fredag 10. august 2012

Å få tannkrem på tannbørsten er bedre enn roser

Når man kan bo i byens fineste leilighet, med globuslampe, fin samboer (vi klarer ikke å finne ut av om det er sosialt akseptert å bruke det uttrykket om en venn), gratis, mintgrønne møbler og partysvensker som naboer, er livet i Oslo helt fair. Jeg vil driste meg til å kalle det knallers.

Også etter at jeg fløy inn over dette kontinentet for ti uker sida, med hjertebank og astmapust hele veien fra Linfjorden til Gardermoen - tanken på skog, fjell og kjente gater gjorde meg gladkvalm, har livet arta seg riktig så bra. Etter én uke var alle Afrika-sykdommer ute av kroppen, etter tre hadde jeg en leilighet å flytte inn i, etter seks dro jeg på spennende ferie, og etter sju fikk jeg vite at jeg kom inn på det studiet jeg ville. Inni mellom det hele, bedrev jeg tiden med spennende jobbing både her og der i kommunal sektor (åh, elskede). Da oppholdet i Vest-Afrika nærma seg slutten, begynte jeg å kjenne på en frykt for at jeg aldri igjen skulle få snakke med folk på gata og bussen, at ingen butikkarbeidere ville smile til meg, og at jeg aldri igjen ville få råd til skreddersydde klær. Heldigvis viste bare det siste seg å stemme. Å komme tilbake til Norge var en positiv opplevelse uten like. Fra første stund ble tilværelsen fylt av godfolk, -stemning, -mat og -kultur. Allerede i fjor bevisstgjorde jeg meg sjøl på at reising ikke forandrer meg sånn at det å komme hjem blir vanskelig; det gjør meg heller dyktigere til å skifte miljø raskt. 

Fra hule oppsummeringer og refleksjoner til mimring om givende minner fra sommeren: Livet ga virkelig mening da jeg stod i balinenisk saltvann til knærne og plapra i vei sammen med tre barn jeg ikke kunne kommunisere med på annet enn deres lokale språk og med min, som alltid, elegante gestikulering. De lærte meg at jeg på øya der heller var definert og oppkalt etter lengden på nesa mi (fra kinnet og ut i lufta), enn av hudfargen min. De fortalte meg også ivrig om samspillet mellom sol og måne, og en av dem kom løpende med den ene store, knallblå sjøstjernen etter den andre; da jeg hadde holdt dem en stund, ba de meg strengt om å legge dem ned i vannet så de skulle få puste igjen. 

Bali-turen lærte meg noe besynderlig: Komfort kan på forunderligvis få meg til å føle meg veldig bra. Jeg tenker ikke på det at vi var på hoteller der gardinene ble trukket for, dyna bretta til side og en rein pysj lagt fram til oss hver kveld, men heller på at kombinasjonen av fantastisk myke senger, grønne velkomstdrinker, kveldsbad i basseng og årtiets første spa-behandling, fikk meg til å kjenne på følelser malt med harmoni og glede (jeg skal snakke med fargefilosofistudentene på Blindern om det der). Likevel var jeg avhengig av å kombinere dette med studier av gekkoene i taket, joggeturer som varte til jeg bare var omgitt av balinesere (ja, vi bodde ofte langt nok unna disse til at treningsøkta ble lang nok),   og alene-rusleturer blant bananplantasjer, kuer og søppeldynger, for å ha det fett som smør. Dessuten trengte jeg å kunne assosiere for eksempel de fancy utedusjbadene på Nord-Bali til bøttebad under åpen himmel i Ghana. Konklusjonen trukket på grunnlag av alle mine refleksjoner om mine formål med reising, den forsøkte frigjørelsen fra "the noble savage"-tanker, sammenligning av levestandard på tvers av kontinenter og en mer eller mindre kynisk turistindustri, ble nok at jeg først og fremst er glad for opplevelsene jeg fikk på Bali, og hvordan jeg hadde det sammen med dem jeg var der med. Kokkekurset, sykkelturen blant rismarker, de mangfoldige tempelbesøkene, turer ut med alle mine søsken, skilpaddeøya, kaffesmaking og iguanaen på skulderen, er gode minner.

Når man kun har elleve timer mellom hjemreisen fra ett land og utreisen til et annet, kan det lett bli til at man opplever at man har all tid i verden. Før jeg dro til Danmark, rakk jeg å nyte Oslo i flere fulle drag! Danmarksturen var årets interrail. Jeg var i København, Århus og Helsingør, og elska dem alle tre. Tog byene i mellom er dobbelt så dyrt som buss fra Oslo til Køben, og de gir deg heller ikke opplevelsen av spennende grensekontroller midt på natta, så det er egentlig en dårlig deal, men de får deg fram, og har broer og vindmøller på den andre siden av vinduet. Danmark var pizzalærdom, sykkeltrafikkurs, lattervekkende billig øl, fine parker (Banana Park på Nørrebro er favoritten!), supre gjensyn med dejlige venner, rugbrød med kogt æg, museer, bading, fine hus, følelsen av at alle er fantastisk snille, Helsingør-festivalen, backgammon i Christiania, hylleblomstsaft, andrehandsklær, kombinasjonen av bok og kaffe, og ferie. 

Clara og jeg har blitt enige om at reisefølelsen skal være med oss her hjemme (som i all hovedsak betyr å si ja til alt av folk og forslag), så jeg kjenner meg sikker på at jeg vil fortsette å kjenne meg tilfreds, også som student i gamlelandet. Som samfunnsgeografistudent kommer jeg til å savne å kunne jobbe med yndlingsgæmlissene mine på dagsenteret, men ellers elske alt annet. Apropos den eldre garde - sitatet i dagens overskrift stammer fra en kjærlighetserklæring uttrykka av en kjær, gammel venn av meg. Den gjorde meg glad!

søndag 24. juni 2012

forever 21

Jeg vil være 21 for alltid. Det er en veldig bra alder. Man kan jobbe på en koselig jobb, man kan feste hver fredag og lørdag, man kan gjøre alt man vil - fordi man er jo 21. I tillegg kan man være 82 på søndager, gå på tur i skogen og bake sjokoladekake til barna på jobb. Det var bare det jeg ville si.
Og en ting til:
1.august overtar vi en sykt fin leilighet i Sofies gate 70.
GOD SØNDAG!

mandag 11. juni 2012

DU MÅSTE FLYTTA PÅ DIG


Synnøve: hvis alle vennene våre døre i et jordskjelv så....
Marit: ville det tatt noen år før vi merka det.
Synnøve: du kan ikke si sånn!
Marit: ok, kanskje vi hadde lest om det i avisen.

Vi er reunited og på leilighetsjakt!
Vi spiste pizza forrige uke på restaurant.
 I dag spiste vi spinat og pølser.
 På fredag skal vi feste.
 Vi har vært i bryllyp (HIPP HURRA MAGNAR & ELIN!)
Vi har lært hvor Rodeløkka er (vi flytter dit)
Det viktigste i livet nå er å finne ut om vi skal hamster eller katt. Gjett hvem som vil ha hva.
Marit har på neglelakk for første gang på 10 år og føler seg som Katinka.
Synnøve har pansernegler, synes Marit.
Godt brød stenger 18.00!!! Drit i å prøve å spise de gode bollene etter kl 18.
Alle elsker Synnøve (Bynnøve, Shnønve,Nønøve) på jobben hennes.
Marit har hatt nyrebetennelse. I morgen skal hun på tur i skogen og bade.
I dag sykla Marit helt fra seg selv til Gommo og til Katinka og hjem! (!!!!!)


AU REVOIR PEACE OUT CENTRAL EUROPEAN SUMMER TIME


søndag 13. mai 2012

Saapebobler og yoghurt i Sahel


Vi var ti stykker som satt paa samme lasteplan mellom Gorom-Gorom og Dori i nord-Burkina den dagen: tre hvite turister som nettopp hadde betalt relativt mye for aa dra paa kamelturi oerkenen, samt guiden deres, og en mor og hennes fem barn paa flukt fra Mali. Vi hadde en stor ryggsekk hver; de hadde litt toey og en staalbolle. Vi var paa vei til en hellig by for aa besoeke en stor moskè; de var paa vei mot en hovedstad de ikke riktig kunne veien til, og der de kanskje hadde noen de skulle moete. Vi snakket ingen av de samme spraakene, men vi fikk likevel en form for kontakt i loepet av den timen vi satt der. Vi ga dem det vi kunne av vann, mat og medisinene de ba om, men en foelelse av utilstrekkelighet satt igjen i meg lenge etterpaa. Det satte virkelig reisen min i perspektiv. Fram til vi satte oss paa det lasteplanet, framstod kamelturen som helgens stoeste begivenhet. Den fortjener i det minste noen linjer: Sammen med vaar venn og guide Ali, og kamelgjeteren Rissa (for en staalkontroll han hadde paa de dyra!), red vi nordover i Sahel paa hver vaar kamel. Vi fikk studere landskapene vi hadde laert saa mye om paa skolen paa nart hold, samt laere hvilke smattelyder man skal bruke og hvor man skal sparke for aa faa kamelen til aa gaa fortere. Etter tre timers tur, slo vi oss ned paa en sanddyne, der vi tilbragte natten under aapen himmel. Jeg kan ikke huske sist jeg var paa et saa rolig sted. Ali laget middag og te til oss, og barna i landsbyen ikke langt unna kom med matter vi kunne sove paa. Etterpaa baste de i sanda som vi ville gjort det i snoen. Vi red tilbake til Gorom-Gorom om morgenen. Fin opplevelse! I den tidligere nevnte moskeen ble vi sittende paa gulvet blant soeylene sammen med minst hundre menn, og diskutere makt, penger, fred, krig, internett og Noahs ark. Det var en givende opplevelse! Da vi kom ut av moskeen, saa vi en liten gutt bli paakjoert og faa benet brukket. Heldgvis ble han kjoert rett til sykehus, men det var likevel hjerteskjaerebde aa se. Vi kom til et punkt der vi foelte vi hadde opplevd litt for mye paa en dag. Da var det fint aa kunne dra hjem til Ali og legge seg under aapen himmel utenfor leirhytta hans. Etter en uke i Burkina, bestemte vi oss for aa krysse grensa til Niger en tidlig mandags morgen. Turen til byen vi skulle til var paa 50 km, og vi saa for oss aa bli ferdige med den ganske raskt. Den gang ei... Vi var 26 mennesker i det gutta kalte en Toyota Hayez; jeg vet ikke saa mye om biltypen - jeg vet bare at det var trangt. I loepet av turen stoppet vi minst fem ganger fordi bussen saa ut til aa bryte sammen. Vi stoppet ytterligere minst seks ganger fordi noen skulle be, kjoepe yoghurt (drikkeyoghurt is the big shit her i Fulani-land) klatre opp paa taket, klatre ned fra taket, snakke med politiet (i stedet for aa sjekke passet mitt saerlig noeye, ville de helst snakke med meg om hvem jeg planla aa gifte meg med), bytte plass, eller annet. Etter naermere fem timer var vi framme i Tera. Det var en riktig saa fin by, saa turen var helt klart verdt det. Dessverre var det saa ekstremt varmt at vi ikke kunne utforske den i veldig stor grad. Jeg planlegger aa dra tilbake dit en gang. Etter en mye lettere tur til Niamey, hovedstaden, begynte vaart virkelige Niger-eventyr. Vi kranglet litt med noen hostelleiere om priser, og satte oss ned like bortenfor for aa spise og legge en plan. Da kom det et par bort og spurte om vi ville bo hos dem. Etter fire dqger hos Coco og Marie og deres tre barn, kan vi si helt sikkert at vi ikke kunne vaert heldigere. Aa komme til et hus med dusj, speil, kjoeleskap og tv kjentes ganske unikt paa det tidspunktet. Viktigere var det riktig nok at vi hadde havnet hos tidenes mest gjestfrie og hjertelige familie. Dagene har vaert fylt med ekstreme mengder mat, mye soving i familiens store fellessoverom, henting og levering av barna paa skolen, mer mat, saapebobler og brettspill med barna, markedstur med Marie, museumstur med hele familien, to kvelder paa nattklubben der Coco jobber, mer mat, pengetelling i spillehallen de eier, fotballkamper paa tv, mer leking med barna, mer soevn og mer mat. Marie og Coco ble for meg enda et eksempel paa hvor fantastisk mye av kulturen i Vest-Afrika er. Dagene hos dem var virkelig supre! Vi har naa beveget oss soerover, og skal i morgen krysse grensa til Benin. Forresten: Vi var paa baattur paa Niger-floden, og hva saa vi der - ti meter fra oss? En flodhestmamma med barn - ganske flott. (Beklager mangelen paa avsnitt - jeg lover at det ikke er min skyld!)

