Når man kan bo i byens fineste leilighet, med globuslampe, fin samboer (vi klarer ikke å finne ut av om det er sosialt akseptert å bruke det uttrykket om en venn), gratis, mintgrønne møbler og partysvensker som naboer, er livet i Oslo helt fair. Jeg vil driste meg til å kalle det knallers.
Også etter at jeg fløy inn over dette kontinentet for ti uker sida, med hjertebank og astmapust hele veien fra Linfjorden til Gardermoen - tanken på skog, fjell og kjente gater gjorde meg gladkvalm, har livet arta seg riktig så bra. Etter én uke var alle Afrika-sykdommer ute av kroppen, etter tre hadde jeg en leilighet å flytte inn i, etter seks dro jeg på spennende ferie, og etter sju fikk jeg vite at jeg kom inn på det studiet jeg ville. Inni mellom det hele, bedrev jeg tiden med spennende jobbing både her og der i kommunal sektor (åh, elskede). Da oppholdet i Vest-Afrika nærma seg slutten, begynte jeg å kjenne på en frykt for at jeg aldri igjen skulle få snakke med folk på gata og bussen, at ingen butikkarbeidere ville smile til meg, og at jeg aldri igjen ville få råd til skreddersydde klær. Heldigvis viste bare det siste seg å stemme. Å komme tilbake til Norge var en positiv opplevelse uten like. Fra første stund ble tilværelsen fylt av godfolk, -stemning, -mat og -kultur. Allerede i fjor bevisstgjorde jeg meg sjøl på at reising ikke forandrer meg sånn at det å komme hjem blir vanskelig; det gjør meg heller dyktigere til å skifte miljø raskt.
Fra hule oppsummeringer og refleksjoner til mimring om givende minner fra sommeren: Livet ga virkelig mening da jeg stod i balinenisk saltvann til knærne og plapra i vei sammen med tre barn jeg ikke kunne kommunisere med på annet enn deres lokale språk og med min, som alltid, elegante gestikulering. De lærte meg at jeg på øya der heller var definert og oppkalt etter lengden på nesa mi (fra kinnet og ut i lufta), enn av hudfargen min. De fortalte meg også ivrig om samspillet mellom sol og måne, og en av dem kom løpende med den ene store, knallblå sjøstjernen etter den andre; da jeg hadde holdt dem en stund, ba de meg strengt om å legge dem ned i vannet så de skulle få puste igjen.
Bali-turen lærte meg noe besynderlig: Komfort kan på forunderligvis få meg til å føle meg veldig bra. Jeg tenker ikke på det at vi var på hoteller der gardinene ble trukket for, dyna bretta til side og en rein pysj lagt fram til oss hver kveld, men heller på at kombinasjonen av fantastisk myke senger, grønne velkomstdrinker, kveldsbad i basseng og årtiets første spa-behandling, fikk meg til å kjenne på følelser malt med harmoni og glede (jeg skal snakke med fargefilosofistudentene på Blindern om det der). Likevel var jeg avhengig av å kombinere dette med studier av gekkoene i taket, joggeturer som varte til jeg bare var omgitt av balinesere (ja, vi bodde ofte langt nok unna disse til at treningsøkta ble lang nok), og alene-rusleturer blant bananplantasjer, kuer og søppeldynger, for å ha det fett som smør. Dessuten trengte jeg å kunne assosiere for eksempel de fancy utedusjbadene på Nord-Bali til bøttebad under åpen himmel i Ghana. Konklusjonen trukket på grunnlag av alle mine refleksjoner om mine formål med reising, den forsøkte frigjørelsen fra "the noble savage"-tanker, sammenligning av levestandard på tvers av kontinenter og en mer eller mindre kynisk turistindustri, ble nok at jeg først og fremst er glad for opplevelsene jeg fikk på Bali, og hvordan jeg hadde det sammen med dem jeg var der med. Kokkekurset, sykkelturen blant rismarker, de mangfoldige tempelbesøkene, turer ut med alle mine søsken, skilpaddeøya, kaffesmaking og iguanaen på skulderen, er gode minner.
Når man kun har elleve timer mellom hjemreisen fra ett land og utreisen til et annet, kan det lett bli til at man opplever at man har all tid i verden. Før jeg dro til Danmark, rakk jeg å nyte Oslo i flere fulle drag! Danmarksturen var årets interrail. Jeg var i København, Århus og Helsingør, og elska dem alle tre. Tog byene i mellom er dobbelt så dyrt som buss fra Oslo til Køben, og de gir deg heller ikke opplevelsen av spennende grensekontroller midt på natta, så det er egentlig en dårlig deal, men de får deg fram, og har broer og vindmøller på den andre siden av vinduet. Danmark var pizzalærdom, sykkeltrafikkurs, lattervekkende billig øl, fine parker (Banana Park på Nørrebro er favoritten!), supre gjensyn med dejlige venner, rugbrød med kogt æg, museer, bading, fine hus, følelsen av at alle er fantastisk snille, Helsingør-festivalen, backgammon i Christiania, hylleblomstsaft, andrehandsklær, kombinasjonen av bok og kaffe, og ferie.
Clara og jeg har blitt enige om at reisefølelsen skal være med oss her hjemme (som i all hovedsak betyr å si ja til alt av folk og forslag), så jeg kjenner meg sikker på at jeg vil fortsette å kjenne meg tilfreds, også som student i gamlelandet. Som samfunnsgeografistudent kommer jeg til å savne å kunne jobbe med yndlingsgæmlissene mine på dagsenteret, men ellers elske alt annet. Apropos den eldre garde - sitatet i dagens overskrift stammer fra en kjærlighetserklæring uttrykka av en kjær, gammel venn av meg. Den gjorde meg glad!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar