søndag 26. februar 2012

home is where your story begins

Jeg har vært hjemme i to uker. Jeg har vært en tur i Bergen og besøkt familie og venner som av en grunn som for meg er absurd (bortsett fra fine smug og koselig brygge)har valgt å flytte til en by der det regner hele tiden. Jeg er overlykkelig over å være i byen min igjen (Oslo, ikke Bergen, hvis du er i tvil) - jeg følte meg litt som en tryllekunstner da jeg bestemte meg for å dra hjem og bare gjorde det (tryllekunstner sponset av snill pappa, men uansett), og jeg var så lykkelig da jeg landet i Finland og drakk cappuchino med skandinavisk melk (er Finland skandinavia? uansett, hvertfall var den mye bedre enn noe annet sted!) at jeg gråt. Det er helt ubeskrivelig deilig å være her, snø, gode venner og familie. Forrige uke jobbet jeg i forskerfabrikken (følte meg helt noldus, for alle de andre hadde master i typ bioteknologi eller mikrobiologi eller noe som er komplett beyond meg, jeg følte meg helt ærlig dum da de snakket om iniæri ellerno i en pause, men samma). Denne uken jobber jeg på Godlia, som jeg elsker - og etter det så skal jeg begynne å jobbe i BARNEHAGE. 1-2 åringer. Jeg hopper av glede! Det blir som å bli mamma til 8 små bebier, uten at jeg må føde dem, eller ha dem hele dagen = FANTASTISK.

Resten av reisen var KNALLBRA, men penga tok slutt og Synnøve ville hjem til vakre Norge (det var uansett regntid i Australia da jeg var der, og selv om jeg skjønner at jorda trenger regn og at det er viktig for naturen, så orker jeg ikke regn 24/7 i mye lenger enn en måned..)! Adder mine highlights (ikke i håret, fordi de ser helt Svetlana ut) fra Australia, som er ganske enkelt:


Brisbane skylineJeg ser på koala som sover
Jeg klapper en kenguru


CIAO BELLA. Skal blogge om mitt spennende norske liv!

tirsdag 21. februar 2012

I've heard that in Europe it's obligatory to move out when you're 18

Vi har vært på vår første field trip - og hvilken suksess! På én og samme helg kjørte vi ni timer, i hver retning, for å kunne tilbringe én dag ved en stor demning; det var aldri noen tvil om at det var verdt det! Hensikten var å lære mer om følgene av et slikt prosjekt. Vi fikk møte folk som står i spissen for det hele, ansatte i nasjonalparken der demningen ligger, og - mest spennende av alt: Vi besøkte en landsby bestående av folk som hadde måttet flytte fra sine tidligere landsbyer, fordi de lå i området der demningen skulle bygges. Vi intervjuet ulike grupper blant dem, og lærte masse om hvordan dette har påvirket dem. Min gruppe intervjuet spirituelle ledere - både kristne, muslimer og tradisjonelle. Det var veldig givende, og jeg lærte masse både om feltarbeidsintervjuer og om hvilke konsekvenser et demingsprosjekt har.


Føler man at man ikke når fram hos demningsautoritetene (som de heter så fint), kan dette være veien å gå. Dette stod skrevet på en søyle foran demningen. Om Salanga er en "bad", "bored" eller "band" man, er jeg fortsatt noe usikker på.


Området rundt demningen er som hentet ut av Kina. Det er kinesisk firma som står for bygginga.


Clara og Heidi som jeg deler rom med - godjenter til tusen!


Første obligatoriske obroni-aktivitet (obroni - hviting) i Cape Coast er å besøke The Castle - der slavene ble oppbevart før de ble sendt vestover. Den guidede turen var en heller klaustrofobisk opplevelse, og jeg forstod igjen mer om denne riktig så utrivelige delen av verdenshistorien.


Fiiine-gjengen!


Utsikten fra slottet.


Mer utsikt fra slottet (dette er do-it-yourself-guiden min til laging av seil).


...og mer.


Her en dag var vi og besøkte landsbyen der Francis og Rafael bor. Vi fikk møte halve slekta deres, spiste god mat, badet, og nøt den hyggelige stemninga i byen.


Badegærne som vi hvite er, løp vi rett ut i bølgene, mens Francis og Rafael chilla'n på båten.




Ja, jeg har en greie for båter...