tirsdag 1. mai 2012

La vie est belle

Da jeg fikk guideboka om Vest-Afrika til jul, leste jeg om jazzfestivalen som finner sted i Ouagadougou i slutten av april hvert aar, og tenkte at den hadde det vaert fett aa dra paa. Jeg trodde ikke at det faktisk ville skje. Etter aa ha vaert paa diverse konserter og arrangementer i denne regionen, hadde jeg heller ikke tidenes hoeyeste forventninger til organiseringen av opplegget. Hva gjorde jeg i gaar kivled? Jo, jeg var paa historiens tjuende Jazz à Ouaga og saa to superdyktige band, som var del av en tilsynelatende meget vgelregissert festival. Det skal naa nevnes at den hovedsaklig er organisert baade for og av en fransk elite som befinner seg i Burkinas hovedstad. Musikken var god og det var fint aa se hva slags arrangementer det franske kultursenteret her faar til. Likevel ga det meg vel saa mye aa vaere paa en halvveis godt organisert reggaekonsert bak markedet i Cape Coast; det begynte noen timer senere enn det ble sagt at det skulle og lydanlegget funka bare av og til, men alle i publikum dansa sammen og stemninga var paa topp. Jakob, Ove og jeg har konkludert med at vi virkelig liker Ouaga. Jeg hadde sett for meg at jeg kom til aa elske Burkina, og saa langt stemmer det veldig godt. Vi har fylt de to dagene her med aa rusle rundt og nyte byen, henge med de hyggelige folka paa dormen paa hostellet (bl.a. en som jeg bodde med i Benin - goey aa moete hal igjen!), og qndre vi moeter rundt omkring. Vi har oppdaget at det selges te og kaffe fra smaa boder og vogner overalt - hvilket vi nyter godt av. Tidligere franske kolonimakter har ogsaa bidratt med bl.a. baguette- og sykkeltradisjoner, som ikke er aa forakte. Folk her er utrolig vennlige - kanskje enda triveligere enn dem i Ghana. Vi faar komme inn i kjoekkenhager og se paa planter og broenner, smake hirse-juice paa gata, hjelp til aa finne alt fra oel til visumkontorer, dansetimer paa gata m.m. I gaar kveld var vi og saa paa fotball; d.v.s. at gutta pressa seg inn i et lite hus med straatak og to smaa vifter sammen med femti andre, mens jeg stod utenfor og snakket med en rastafari om livet, kjaerligheten, doeden og religion. Alle var fornoeyde med kvelden. Jeg nevnte visumkontorer - det ser ut som om vi enkelt kan faa skaffet oss et visum som gjelder i en rekke land her i omraadet. Planen er derfor aa dra nordover, forhaapentligvis faa ridd paa kameler i Sahel, gjennom Niger, der vi kanskje faar oss en baattur paa Niger-elva, soerover gjennom Togo og Benin, og saa tilbake til Ghana. Da venna mine i Benin spurte om vi kan sees igjen foer jeg drar hjem, sa jeg at ja, hvis Gud vil. Naa tror jeg at Han vil, og det er skitte-svettigt (vaer forberedt paa at jeg er ganske dansk-norsk-spraakforvirra naar jeg kommer hjem). Ukas sitater: - Batikkmoenster er litt som blaamuggost; foerst liker du det ikke, men saa er det bare mmmhm!! - Fyn er litt som Burkina Faso - du bare reiser gjennom det. - Gud vil det kvinnen vil. Hvis det var en av kameratene dine som hadde spurt, hadde du ikke faatt et nytt visumskjema, men siden det er deg, skal du faa det. Ukas gastronomiske hoeydepunkter (foruten te- og kaffeboder og baguetter): - 11 avokadoer til 7 kr kjoept gjennom bussvinduet (vindusshopping er det store her naar man er paa busstur) - vi lever fotsatt godt paa dem. - Boennepaté med chili funnet paa et lite hjoerne i Bolgatanga (utrolig fin by, forresten - dra dit neste gang du er nord i Ghana!). - Groenne boenner og fisk paa den senegalesiske restauranten rett ved Le Baobab i Ouaga. Maten der er mer enn dobbelt saa dyr som den paa gatehjoernene (6 kr i stedet for 2,50), men det er verdt det en gang i blant. Dagens gode medisinske nyhet: Jeg bestod min siste leverfunksjonstest med glans - no abnormalities! Legen som tok den var forresten veldig hyggelig, og gjorde tidenes grundigste sjekk av meg. Til og med min "sosiale historie" skulle snakkes om. Svett og varm klem fra Marit.

søndag 22. april 2012

å vurdere så vidt å ta et steg inn i voksenlivet

Jeg har søkt på studier, i Oslo, jeg skal bli GRUNNSKOLELÆRER! Det er ingenting i veien med motivasjonen egentlig, jeg er gira på at jeg skal studere noe som gjør at jeg kan jobbe med kids hele livet, gå hjem fra jobb kl 2, ha lang sommerferie, synge sanger og leke mer enn jeg må lære bort matte (hvis dere får barn som begynner på skolen samtidig som jeg blir lærer; nei, jeg gidder ikke å lære dem mye matte eller naturfag, men de kommer til å være veldig glade og energiske).

 Problemet: jeg vil REISE. Selvfølgelig. Marit holdt en flott tale til meg på skype forrige uke, om hvordan vi trenger noe stabilt (hun mente vi er en enhet selvom vi har reist helt ulike steder og ikke vært sammen, det var koselig), hvordan vi trenger et miljø, hvordan vi trenger å engasjere oss, skape et eget hjem, roe oss ned litt. Det er helt sikkert sant, men jeg innså nettopp at utveksling ikke blir aktuelt før 6.semester. Det er i 2015!!! Da er jeg 24 år. Skal jeg seriøst være kald i 2,5 år? Jeg vil ha på flipflops og bikini hver dag, men Norge er jo et land med minusgrader i APRIL. Hva skal jeg gjøre? Problemet er kanskje ikke kulden, men jeg tror jeg får litt angst av å tenke på at jeg skal bli et sted over så lang tid uten mulighet til å dra. Jeg har sjekka mulighetene for permisjon, og ja, hvis jeg enten får en alvorlig sykdom eller blir gravid kan jeg få permisjon - men ingen av de alternativene matcher bra med backpacking i Sør-Amerika eller jungel-liv i Afrika. MEN, LA OSS VÆRE POSITIVE: for jeg kan jo faktisk dra til CAPE TOWN, som fortsatt er min favorittby i hele verden (utenom Oslo, da) 6.semester, og dra til Chile, Argentina ellerno 7. og 8.semester.


