Smafrika: Bilder fra et diktatur

Paa bussen i gaar nevnte jeg for kompisen min at jeg hadde lest at det var valgt ny ordfoerer i Libreville. Da snudde mannen foran oss seg og sa: «Valgt? Hun er utpekt av presidenten, som alle andre. Gabon er et diktatur!» Bare to dager tidligere fikk landet ny statsminister, uten at folk brydde seg saa mye – ogsa han utpekt av Bongo. Mannen paa bussen var en modig stemme blant en masse gabonesere som stort sett skryter av hvor godt et demokrati landet er. Paa papiret er Gabon saa definitivt en funksjonell flerpartistat , men i virkeligheten synes det som om Bongos parti, med det treffende navnet Parti Democratique du Gabon (PDG), kupper baade lokale og nasjonale valg. Presidentvalget i 2009 ble boikotta av flere partier. I dag har PDG 116 av 120 plasser i parlamentet, og de fire resterende representantene danser visstnok ogsaa etter Bongos pipe. Politikeren som for noen aar siden representerte en reell opposisjon, ble dessverre syk, og med han forsvant kritikken til systemet. Som mannen paa bussen ogsaa sa: vi snakker ikke nordkoreansk diktatur ; vi kan tross alt diskutere politikk paa bussen uten at folk blir altfor redde for hva som vil skje. Likevel er det, i lihet med i Nord-Korea, mye her som er fint paa overflaten, og annerledes i hverdagen til folk flest. Gabon har ufattelig store naturressurser, og i likhet med i Norge har internasjonale oljepriser dratt prisnivaaet her opp. Pengene som tjenes inn paa eksporten forblir dessverre i landets toppsjikte, og foelgen er at prisene er altfor hoeye for en den jevne gaboneser. Til tross for korrupsjon og urettferdighet, har jeg det veldig bra her. Her foelger noen ilustrasjoner:

Gata mi

Her bor jeg!

Familien min og jeg bor i det gule huset til venstre. Sammen med naboene vaare representerer vi bredden i gabonesisk befolkning godt. Familien min er togolesisk og katolsk. Mor er universitetsutdannet og jobber med mikrofinanslaan, og far driver et trykkeri rett over gata. I familien bor ogsaa kusina paa 20 aar, som flytta fra familien sin i Togo fordi de var for mange barn om ressursene. Fordi hun er yngst blant de voksne hos oss, er det hun som gjoer det meste av husarbeidet, i tillegg til at hun jobber paa trykkeriet - for 500 kr i maaneden. I huset rett bak vaart, med blikktak, bor en togolesisk, muslimsk familie. De er sterkt troende, og diskuterer samtidig villig religion med meg. De respekterer at jeg ikke er religioes, og tar meg ogsaa gjerne med i moskeen om jeg vil. Faren i huset er skredder, og har verkstedet sitt i huset. Moren staar opp tidlig hver morgen for aa tilberede mat, som hun selger utenfor porten vaar hver formiddag. Jeg spiser alltid frokost hos henne, og faar kjolene mine sydd hos mannen hennes. De er begge uformelle arbeidere. Ved siden av bor en annen muslimsk familie, fra Elfenbenskysten. Mor er 24 aar og har tre barn, og er sterkt troende muslim. Vi har det fantastisk hyggelig sammen, men naar hun slaar barna sine, klarer jeg ikke aa la vaere aa si klart i fra. Jeg balanserer haarfint mellom aa respektere hennes kultur og aa passe paa at barna hennes, som jeg er utrolig glad i, har det bra. Hun fortalte meg at mannen hennes, som stort sett er paa jobb utenlands, mener det er hennes skyld om deres tre aar gamle soenn ikke har laert seg aa gaa paa do paa skikkelig vis, og derfor slaar hun gutten for at han skal laere. Det er en svaert vanskelig debatt aa ta, men jeg proever i hvert fall aa legge til rette for at hun kan droefte sitt syn med meg. I huset til hoeyre bor fem menn fra Mali, som jobber her og sender penger hjem til familiene sine. Som familien min formulerer det: de er gift, men har en del venninner her... I huset bak dem som synes paa bildet, bor en gabonesisk familie. Tenaaringsdoetrene der gaar i minst like korte skjoert som sine jevnaldrende i Norge, og min skreddernabo sier vennlig, men bestemt fra til dem at saant noe ikka gaar an. Jeg trives utrolig godt med nabomangfoldet, og de har tatt meg inn i varmen, alle sammen. Her en kveld hadde jeg vaert paa besoek hos naboene mine i noen timer, og tenkte jeg skulle kjenne min besoekstid og gaa hjem, men da ba de meg legge fra meg slike tullete, europeiske holdninger, og bli saa lenge jeg ville.

Jeg og nabokvinnene, klare for fredagsboenn i moskeen.

Jeg begynner aa laere hva som regnes som skittent og hva som regnes som rent her, med andre ord hva som aksepteres og hva som sees paa som "out of place". Dette, for eksmpel, er helt normalt og ikke et problem. Fuglene som spankulerer rundt i soepla er, saa vidt jeg har forstatt, opphavet til Freias logo. Aa spise med haanda og aa vaske opp i kaldt vann er heller ikke skittent, men aa gaa ute uten sko, aa vaske seg mindre enn to ganger om dagen eller feie gulvet mindre enn tre ganger, det er skittent.

Dette er den andre enden av gata mi, og naar jeg komer hjem hit blir jeg alltid utrolig glad. Her kjenner alle meg og de roper navnet mitt heller enn hudfargen min.

The cool kids in thah street.

Jeg har faatt meg en jobb til, nevnte jeg det? Ikke som rapper, men for NGO-en som disse gutta rapper for. Den driver med arbeid mot volds- og seksuelle misbruk av barn. Jobben for FN-sambandet er utrolig spennende, men tar langt fra all min tid. De fleste andre her har dessuten minst to jobber, saa hvorfor kan ikke jeg ogsaa?