Det er den fineste komplimenten jeg har fått. En morgen jeg
satt på trappa, inntullet i mitt afrikanske tøystykke, og spiste avokado og bønner
som alltid, kom nabodama til meg og sa nettopp det: at jeg har vist henne, at
jeg har vist dem, at «dere kan være som oss», at selv hvite kan leve med enkle
kår, være omgjengelige, sympatiske og lette å forholde seg til. Det er snakk om
den tidligere beskrevne nabodama, hun som er analfabet, 23 år med tre barn, ble
giftet bort som femtenåring, og fullstendig bundet til hjemmets oppgaver. Hennes
utgangspunkt er altså ganske annerledes enn mitt. Hvis mitt opphold i Gabon har
kunnet gi henne noe, er jeg mer enn tilfreds, og alt annet teller lite.
Oppholdet mitt her går mot slutten, og det er tiden for å
stille seg de store spørsmålene, om hvorfor jeg er her, hva jeg har fått
utrettet og hva jeg vil ha ut av det. Hvorfor fader jeg gjør dette her, reiser
Afrika rundt. Hva jeg vil med livet mitt. Dannelsesreiser gjør vondt i blant,
jeg skal ikke skjule det. Det hender jeg er fullstendig oppgitt over alt, alle,
og ikke minst meg selv, som har stukket fra alt jeg kjenner, for å være midt i
tjukkeste Afrika. Kulturforskjeller, fattigdom, nød og ulikhet – de er alle så
spennende konsepter å høre om. Å oppleve dem i form av hverdagslige
utfordringer er til tider frustrerende: folk som ber meg betale for dem, folk som
tilsynelatende dasser rundt hele dagen fordi ikke har jobb, folk som aldri
holder avtaler fordi de er levende ringvirkninger av systemene i bunn, og folk som
gjør alt de kan for at jeg skal bli forelska i dem for siden å ta dem med til
det forjettede land i nord. Enda jeg vet så godt at det er strukturelle svar på
alt sammen, er det av og til fristende å lukke øya og ønske seg tilbake dit
alle er like rike som meg og har de samme grunnverdiene som meg. Men jeg kan
ikke lukke øya, vil ikke. Jeg er derfor tvunget til å forholde meg til hvordan
jeg mener mine ressursbidrag kommer best til nytte: hvordan yter jeg for en
organisasjon uten at den blir avhengig av meg, og når er
det riktig å betale for dem som ikke selv har muligheten? Jeg kommer stadig noe
nærmere svarene.
Jeg skulle ha dratt på tredagers ekspedisjon i regnskogen
fra og med i morges. Men jeg er støkk i Libreville. De riktige dokumentene ble
ikke signert verken i går eller i dag, og pengene som er innvilget til turen
sitter fast i byråkratiet. En kollega og jeg skulle ha dratt for å besøke
landsbyene der vi har et prosjekt omhandlende overvåking av ulovlig hogst. Prosjektet
er i grunnen et veldig godt et: lokale landsbybeboere har blitt gitt kurs i
lovverk omhandlende hogst, samt opplæring i bruk av kamera og GPS, for at de
skal kunne melde fra hver gang de ser at et beskyttet eller for ungt tre er
hugget, at det har blitt hugget mer enn ett tre pr 100 kvadratmeter, eller at hugde
trær er etterlatt eller begravet. Når de har rapportert til oss, skal vi politianmelde det.
Overvåkning av ulovlig jakt skal etter hvert også kobles inn i prosjektet. Både
fauna og flora er svært truet av de nevnte aktivitetene, og Kongo-skogen, som
dekker hele Sentral-Afrika, går en trist framtid i møte om ikke jakt og hogst
reguleres. Derfor har jeg virkelig troa på overvåkningsprosjektet, og det hadde
vært fett å reise ut i skogen og få førstehåndskjennskap til problematikken og
de aktuelle landsbyene. De har sagt vi skal få dratt i morgen. Inshallah.
Å skulle reise fra Gabon om få dager har gjort meg til en
berg-og-dal-bane av følelser. Jeg spør meg hvorfor jeg reiser fra min
togolesiske familie, som jo er det beste som har skjedd meg på lenge, og
hvorfor jeg drar fra en jobb som i utgangspunktet er utrolig spennende. Svarene
blir at jeg vil prøve noe annet, ha sammenligningsgrunnlag, og lære mer. Til
tross for at jeg nettopp har deltatt på en konferanse med alle Librevilles
NGOer og skjønt at mulighetene for finansiering og initiativer er større enn
jeg ante, drar jeg og håper å finne noe lignende lenger sør. Dessuten skal jeg
fortsette å søke finansiering for FN-sambandet og oppdatere nettsider for Samba
Mwanas mens jeg er i Brazzaville. Der skal jeg samtidig være praktikant for
NGOen Comptoir Juridique
Junior og det kongolesiske speiderforbundet, og jeg skal dele leilighet med en annen europeisk jente. Å reise fra Gabon er dessuten en fin ting på den måten at det tydeliggjør hvem som er viktige for meg her. Noe av det vakreste jeg har opplevd den siste uka, var da naboen min inviterte meg inn til seg, lot meg skjønne at det dreide seg om noe svært høytidelig, og spurte meg deretter med det største alvor om vi kan være bror og søster for alltid. Jeg trodde vi hadde vært enige om det siden dag én, men satte umåte stor pris på seremonien han viet vennskapet vårt.
Sist helg ble viet til familien og evige vennskapsbånd. Jeg tok med familien ut å spise på «respurant», som lillesøster sa – ordet var helt nytt for henne, og de tok meg med på piknik på stranda. Familieidyll.
Herlig strandfamiliepiknikkaos |
Jeg har passet på å utstyre familien min med god reklame for Norge. |
Familien min, som jeg har blitt så glad i, klar for restaurantbesøk. |
Vi har sovet med hodene mot hverandre i to måneder, og kommer forhåpentligvis alltid til å holde kontakten.
|
Presidenten for Samba Mwanas holdt foredrag på NGO-konferansen forrige uke. Hun er den tøffeste dama jeg vet om. |
Stand for Samba Mwanas. Sjekk ut sambamwanas.com :) |
Meget spennende og interresant blogg, og flotte bilder! Ingrid Larssen
SvarSlett