Ekstrasuperbrighside: MARIT KOMMER HJEM. OG VIL SKAL LAGE OSS ET HJEM I OSLO SAMMEN.
Bella ciao, ha en fin søndag!

fredag 30. mars 2012

I think we have a difficult patient

Jeg har vært borte hjemmefra i hele fem netter - tenkte en langtur ville være noe. Hvor? Central Regional Hospital.

Da jeg tirsdag kveld forrige uke plutselig begynte å skjelve ukontrollert, samtidig som feberen skjøt i været, var det klart for både meg og dem rundt meg at dette måtte være malaria. Jeg regnet ut at det skjedde på min 183. dag på afrikansk jord noen sinne - altså etter nøyaktig et halvt år - og slo meg til ro med at det måtte være skjebnen, og at det tross alt var litt spennende. Jeg begynte pillekuren, sleit meg gjennom febertokter og frostrier, begynte å høre på "Malaria - no more"-sanger på youtube (http://www.youtube.com/watch?v=sLSlE93xBYI - denne er faktisk verdt en titt og en lytt), og syntes jeg merket at det gikk framover med helsa. Da pillekuren var endt, og feberen likevel fortsatte å stige, bestemte jeg meg for å ta en tur på sykehuset -bare for en rask sjekk. Det ble til fem døgn på Intensive Care Unit.

Fordi malaria, mildt sagt, er en vanlig sykdom her, satset legen på at det var dét jeg led av, og jeg begynte enda en kur mot det - denne gangen gjennom "injections in my botox". Jeg tenkte på Jan Thomas, lepper og kinn, men lærte snart at det var snakk om noe annet. Hvordan det er å få sprøyte mitt på rumpa? Null stress - jeg tar dem helst før frokost.

Etter å ha kommet over sjokket over å skulle bli på ICU en stund, opplevdes den første kvelden der som en drøm. De fire sykepleierne som var der bare for å passe på meg, oste av moderlig omsorg, og jeg følte meg virkelig sett (ICU...mhm). Hver gang jeg ble for varm vasket de hele kroppen min med en kald klut, ble jeg for kald fikk jeg varm te, og da jeg skulle dusje ble jeg kjørt i rullestol. I løpet av mine fem dager i senga jeg etter hvert både elsket og hatet, fikk jeg riktig nok tid til å oppleve mye forskjellig fra sykepleiernes side. Mye av dette dreide seg om lyd og lys. Ghanesere flest har en imponerende evne til å sovne når som helst og hvor som helst. Jeg har øvd meg (blant annet ved å sove med rungende halleluja-radio på hele natta da jeg var hos Esther i Accra), men har ennå litt igjen før jeg er helt inne i kulturen på dette området. Det var stort sett alltid musikk og tv på, på full guffe, i rommet der jeg lå. Tv-en var utenfor synsvidde, men lyden lot meg likevel lære alle reklamene utenat ganske fort. Jeg prøvde å la sykepleierne få hygge seg med musikk-showene sine en stund hver kveld, men ble etter hvert tøff nok til å be dem skru ned lyden - i hvert fall en lille smule.

Problemstilling nummer to handlet om den sterke tannlegebelysningen i taket som måtte stå på døgnet rundt - for at sykepleierne til en hver tid skulle kunne se meg. Etter, uten å komme noen vei, å ha argumentert for viktigheten av at jeg fikk mye søvn et par kvelder på rad, snek jeg meg en natt opp og skrudde av lyset. Morgenen etter var det full ståhei. Jeg kan ikke huske å ha vært i en real bitch fight før. Derfor var det forsåvidt spennende å få oppleve det med en ghanesisk sykepleier. Vi var sikkert litt vanskelige og barnslige, begge to. Mine klager på at jeg ikke hadde fått sove i det hele tatt ble besvart med at å sove - det kunne jeg gjøre når jeg kom hjem. Hennes herskende utsagn om at hun var sykepleieren og dermed visste best, besvarte jeg med å si at jeg var den syke, og dermed kjente best hva jeg trengte. Da hun senere ville gi meg sprøyter jeg tidligere hadde fått beskjed om at jeg ikke trengte, endte diskusjonen med mine høylytte rop: "No! You don't have any control! I don't have malaria!". Da jeg spurte om vi kunne bli venner, fikk jeg høre at det var umulig at en sykepleier var frekk eller uvennlig mot en pasient - ergo var det hele min feil. Det var etter alt dette jeg fikk beskjed av en annen sykepleier om at jeg var en vanskelig pasient; kanskje var det noe i det.

Jeg nevnte at jeg ikke hadde malaria - sånn viste det seg altså å være. Feberen steg med jevne mellomrom - helt fram til jeg ble gitt antibiotika. Jeg gikk gjennom et par spennende dager med interessante tester som blodprøver og ultralyd. Sistnevnte viste ingen baby, men en altfor stor lever. Det viste seg at jeg hadde en blodinfeksjon, som hadde gått særlig ille utover nettopp leveren. Mitt "Sepsis Syndrome with Occult Sepsis" (åndelig, overnaturlig sepsis?!) skyldes en bakterie jeg har fått i meg på ett eller annet vis. Akkurat hvilken bakterie det er snakk om vites ikke, men det er i det minste ganske sikkert at det ikke handler om brønnvannet jeg drakk i Togo, hvilket er en personlig seier for meg som har evig tro på at man kan drikke og spise det aller, aller meste. (Jada, jeg skal bli litt mer forsiktig etter dette, men ey - det gikk jo bra og jeg lever.)

