bane av følelser. Jeg spør meg hvorfor jeg reiser fra min togolesiske familie, som jo er det beste som har skjedd meg på lenge, og hvorfor jeg drar fra en jobb som i utgangspunktet er utrolig spennende. Svarene blir at jeg vil prøve noe annet, ha sammenligningsgrunnlag, og lære mer. Til tross for at jeg nettopp har deltatt på en konferanse med alle Librevilles NGOer og skjønt at mulighetene for finansiering og initiativer er større enn jeg ante, drar jeg og håper å finne noe lignende lenger sør. Dessuten skal jeg fortsette å søke finansiering for FN-sambandet og oppdatere nettsider for Samba Mwanas mens jeg er i Brazzaville. Der skal jeg samtidig være praktikant for NGOen Comptoir Juridique 
Junior og det kongolesiske speiderforbundet, og jeg skal dele leilighet med en annen europeisk jente. Å reise fra Gabon er dessuten en fin ting på den måten at det tydeliggjør hvem som er viktige for meg her. Noe av det vakreste jeg har opplevd den siste uka, var da naboen min inviterte meg inn til seg, lot meg skjønne at det dreide seg om noe svært høytidelig, og spurte meg deretter med det største alvor om vi kan være bror og søster for alltid. Jeg trodde vi hadde vært enige om det siden dag én, men satte umåte stor pris på seremonien han viet vennskapet vårt.


Sist helg ble viet til familien og evige vennskapsbånd. Jeg tok med familien ut å spise på «respurant», som lillesøster sa – ordet var helt nytt for henne, og de tok meg med på piknik på stranda. Familieidyll. 
Herlig strandfamiliepiknikkaos
Jeg har passet på å utstyre familien min med god reklame for Norge.
Familien min, som jeg har blitt så glad i, klar for restaurantbesøk.

Vi har sovet med hodene mot hverandre i to måneder, og kommer forhåpentligvis alltid til å holde kontakten.

Presidenten for Samba Mwanas holdt foredrag på NGO-konferansen forrige uke. Hun er den tøffeste dama jeg vet om. 

Stand for Samba Mwanas. Sjekk ut sambamwanas.com :)



lørdag 8. mars 2014

Kvinnedag for de frie

Det var en bittersøt feiring av kvinnedagen jeg bedrev i dag. Samtidig som jeg var på kvinnekonferanse med byens rike, frie kvinner, spiste fasjonabel lunsj og diskuterte kvinnens ansvar i tilknytning til vold mot barn, var damene i nabolaget mitt like bundet til hjemmet og dets oppgaver som alltid. Jeg ønsket dem god kvinnedag før jeg dro av gårde til hotellet der konferansen ble holdt, og innså med ett så tydelig hvordan min allerede meget priviligerte situasjon gjør meg i stand til å markere mine rettigheter og min posisjon, mens de kvinnene jeg kjenner som lider aller mest under å være det annet kjønn, knapt vet at det finnes en kvinnedag, og i enda mindre grad er i posisjon til å markere den. Mannen i butikken over gata spurte meg om ikke poenget med dagen er at vi kvinner skal arrangere fest for mennene. Jeg ga han en lekse og et smil, og gikk.

Tilbake til vold mot barn. Fenomenet er dessverre altfor tilstedeværende i hverdagen min. Jeg sier fra hver gang jeg ser at det skjer, og forklarer foreldrene hvorfor jeg mener barn ikke lærer av å frykte, og at jeg allerede ser at barnas terskel for selv å utøve vold er senket. De aksepterer argumentene mine, og sier de skal slutte, men løftet gir seg ikke utslag i endret handling. På kvinnekonferansen i dag var temaet hovedsakelig incest og voldsovergrep, og med andre ord fenomener som er mye verre enn daskene min togolesiske lillesøster får når hun somler med å kle på seg om morgenen. Jeg tok likevel ordet i dagens debatt og snakket om problemene ved den utbredte voldsutbredelsen i hvermanns hjem her. Hele salen brøt ut i latter og jeg fikk som svar at det jeg ser ikke er vold, men irettesettelser. Etter å ha svart for meg om hvordan vold ikke kan aksepteres på noe nivå, var det heldigvis flere som sluttet opp om det jeg sa, og jeg fikk høre etterpå at det var gode innspill jeg hadde kommet med. Kulturrelativismen min strekker seg langt, men har grenser, og det var godt å erfare at mange var enige med meg.

