Smafrika: «Du har vist oss at hvite kan være som oss»

Det er den fineste komplimenten jeg har fått. En morgen jeg satt på trappa, inntullet i mitt afrikanske tøystykke, og spiste avokado og bønner som alltid, kom nabodama til meg og sa nettopp det: at jeg har vist henne, at jeg har vist dem, at «dere kan være som oss», at selv hvite kan leve med enkle kår, være omgjengelige, sympatiske og lette å forholde seg til. Det er snakk om den tidligere beskrevne nabodama, hun som er analfabet, 23 år med tre barn, ble giftet bort som femtenåring, og fullstendig bundet til hjemmets oppgaver. Hennes utgangspunkt er altså ganske annerledes enn mitt. Hvis mitt opphold i Gabon har kunnet gi henne noe, er jeg mer enn tilfreds, og alt annet teller lite.

Oppholdet mitt her går mot slutten, og det er tiden for å stille seg de store spørsmålene, om hvorfor jeg er her, hva jeg har fått utrettet og hva jeg vil ha ut av det. Hvorfor fader jeg gjør dette her, reiser Afrika rundt. Hva jeg vil med livet mitt. Dannelsesreiser gjør vondt i blant, jeg skal ikke skjule det. Det hender jeg er fullstendig oppgitt over alt, alle, og ikke minst meg selv, som har stukket fra alt jeg kjenner, for å være midt i tjukkeste Afrika. Kulturforskjeller, fattigdom, nød og ulikhet – de er alle så spennende konsepter å høre om. Å oppleve dem i form av hverdagslige utfordringer er til tider frustrerende: folk som ber meg betale for dem, folk som tilsynelatende dasser rundt hele dagen fordi ikke har jobb, folk som aldri holder avtaler fordi de er levende ringvirkninger av systemene i bunn, og folk som gjør alt de kan for at jeg skal bli forelska i dem for siden å ta dem med til det forjettede land i nord. Enda jeg vet så godt at det er strukturelle svar på alt sammen, er det av og til fristende å lukke øya og ønske seg tilbake dit alle er like rike som meg og har de samme grunnverdiene som meg. Men jeg kan ikke lukke øya, vil ikke. Jeg er derfor tvunget til å forholde meg til hvordan jeg mener mine ressursbidrag kommer best til nytte: hvordan yter jeg for en organisasjon uten at den blir avhengig av meg, og når er det riktig å betale for dem som ikke selv har muligheten? Jeg kommer stadig noe nærmere svarene.

Jeg skulle ha dratt på tredagers ekspedisjon i regnskogen fra og med i morges. Men jeg er støkk i Libreville. De riktige dokumentene ble ikke signert verken i går eller i dag, og pengene som er innvilget til turen sitter fast i byråkratiet. En kollega og jeg skulle ha dratt for å besøke landsbyene der vi har et prosjekt omhandlende overvåking av ulovlig hogst. Prosjektet er i grunnen et veldig godt et: lokale landsbybeboere har blitt gitt kurs i lovverk omhandlende hogst, samt opplæring i bruk av kamera og GPS, for at de skal kunne melde fra hver gang de ser at et beskyttet eller for ungt tre er hugget, at det har blitt hugget mer enn ett tre pr 100 kvadratmeter, eller at hugde trær er etterlatt eller begravet. Når de har rapportert til oss, skal vi politianmelde det. Overvåkning av ulovlig jakt skal etter hvert også kobles inn i prosjektet. Både fauna og flora er svært truet av de nevnte aktivitetene, og Kongo-skogen, som dekker hele Sentral-Afrika, går en trist framtid i møte om ikke jakt og hogst reguleres. Derfor har jeg virkelig troa på overvåkningsprosjektet, og det hadde vært fett å reise ut i skogen og få førstehåndskjennskap til problematikken og de aktuelle landsbyene. De har sagt vi skal få dratt i morgen. Inshallah.

Å skulle reise fra Gabon om få dager har gjort meg til en berg-og-dal-bane av følelser. Jeg spør meg hvorfor jeg reiser fra min togolesiske familie, som jo er det beste som har skjedd meg på lenge, og hvorfor jeg drar fra en jobb som i utgangspunktet er utrolig spennende. Svarene blir at jeg vil prøve noe annet, ha sammenligningsgrunnlag, og lære mer. Til tross for at jeg nettopp har deltatt på en konferanse med alle Librevilles NGOer og skjønt at mulighetene for finansiering og initiativer er større enn jeg ante, drar jeg og håper å finne noe lignende lenger sør. Dessuten skal jeg fortsette å søke finansiering for FN-sambandet og oppdatere nettsider for Samba Mwanas mens jeg er i Brazzaville. Der skal jeg samtidig være praktikant for NGOen Comptoir Juridique

Junior og det kongolesiske speiderforbundet, og jeg skal dele leilighet med en annen europeisk jente. Å reise fra Gabon er dessuten en fin ting på den måten at det tydeliggjør hvem som er viktige for meg her. Noe av det vakreste jeg har opplevd den siste uka, var da naboen min inviterte meg inn til seg, lot meg skjønne at det dreide seg om noe svært høytidelig, og spurte meg deretter med det største alvor om vi kan være bror og søster for alltid. Jeg trodde vi hadde vært enige om det siden dag én, men satte umåte stor pris på seremonien han viet vennskapet vårt.

Sist helg ble viet til familien og evige vennskapsbånd. Jeg tok med familien ut å spise på «respurant», som lillesøster sa – ordet var helt nytt for henne, og de tok meg med på piknik på stranda. Familieidyll.