Jeg har, alt i alt, veldig positive erfaringer med ghanesisk helsevesen. Det jeg riktig nok har tenkt en del over, er det faktum at mange ghanesere i mitt sted ikke hadde kunnet betale for behandlingen, og dermed ville ha strøket med. Bare de 40 kronene det koster å få en portefølje på sykehuset, er for mye for mange her. Å være på sykehus i Ghana krever ikke bare økonomisk sikkerhet; det krever også at du har folk som kan stille opp for deg. Mat, drikke, dopapir, såpe, håndkle og enkelte medisiner må pasienten stå for selv. Heldigvis hadde jeg en masse fantastiske venner som ordnet alt dette, og som dessuten muntret meg opp med jevnlige besøk. Fantastiske romkamerat Clara organiserte alle som ville besøke, og sørget for at det kom venner og mat tre ganger om dagen. Å ha noen som kunne hjelpe meg med papirarbeidet (takk til Liv og Michael!), var også en veldig stor hjelp. Når du ligger der med høy feber og vondt i leveren, er du ikke så veldig gira på å lete etter og sortere alle de ulike kvitteringene dine, for senere å kunne gi dem til forsikringsselskapet. Apropos dem - å ha en skandinavisk lege som ringte meg jevnlig for å høre hvordan det gikk var helt utrolig.

Nå er jeg hjemme på elskede Nana Bema Hotel igjen, litt dopa på antibiotika, men ellers på full fart oppover helsemessig. Å merke at jeg nærmest kan hoppe opp av senga om morgenen, og at jeg kan gjespe nesten uten at det gjør vondt i leveren, er veldig herlig.

-----------------------------------------------------------------

Handler livet bare om sykdom? Nei - seff ikke. Siden sist har jeg også vært i Busua, der jeg lærte å surfe, fikk bo hos en ghanesisk-svensk rasta som jeg tilfeldigvis møtte på, spiste hummer og nøt livet. I tillegg har vi vært på felttur til en gullgruve og områdene rundt den - spennende, spennende. Nå er gruppearbeidsperioden i gang, og så snart jeg kan gå like fort som før igjen, skal jeg joine de andre i sultkatastrofearbeidet.

torsdag 29. mars 2012

food in new york city march 2012

JEG SKAL FÅ SCOONES OG POSJERTE EGG! JEG ER SÅ GLAD!NAM NAM NAM NAM JEG ELSKER NEW YORK
sånn her sto de HELE tiden. jeg tenkte på mat og så på ekorn da de hadde photoshoot.
det var tåke den dagen, det er rart hva tåke gjør med noe som egentlig er helt fantastisk.. men det var fint!her fikk jeg snapshot av heeele gjengen, score!
her synes jeg det var en kul effekt.
st.patricks day fikk vi med oss også, alle gikk i grønt og oppførte seg som irske alver
jeg lo så jeg gråt da jeg så denne hunden. den bjeffa som en GAL MANIAC, jeg trodde jeg skulle dø av for mye latter for magemusklene mine. (jeg har film hvis noen vil se hvor klikka den var!)
denne hunden var helt sykt stor. jeg måtte ta bilde av den. jeg starta en trend, plutselig tok alle bilde av den, og broren dens og eiern dens.. jeg tror kanskje han mannen var en kjendis men jeg vet ikke hvem.
dette er et kunstbilde til marit fordi marit liker kunsther var vi på vei til Rice, en restaurant i Brooklyn med RIS som tema. Jeg spiste en nydelig risrett, svart thairis kokt i kokos med peanøttsatay-tofu, og ingefær-sitron-iste. Det var smooth. Brooklyn Bridge var også fin å gå over!
MAGNOLIA. Katharina ble en modell med en gang hun fikk en magnoliapose.
her bedømmer jeg en chocolate-on-chocolate-cupcake og konkluderer med at mine cupcakes er bedre

På søndag kom jeg hjem fra en mat-opplevelsestur i New York med Katinka, Regine og Katharina. For meg var det hvertfall mattur, og for Katharina også - vi tenkte på hvor vi skulle spise frokost og lunsj og middag hele tiden - og for å være ærlig brydde jeg meg ikke veldig mye om hva som skjedde mellom måltidene - det er mange søte hunder i New York og mange rare folk å se på, så jeg hadde det soft (i tillegg hadde jeg hele tiden er sjokolade, cupcake eller kaffe, så jeg var på en måte aktiv i matveien dagen lang). Etter New York dro vi til Charlottesville, Virginia for å besøke Katinka. Der greide jeg ikke å dra fram kameraet mitt, dessverre. Vi var på Sons of Bill (countrystjerner)konsert, det var stas, og vi fikk setlist, plekter og signerte cder, stjerner i øya! Dagen etter var vi på fratparty, og det var AKKURAT som i American Pie. En dude var kledd ut som en kylling og sto og lagde kyllinglyder ved inngangen til et kæbesvært (som Katharina sier) hus der det bodde kanskje 30 gutter, eller frats som de heter. Det var en dude kledd ut som en kylling, han lagde kyllinglyder og sto på et gjerde, da tenkte jeg; SERR?! Vi kom inn i dette gigahuset som var tapetsert med batikklakner, øl og spy - Katharina kastet skoene sine morgenen etter. Vi fikk gratis ting og møtte mange som synes det var så AWESOOOME at vi var norske og oh my god at vi var fra Europa. Det var klikka house(bokstavelig)party - mitt første og siste fratparty liker jeg å kalle det. Det kom en løpende og var lei seg fordi noen hadde tissa på hodet hans.. Da tok vi kvelden for å si det sånn.

Sorry uklare bilder; jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stille inn lyset, og linsa har vondt fordi jeg mista linselokket i jungelen på Bali.

mandag 12. mars 2012

Have you told your parents that you're in Africa?

Hvor ofte er fjelltur og vinsmaking to sider av samme sak? I Togo er ikke det så uvanlig. Min første morgen i Togo tok jeg en shared taxi til foten av Mont Agou - landets høyeste fjell. De syv andre (bredskuldrede og -hoftede) menneskene i taxien (ja, det inkluderer to i førersetet), sa jeg aldri ville klare å bestige fjellet - i hvert fall ikke til fots, og på én dag - nei, det var umulig. Så feil kan man ta! Jeg gikk av i et veikryss, og begynte å snakke med noen folk der. Det viste seg at mekanikeren på hjørnet også jobber som turguide en gang i blant. Sammen tok Emanuel og jeg fatt på turen gjennom en skog av papaya-, kakao-, banan-, palmevin- og avokadotrær. Han skulle rekke å være tilbake på jobb ikke lenge etter, så vi nærmest løp opp bakkene. Jeg hadde ikke rukket å kjøpe med meg vann før vi dro av gårde, men drakk av diverse brønner og rør vi kom over; jeg ville heller bli kjent med en ny bakteriekultur enn å bli dehydrert.








Dette er en av de tre landsbyene vi passerte på vei opp mot toppen.



Skogen som lekeplass.



Jeg kjente meg veldig i harmoni med meg selv der jeg satt 986 m.o.h. Jeg er ikke så glad i å være i fokus - derav fotokomposisjonen.



Jeg kom over en fin oppfordring der oppe i fjellet.

Hvor var vinsmakinga oppi alt dette? På vei ned spurte Emanuel om jeg hadde lyst til å smake palmevin; jeg nektet ikke, og ble gladelig med inn i den dypeste skog. Der åpenbarte det seg en vinproduksjonsleir. Jeg fikk smake palmejuice rett fra treet, samt se hvordan hele vinlagingsprosessen foregår. Dessuten fikk jeg lære masse om tradisjonene for ressursfordeling i skogen og hvordan skogen utvikler seg. Jeg skjønte jeg hadde blitt litt miljøskadd av miljøstudiene (*parampisj*) da jeg ble sykt gira av å snakke med vingutta om eiendomsfordeling i skogen. Neste runde av vinsmakingen ble gjennomført under et stråtak nede ved veien; denne gangen var det hirsevin som stod for tur.


Juicen, som vinen lages av, tappes rett ut av et hull i stammen på et palmetre som er revet opp med rota.



Han her eide eiendommen, og var dermed sjefen for det hele. Juicen ble kokt i tønna bak ham, og etter en god stund tappet over i kanner.



Dette er gutta som jobber under ham. Lurer du på hva de røyker? Tulling - de sitter der og pusser tenna, ser du vel. Å tygge på en pinne funker like bra som å pusse med en børste.



Hvor ofte kommer man hjem fra fjelltur med avokado i sekken? La deg ikke lure av fargen på skallet - de smakte akkurat som dem i plastemballasje på Rimi. Bladene på kakaotrærne er røde før de blir grønne; vi må ikke tro at vår fargetankegang er den eneste riktige. ;)



Emanuel rakk tilbake på jobb i tide, takket være at vi rullet ned de siste bakkene på motorsykkel - uten motoren på, selvfølgelig. Det gikk akkurat bra.


Neste dag var det begravelse. Det var både trist, gøy, spennende og utfordrende. Den begynte med en seremoni med preken, sang og musikk. Det var tungt å se Modeste (min venn og kollega fra Benin) gråte over sin avdøde, 35 år gamle kone. Å se kisten senkes ned på kirkegården etterpå var også vanskelig og veldig trist.


Du tror kanskje dette er en byggeplass, men det er en kirkegård. Mesteparten av den var pen og velstelt, men denne dagen var det her alle kistene skulle legges ned, så derfor så det sånn ut. Mens vi stod der og hørte presten preke litt og så kista senkes, kom det stadig vekk andre begravelsesfølger som skulle gjøre det samme rett ved siden av. Det var ganske så travelt der, men alle opptrådte smidig og flyttet på seg for hverandre.

Etter å ha vært på kirkegården, begynte den delen av begravelsen som handler om å hylle livet, at man har hverandre, og at man skal gå videre. Det inkluderte mat, drikke, prat og moro. Etter en stund gikk en del av oss til huset til moren til avdøde, for å komme med trøstende ord, tradisjonen tro. Vi satt i ring, og nesten alle holdt en liten tale for henne, med mål om å støtte, trøste og gi mot til å fortsette livet. Det var en veldig fin seanse. Da jeg skrev at begravelsen var utfordrende, var det fordi jeg for eksempel i denne situasjonen, merket at jeg ikke kjente normene, men alle var veldig inkluderende, og det var ikke egentlig et problem.

Mange av dem som var i begravelsen fortsatte å være sammen hele kvelden. Jeg fikk snakket masse med Modeste, og også mye med Benins øverste vodoun-leder, som var tilstede. Første gang jeg møtte ham- under en seremoni i Benin - kysset jeg bakken foran ham og ga ham kolanøtter i gave, som seg hør og bør. Denne gangen kjente jeg også på en vill respekt, og dessuten ærefrykt, for ham, men det hindret oss ikke i å diskutere både miljø, utvikling og tro. Han er en veldig hyggelig mann, og han kommer gjerne på besøk til Norge, om det kan la seg ordne.


Du tror kanskje det er en rappestjerne, men i virkeligheten er han Chef supreme de vodoun - som jo er mye seigere, som man sier i Danmark.



Det var utrolig hyggelig å møte de nærmeste vennene mine fra Benin igjen. Tonen oss i mellom var akkurat som før - om ikke enda bedre. Dette er Hervé, Boris og Modeste.

Søndag morgen stod jeg opp uten en plan for dagen. Etter å ha ruslet litt rundt på markedet, bestemte jeg meg for å dra til Lac Togo, som jeg hadde hørt at var fin. Der kom jeg i snakk med en gutt, som endte med å bli med meg i båt over innsjøen, og til Togoville på den andre siden. Sammen ruslet vi rundt i det som er Togos eldste by. Etterpå tilbød han meg å bli med hjem til familien hans og spise middag. Det var en utrolig hyggelig opplevelse! Maten var selvfølgelig god, og familien hans var kjempetrivelig. Vi snakket om norsk asylpolitikk, skilsmisse, politikk og religion og sånn. Dette var en sterkt kristen familie som tok fullstendig avstand fra vodoun, så jeg sjokkerte dem nok litt ved å si at jeg i noen grad sympatiserer med den troen, men de taklet og respekterte det.

Jeg tilbragte natt til i dag hos Esther i Accra, og rakk akkurat skolen i dag tidlig. Jeg hadde en ganske så artig samtale med taxisjåfør Kofi i morges: Jeg fortalte at pappa en gang sovnet bak rattet. Kofi responderte ved å spørre hva faren min jobber med. Jeg fortalte at han på den tiden jobbet på kontor, hvorpå Kofi utbrøt: "Det er jo ikke et særlig slitsomt yrke - hvordan kunne han da sovne?!".

Her er forresten et bilde fra Independence Day forrige uke. Det minnet litt om 17. mai. Her står skolebarna på Youngstorget - klare til å gå i tog:



Jeg hilser god natt med disse to levende grisene, som naturlig nok ble fraktet på motorsykkel:

mandag 5. mars 2012

White people are never tired - why are you tired?!

