Bongo fra Kongo

Jagland var enten frekk, uvitende, eller brydde seg bare ikke. Bongo Kongo, Jagland Schmagland. Bongo var i hvert fall fra Gabon, og er i min versjon av Lonely Planets Afrika-guidebok hederlig omtalt som den lengstsittede blant kontinentets nåværende presidenter. Jeg skjønte etter hvert at boka mi var fra før valget i 2009, og ble lei meg for at jeg ikke skulle få besøke Bongoland likevel. Jammen godt var det da at presidenten som ble valgt er Bongos sønn, og også heter Bongo.

Hvor er Gabon, hva driver gabonesere med og hvorfor har vi knapt hørt om landet? Spør en gaboneser hvorfor hun ikke vet noe særlig om Norge. Jeg tror begrunnelsen er den samme fra begge sider. I likhet med Norge har Gabon en bitteliten befolkning, tjener flere milliarder kroner i året på olje, har ikke vært i krig på over femti år og produserer strøm av vannkraft og olje. Kjedelig? Kanskje litt. Samtidig som det rommer en av Afrikas dyreste hovedsteder har Gabon kontinentets best bevarte urjungel (ref. mannen i kassa på Nomaden), og desentraliseringspolitikken kan synes å skille seg noe fra Norges. Altså har jeg noe annerledes og spennende i vente. Ulovlig jakt på truede dyrearter og en befolkning med HIV-rate på 9 % blant voksne skaper dessuten utfordringer jeg ikke er vant med herfra. Og hvor landet er? På den lille klumpen som stikker ut vest i Sentral-Afrika, der de avholdt Afrika-mesterskap i fotball i 2012, vet du. Enklere sagt: midt på ekvator. Geografen i meg gleder seg helt vilt til å hoppe fram og tilbake mellom nordlige og sørlige halvkule.

Geografen i meg er også superspent på å lære om migrasjon internt i Afrika. Jeg skal nemlig bo hos en togolesisk familie i den gabonesiske hovedstaden. Moren i familien er tanta til en god venn av meg fra Togo, og etter å ha snakka jevnlig med begge de nevnte samt en amerikansk onkel av dem de siste ukene, føler jeg meg som del av en stor, lykkelig og fantastisk vennlig familie. Gjestfriheten står det ikke på. Helena, som jeg skal bo hos, nekter meg å betale for oppholdet. Det hender jeg låner bort sofaen min i en liten uke, men så lenge som to og en halv måned har ingen noen gang spurt om å få campe hos meg. Om det skjer, håper jeg jeg vil finne like mye hjerterom i meg selv som jeg erfarer at Helena har. På denne reisen kommer jeg til å komme mye tettere på lokalbefolkningen enn på tidligere turer i Afrika, og jeg merker jeg gleder meg masse. Å dele rom med en kusine og å bo tett på to foreldre og en treåring kan bli utmattende i lengden, men en veldig stor overgang fra juleferie og høy storfamilieintensitet blir det ikke.

Mens jeg er i Libreville (hovedstaden) skal jeg jobbe frivillig for FN-sambandet, dra på helgeturer til jungelen, få klær sydd hos skredderen, kanskje bli bedre til å sy selv, få sentralafrikanske rytmer inn i kroppen, snakke fransk, lære lokale språk, ta aktivt del i en familie, og ta 30 studiepoeng ved UiO. Jeg satser på at det kommer til å gå strålende. Om det med de studiene ikke skulle gå som planlagt, vil jeg bare passe bedre inn i studiegjennomføringsstatistikken. Normert tid, når ble det et mål? Likevel satser jeg på å være hjemme til eksamen i slutten av mai, og på at å snakke fransk i hverdagen skal hjelpe meg gjennom diverse HF-emner.

Planen er også å dra til Kongo-Brazzaville, for å jobbe frivillig for speideren der. Jeg har superlyst til å knyte knuter, bygge gapahuk av jungeltrær og lese hakkespettboka på lingala, og ser for meg å være der i halvannen måned. Dog, ingenting er avklart, jeg lever på African time og tar det på sikt. Hvor jeg er i begynnelsen av mai vet jeg ikke, men 17. mai har jeg tenkt å ha bunaden på og juble for grunnlovsjubileum på Karl Johan som resten av mednasjonalistene mine. Alternativt kan seiltur på Kongo-elva være god markering av dagen. Kanskje får jeg Joshua French med meg; Kinshasa ligger rett på den andre siden av elva fra Brazzaville. Joseph Conrad, Joshua French og meg. Kongo-elva synes å være bra saker.

Jeg vet at jeg reiser fra 18 minusgrader til ekvatorvarme og tropisk klima, at jeg skal bli møtt på flyplassen i Libreville på tirsdag, og at FN-sambandet venter meg på onsdag. Utover det er det meste åpent. Deilig åpent, og jeg er gira.