Hver dag her er så utrolig fin. I går var vi jentene på dansekurs - som vi skal gå på én gang i uka fra nå av. I ettermiddag har jeg rusla rundt i mange nye deler av byen med en broren til en venninne (det var han som ga meg overskriftssitatet). Før det spiste jeg middag hjemme hos moren deres, og var hos tanta deres som er skredder, som har tatt mål av meg for å sy meg en overraskelse. Jeg har kommet fram til at jeg vil bo et år i Vest-Afrika fra høsten av. Jeg har nok tid til å være i Norge senere.

lørdag 11. februar 2012

Fra yowo til obroni

Jeg har dratt fra hellige pytonslanger, venner og vodoundans i Benin, til fordel for Ghana. Jeg valgte å tenke at det var fint å dra fra tilværelsen i Ouidah mens den var på topp; det var trist å dra, men jeg holder kontakten med venner der, og vet at jeg kommer til å dra tilbake en gang. De siste dagene var fylt med fest og moro med gode venner, barneteaterforestilling, ananas- og appelsinjuice, kinesisk vårfestival (jeg fikk være vann- og blomstersjef underveis), avsluttende fransktimer, masse stekte jams og bønneboller, og egentlig bare sterk lykkefølelse.


I pytontemplet - slangene er tilbedt av vodoun-tilhengerne


Fra barneteaterforestillingen jeg var på


To av mine gode venner i Ouidah; disse jobber på baren ved siden av turistkontoret, så jeg stakk alltid innom dem i lunsjen, og minst tre ganger til per dag.

Når folk nå spør meg hvilken religion jeg tilhører, sier jeg at jeg er litt vodoun. Mange av tankene om det usynlige livet, troen på naturen og på en skjebne kan passe godt inn i mitt livssyn. Jeg har lært at vodoun er så mye mer enn dokker med nåler i; det er imidlertid ikke lett å forklare hva det hele egentlig går ut på ("det må leves og føles!"), men jeg vet at noe av det jeg har levd og følt stemmer for meg. Kombinasjonen av dét og av den sosiale omgangsformen i Benin, som jeg setter utrolig høyt, har fått meg til å tenke at jeg vil tilbringe mer tid der eller i land i nærheten; det er mange verdier der jeg gjerne vil at skal få påvirke mitt liv. Dessuten er det fett å kunne snakke fransk.

Jeg reiste til Ghana ved først å dra til Togo med noen venner av meg; vi tilbragte dagen på det markedet og stranda i Lomé, før jeg dro videre inn i Ghana på egen hånd. På bussen til Accra, hovedstaden, spurte jeg en jente om hun kunne hjelpe meg med å finne et hostell. Hun inviterte meg likeså godt til å sove hos henne. Jeg ble kjempegodt kjent med hele familien; jeg fikk være med tante Fati på marked, jeg fikk komme hjem til bestefar som viste meg bilder fra livet sitt, jeg lærte om ghanesisk politikk av lillebror, jeg fikk uendelig med mat og drikke, og jeg fikk hjelp til å komme meg på bussen til Cape Coast. Jeg skal tilbake og besøke dem om noen uker.

Nå bor jeg sammen med en gruppe på 20 studenter (hovedsaklig skandinaver), og er godt i gang med livet her. Cape Coast er en veldig spennende by, som i likhet med Ouidah har en sterk slaveri- og kolonialhistorie. Strendene er herlige, og markedene er supre. Skolen vår er et stykke utenfor byen, så vi busser ut dit hver morgen. Førsteukas høydepunkter har vært spennende forelesninger, men helt klart også all den gode maten vi får der. Klasserommet vårt er under et stråtak, og lesesalen er på stranda. Jeg tar pauser i lesinga ved å ta et bad i bølgene, eller ved å gå meg en tur i landsbyen like ved for å kjøpe appelsiner og maispudding. Jeg driver og lærer meg hvordan man er student; det er mange som nok har mye bedre studieteknikker enn meg, men det kommer seg. Viktigst er det at det vi lærer er utrolig spennende.

Det var en omstilling å begynne å snakke norsk og engelsk igjen, og plutselig å være med en stor, utenlandsk gruppe, men nå er jeg definitivt veldig fornøyd med det. Alle har allerede reist mange spennende steder og studert mye interessant, så det er veldig givende å bli kjent med dem. Vi hadde velkomstfest i går - knallsuksess!


Pulten min


Lesesalen vår

Eye nyame pe a yebeshya! ("Hvis Gud vil, møtes vi igjen!" på fante.)