For å ta det triste først: Jeg skal i begravelse i helgen. Vi har langhelg, og jeg hadde allerede planlagt å dra til Togo for å møte venner fra Benin, da jeg fikk vite at kona til en god, beninsk venn nettopp har gått bort, og tilfeldigvis skal begraves i Lomé til helgen. Det er utrolig trist, men det kjennes i det minste fint å kunne være med i begravelsen, og dermed vise min støtte. Alle mine nærmeste venner fra Benin kommer til å være der; jeg skulle ønske anledningen var en annen, men det blir fantastisk å møte dem igjen. Den samme kvelden som jeg fikk vite om begravelsen, fikk jeg også vite at en annen venn i Benin fortsatt er alvorlig syk, og har blitt lammet i et ben og en arm. En tredje fortalte at han nylig har vært veldig syk, men at det går bedre nå. Det gikk plutselig opp for meg at levevilkårene i Benin er ganske annerledes enn dem i Norge. Da jeg var der var jeg så inne i kulturen at jeg ikke tenkte over det, men nå som jeg har det på avstand, virker det hele litt surrealistisk. Mye er vanskeligere der enn i Norge, men enda mer der er utrolig bra. Det viktigste for meg er at jeg virkelig hadde det fanstisk der, og dét er det fint å komme på nå og da.

Livet her er også ganske så fantastisk. Dagene er fylt med spennende forelesninger om politisk økologi, yoga, bading, danse- og matlagingskurs, og masse kvalitetstid med gode venner. I helgen var Esther, min venninne fra Accra, på besøk. Sammen med Heidi og Ove dro vi til Elmina - en kystby som rommer et slott som var viktig under slaveritida. Vi entret det riktig nok ikke, men gjorde masse annet spennende. På stranda ble jeg kjent med noen kids som gravde seg sofaer i sanda. Det slo meg hvor tullete det er å prøve å unngå å bli tildekket av sand, når man vet at det vil skje i større eller mindre grad uansett. Disse her har skjønt det.



Igjen ble jeg fascinert av båtene jeg så:



Vi spurte noen vi traff på om vi kunne få dra på båttur, og det fikk vi!



Jeg syntes det var spennende at det fantes båter fra hele verden i havna der, men fikk snart vite av en jeg snakket med at hver båteier bare velger seg det flagget han syns er finest. Det har altså ikke vært veldig mange svensker og dansker i Elmina etter at slaveriet ble opphevet.



Han som forklarte meg det med båtene lurte på hvilken fisk jeg liker best, for så å spørre meg hvor mange av den jeg ville ha for å gå med på å gifte meg med ham. Mamma, du hadde kanskje håpet på en flokk kameler som betaling?

Vi kom oss opp på en bakketopp og hadde utsikt over hele byen:



Barn er alltid de beste guidene. Den gjengen her viste oss hvordan vi skulle skli ned rennesteinen for å komme oss ned fra høyden.




Forrige helg var jeg i Accra og besøkte Esther. Fredag kveld fikk jeg være med på såkalt watch night i kirken - en seremoni som varte fra elleve om kvelden til fire om natta. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få beskrevet godt nok hvor vill en opplevelse det var. Volumet på musikken var så høyt at en hver russebuss blekner i forhold. Videre kan jeg nevne at jeg ikke vet akkurat hvor grensa for tungetale går, men jeg kan si det sånn at det var såpass unik stemning i kirken at jeg bestemte meg for å begynne og rope høyt for meg selv, jeg også. Da vi dansa kom jeg fram til, etter noen minutters nøling, at det ville bli mye morsommere om jeg bare slengte meg med på like intenst vis som alle andre. (Jeg fikk til og med komplimenter for dansinga mi!) Prekenen var dessuten givende; svetten dryppet av presten mot slutten, men det var verdt det, for selv jeg, som ikke er kristen, satt igjen med fornyet livsgnist.

OM DU HITTIL BARE HAR SETT PÅ BILDENE, LES I HVERT FALL DETTE, FOR DET ANGÅR OGSÅ DEG: I løpet av samme helg var vi noen som besøkte en slum der alle lever av å utvinne metaller og annet fra elektronisk søppel. Jeg slo fast at det var den sterkeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av all min tid på dette kontinent. Etter et kvarter i slummen syntes vi det var tungt å puste. Menneskene der lever oppi enorme mengder avfall, og brenner dette for å utvinne metaller og annet som de kan selge. Ikke bare var det ille å se hvordan alle disse menneskene lever under ekstremt helsefarlige forhold; det var også veldig tankevekkende å forsto hvor tett deres elendighet er knyttet til forbruket til oss i Vesten. Det er store sjanser for at elektronisk utstyr som vi kaster ender opp i nettopp denne slummen. Det som for mange i Norge er gammelt og ubrukelig, er en inntektskilde for menneskene der. Å arbeide med søppelet gir lønn til dem som ikke har andre muligheter, men også alvorlige helseskader. Det gikk opp for meg at jeg knapt vet noe om hvordan eleketronisk avfall i Norge tas hånd om. Jeg ble motivert til å finne ut av det, og ikke minst også til å gjøre det jeg kan for å begrense mitt og andres forbruk av den typen varer.




Fra ett miljøproblem til et annet: Forrige uke besøkte vi Kakum nasjonalpark og en landsby i nærheten av den, for å forstå oss på hvordan den påvirker befolkningen der. I tillegg til å få være med på et landsbymøte der lokale, sosiale spilleregler ble brudt på groveste vis - de yngre kritiserte masse av det de eldre sa(!), fikk vi høre på en forelesning midt inne i en bambusskog, og gå på hengebro over regnskogen.






Ida er 180 cm høy - just sayin'.