Det er snart en uke siden jeg kom hjem fra São Tomé. Slutten av oppholdet mitt der var riktig så perspektivgivende. Etter å ha skrevet ferdig universitetsoppgaver fredag ettermiddag, pakket jeg raskt sekken, lette rundt i en time etter et sted jeg kunne trylle penger ut av bankkortet mitt (tips: nei, nei, nei, ikke belag deg på at alle land tar visa), og slengte meg med første buss ut av byen. Jeg sa til bussjåføren, på portugisisk, at jeg ikke vite hvor sove, hotell?, og ble tatt med til et bungalow-resort ved stranda. Sjåføren forlot meg ved porten i mørket. Heldigvis hadde jeg brudt med prinsippene og gitt han telefonnummeret mitt da han ba om det, for da det viste seg at stedet tok 1000 kr natta, mens et herremåltid på São Tomé ellers koster én prosentandel av den prisen, var en lokal kontakt mitt eneste håp. Nelson var snill, kom og hentet meg, og innlosjerte meg hos sin familie. Der ble jeg boende i to dager, i et trehus på påler mellom palmene. Landsbyens beboere var alle i slekt eller tilsvarende nære, og jeg hadde plutselig et kjempenettverk i bittelille Santana, på østkysten av São Tomé. Noen av barna hadde lært litt fransk på skolen, men ellers gikk kommunikasjonen på portugisisk. Jeg følte meg som tatt ut av en film der jeg, noe desperat, prøvde å forklare mitt akutte toalettbehov for mennesker som verken snakket mitt språk, hadde toalett i nabolaget, eller hadde noe forhold til hva dopapir var. Da jeg etter hvert fant fram til skuret bak huset, bortenfor huset, bak palmene, bak hytta til den gamle mannen som flettet kurver, og skjønte at det spilte rollen som toalett, var alt bra. Ellers bedrev jeg tiden med å bli med de lokale gutta på tur i skog og ved hav. De plukket kakaofrukt, gujaba, palmeoljefrukt, tsjaka og kokos til meg, og tok meg med til strender vakrere enn noe jeg før har sett. Blassert etter å ha et besøkt hundretalls afrikanske strender, trodde jeg, var kameraet lagt igjen hjemme hos Nelson, men vit at det var nydelig. Palmene stod ut fra fjellsiden, og den svarte stranda var silkemyk.

Det mest interessante ved dagene hos Nelson, var det å være omgitt av mennesker som aldre hadde satt sin fot andre steder enn på São Tomé, ei øy med 160 000 mennesker, som sjelden er å spore selv på kart over Afrika. Noen av dem hadde et pass liggende i en skuff, og jo, de hadde sett Kapp Verde og Angola på tv, men å forklare konseptet visum, dyr flybillett, prisforskjeller mellom land, og at jeg har mulighet til å reise som jeg gjør, var vanskelig. I Gabon spør menn meg nærmest daglig om jeg kan ta dem med til landet mitt, og jeg ler og sier at jeg skal sette dem på lista, sammen med de førti andre. Da Nelson spurte om det samme, skjønte jeg riktig nok at jeg måtte ta forespørselen mer alvorlig, og forklare hvorfor det er vanskelig. Om gaboneserne så ikke har reist utenlands, grenser de i det minste til en rekke andre land og vet hva det konseptet innebærer, mens São Tomé er rimelig alene der ute i Guinea-bukta, og forestillingen om utlandet er fjern. Samme kveld som jeg dro fra Nelson og familien, møtte jeg riktig nok en masse unge sãotomesere som hadde studert i både Portugal og Brasil, som snakket både engelsk og fransk, og vi var definitivt på bølgelengde. Konklusjonen min blir at opprinnelsessted er lite viktig for at jeg skal kunne kommunisere godt med folk, mens kjennskap til andre land og kulturer er helt avgjørende.

Apropos utland: jeg har skaffa meg et nytt visum: til Kongo-Brazzaville. Jeg drar om to uker. Jeg har kommet i kontakt med NGOer der som også jobber innen naturressursforvaltning, og skal være praktikant for dem resten av tiden min. Jobben for FN-sambandet har lært meg en masse om nettopp det temaet, og dessuten om gjennomføring av deltakende prosesser, relasjoner i bistandsverden og finansiering av utviklingsprosjekter. Samtidig har jeg fått erfare et arbeidsmiljø som er hakket for lite dynamisk til at jeg kan holde det ut veldig mye lenger. Jeg kunne tenkt at jeg har mulighet til å ta initiativer her og få i gang prosjekter, men jeg velger heller å si at fire måneder uansett ikke ville vært lang nok tid, det er givende å få erfaring fra to lands sivilsamfunn heller enn ett, og at jeg elsker kongolesiske rytmer og vissheten om at Kongo-elva blir nærmeste nabo. Det sosiale livet mitt i Libreville er fantastisk for tiden, men jeg trenger å føle meg nyttig, og krysser fingra for at å dra sør for ekvator og å prøve en ny arbeidsplass kan bli løsninga.

Konferanse i anledning av kvinnedagen
Nelson og jeg på en av få ikke-vulkanske strender på São Tomé


Huset til Nelson

Kona til Nelson. I likhet med svært mange andre kvinner i Santana, er jobben hennes å tilberede mat basert på råvarer fra hagen, og selge det rett utenfor huset. 

Jeg digger sveisen.

Sjekk kniven i høyre hånd.

Et naturlig basseng ved siden av Helvetesbukta, sør for Santana.

Ei kokosnøttsjappe. Hassan og Ibrahim kan dessverre ikke uttrykke sin kjærlighet til hverandre enn på andre måter enn dette. Homofili møter lite forståelse i Sentral-Afrika. 

Utendørskino.

På vei hjem langs havet. 

På São Tomé vaskes alt og alle i elva, også meg. 

Sykler og klær om hverandre. 

Også langs veien legges klær til tørk.