I morgen er det Independence Day; ettersom jeg ikke kommer til å være hjemme på 17. mai i år, lar jeg morgendagen bli min feiring av og hyllest til friheten. Bunaden blir erstattet av kjolen jeg hentet hos skredderen i dag, og pølsene med kassavapudding med peanøttsaus.

søndag 4. mars 2012

livet i oslo

Denne pusen heter Bamse, og han er min. I går prøvde han å drepe og spise et bordben, ellers liker han å spise tepper og sove på gulvet. Han er veldig myk, og veldig tung, og veldig søt. Den aller nydeligste katten jeg har møtt. Denne uka har jeg møtt folk jeg liker, gått på kafe i Oslo og gått og ned i gatene, vært på jobb på Godlia og fått jobb i barnehage på Godlia. Lever i illusjonen om at 1-2åringer oppfører seg som de på bildet, og at de kan gå på do selv. Innser at jeg kanskje blir sjokkert i morgen tidlig. Jeg har begynt på meditasjon i hjertet av Oslo, på Je Tsangkapa buddhistsenter i Kongens gate. Første gang var nå på torsdag, og den kvinnelige munken som var guiden vår var så rolig og avslappet at jeg følte jeg var på et meditativt nivå da hun hadde snakket i to minutter. Det er utrolig spennende, og vi skal jobbe på et dypt åndelig nivå sier hun. Skal ærlig innrømme at jeg nesten sovna på torsdag, men det handler bare om at jeg ikke greier å konsentre meg. Det er en spennende form for meditasjon - contemplate and concentrate. Du finner et positivt objekt og fokuserer intenst på det - så vil du kunne ta med deg positiviteten du får i meditasjonen ut i livet. Jeg blir faktisk mindre irritert av å ha dårlig tid eller stå i kø nå enn før, helt sant!
Om 12 dager setter jeg meg for andre gang i mitt liv på et fly til NEW YORK. Jeg drar med Regine & Katharina. Vi skal møte Katinka der, og nyte frie dager med cupcakes, cosmopolitans, starbucks og empirisk atmosfære i storbyen i en uke, før vi drar til Charlottesville i Virginia for å joine Katinkas sorority-liv på universitetet!

søndag 26. februar 2012

home is where your story begins

Jeg har vært hjemme i to uker. Jeg har vært en tur i Bergen og besøkt familie og venner som av en grunn som for meg er absurd (bortsett fra fine smug og koselig brygge)har valgt å flytte til en by der det regner hele tiden. Jeg er overlykkelig over å være i byen min igjen (Oslo, ikke Bergen, hvis du er i tvil) - jeg følte meg litt som en tryllekunstner da jeg bestemte meg for å dra hjem og bare gjorde det (tryllekunstner sponset av snill pappa, men uansett), og jeg var så lykkelig da jeg landet i Finland og drakk cappuchino med skandinavisk melk (er Finland skandinavia? uansett, hvertfall var den mye bedre enn noe annet sted!) at jeg gråt. Det er helt ubeskrivelig deilig å være her, snø, gode venner og familie. Forrige uke jobbet jeg i forskerfabrikken (følte meg helt noldus, for alle de andre hadde master i typ bioteknologi eller mikrobiologi eller noe som er komplett beyond meg, jeg følte meg helt ærlig dum da de snakket om iniæri ellerno i en pause, men samma). Denne uken jobber jeg på Godlia, som jeg elsker - og etter det så skal jeg begynne å jobbe i BARNEHAGE. 1-2 åringer. Jeg hopper av glede! Det blir som å bli mamma til 8 små bebier, uten at jeg må føde dem, eller ha dem hele dagen = FANTASTISK.

Resten av reisen var KNALLBRA, men penga tok slutt og Synnøve ville hjem til vakre Norge (det var uansett regntid i Australia da jeg var der, og selv om jeg skjønner at jorda trenger regn og at det er viktig for naturen, så orker jeg ikke regn 24/7 i mye lenger enn en måned..)! Adder mine highlights (ikke i håret, fordi de ser helt Svetlana ut) fra Australia, som er ganske enkelt:


Brisbane skylineJeg ser på koala som sover
Jeg klapper en kenguru


CIAO BELLA. Skal blogge om mitt spennende norske liv!

tirsdag 21. februar 2012

I've heard that in Europe it's obligatory to move out when you're 18

Vi har vært på vår første field trip - og hvilken suksess! På én og samme helg kjørte vi ni timer, i hver retning, for å kunne tilbringe én dag ved en stor demning; det var aldri noen tvil om at det var verdt det! Hensikten var å lære mer om følgene av et slikt prosjekt. Vi fikk møte folk som står i spissen for det hele, ansatte i nasjonalparken der demningen ligger, og - mest spennende av alt: Vi besøkte en landsby bestående av folk som hadde måttet flytte fra sine tidligere landsbyer, fordi de lå i området der demningen skulle bygges. Vi intervjuet ulike grupper blant dem, og lærte masse om hvordan dette har påvirket dem. Min gruppe intervjuet spirituelle ledere - både kristne, muslimer og tradisjonelle. Det var veldig givende, og jeg lærte masse både om feltarbeidsintervjuer og om hvilke konsekvenser et demingsprosjekt har.


Føler man at man ikke når fram hos demningsautoritetene (som de heter så fint), kan dette være veien å gå. Dette stod skrevet på en søyle foran demningen. Om Salanga er en "bad", "bored" eller "band" man, er jeg fortsatt noe usikker på.


Området rundt demningen er som hentet ut av Kina. Det er kinesisk firma som står for bygginga.


Clara og Heidi som jeg deler rom med - godjenter til tusen!


Første obligatoriske obroni-aktivitet (obroni - hviting) i Cape Coast er å besøke The Castle - der slavene ble oppbevart før de ble sendt vestover. Den guidede turen var en heller klaustrofobisk opplevelse, og jeg forstod igjen mer om denne riktig så utrivelige delen av verdenshistorien.


Fiiine-gjengen!


Utsikten fra slottet.


Mer utsikt fra slottet (dette er do-it-yourself-guiden min til laging av seil).


...og mer.


Her en dag var vi og besøkte landsbyen der Francis og Rafael bor. Vi fikk møte halve slekta deres, spiste god mat, badet, og nøt den hyggelige stemninga i byen.


Badegærne som vi hvite er, løp vi rett ut i bølgene, mens Francis og Rafael chilla'n på båten.




Ja, jeg har en greie for båter...


Hver dag her er så utrolig fin. I går var vi jentene på dansekurs - som vi skal gå på én gang i uka fra nå av. I ettermiddag har jeg rusla rundt i mange nye deler av byen med en broren til en venninne (det var han som ga meg overskriftssitatet). Før det spiste jeg middag hjemme hos moren deres, og var hos tanta deres som er skredder, som har tatt mål av meg for å sy meg en overraskelse. Jeg har kommet fram til at jeg vil bo et år i Vest-Afrika fra høsten av. Jeg har nok tid til å være i Norge senere.