En klassereise i Libreville

Klisjeen stemmer denne gangen ogsaa: Det foeles som jeg har vaert her i evigheter selv om det i virkeligheten bare er fire dager. Jeg har slaatt meg til ro der jeg bor, kommet i gang med jobben, og alt virket stabilt, inntil jeg i gaar fikk beskjed om aa flytte. Man skulle tro det var vertskapet mitt som ba meg flytte, vertskapet som hver kveld maa flytte stuebordet sitt for at jeg skal faa legge ut madrassen min, som ofrer verdifulle centimetere av knapphgetsgodet hylle for at jeg skal faa legge klaerne mine der og som gikk med paa aa lage et hull i taket forr at jeg skulle faa henge opp myggnettet mitt. Nei, de lar meg bli saa lenge jeg vil, og nekter meg til og med aa hjelpe til med oppvasken, men kollegene mine derimot, ber meg flytte. Stedet jeg bor naa er innvandrerkvarteret i byen; man moeter knapt en gaboneser, men kun folk fra Togo, Nigeria, Kamerun og andre vestafrikanske land. Her er det alltid liv i de hullete, uasfalterte gatene, barna loeper fra hus til hus og faar leke overalt, muslimer og kristne deler bakgaard, og alle naboene spoer meg hver morgen om jeg har sovet godt. Jeg kunne ikke foelt meg mer velkommen. Likevel mener kollegene mine at det er for utrygt for meg, og vil at jeg skal flytte inn i et nabolag som er ved siden av der alle ambassadoerene og presidenten bor. Kollegene mine tilhoerer nemlig et ganske annet samfunnslag. De spanderer lunsj paa meg til femten kroner, mens samme mengde mat i mitt nabolag ville kostet fem, de gaar i fine dresser, og de diskutererer, basert paa egne erfaringer, hvilket europeisk land som har de raskeste togene. Naa har de altsaa ogsaa ordnet et annet sted jeg kan bo - hos forloveden til en av dem og soesteren hennes. Det er et veldig fint hus med hoeye gjerder rundt, men det ligger et stykke utenfor byen, og jeg kommer til aa vaere mer avhengig av aa bli kjoert dit jeg skal. Det blir litt som aa flytte fra Toeyen til Lorenskog. Da jeg fikk presentert ideen i gaar, ble jeg forvirra og fortvila, og kjente meg pressa inn i overklassen. Etter aa ha tenkt over saken virker det likevel okay. I det minste faar jeg eget rom paa det nye stedet, og jeg medgaar at det er deilig etter lange dager med stadig nye kulturelle inntrykk.

Bostedsproblemstillingen har gitt meg svar paa noe av det jeg oensket aa laere om meg selv paa denne reisen: hva er det som gjoer noe til hjem for meg? Svaret er frihet. Det gikk opp for meg i gaar hvilken enform frihet jeg har i Oslo; og at ingen av de toalternative bostedene her gir meg den friheten. Huset i innvandrerstroeket her er trangt, og jeg har ikke frihet til aa legge meg foer de andre er ferdig med aa se paa tv, ettersom jeg sover foran den, jeg har ikke frihet til aa dra hvor jeg vil om kvelden, men maa sitte og se paa meksikanske saapeoperaer dubba til fransk med vertsfamilien min, eller alternativt sitte aa tegne med treaaringen i familien - det har blitt loesningen saa langt. Det andre bostedet gir meg ikke frihet til aa dra hvor jeg vil naar jeg vil og jeg er avhengig av andre. Fordi jeg kjenner faerre folk her har jeg ogsaa mindre frihet til aa variere hva jeg gjoer og med hvem. Alt det nevnte gjoer ikke at jeg har det mindre bra her; jeg har det fantastisk. Det har bare gaatt opp for meg at friheten min i Oslo er ekstremt stor. Saa stor at jeg valgte aa dra til Gabon, bare fordi jeg kunne, og med det oppgi noe av friheten.

Jobben min for FN-sambandet her er utrolig spennende. Det aller foerste jeg ble tatt med paa var et moete paa universitetet, med en arbeidsgruppe som skal levere endringsforslag, til parlamentet, til lovene som har aa gjoere med urfolks rettigheter til aa delta i beslutningsprosesser om regnskogen. Det gabonesiske FN-sambandet har diverse prosjekter som har aa gjoere med  baerekraftig bruk av landets naturressurser, som er enorme, og integrering av urfolk, altsaa pygmeer. Kollegene line har sagt de skal ta meg med til regnskogen saa jeg skal faa se forholdene med mine egne oeyne. Da vi diskuterte utfordringene knytta til integrering av pygmeer, spurte sjefen min om problemstillingen minner litt om den knytta til romfolk i Europa, og han har forsaavidt rett. Pygmeene er ogsaa noe nomadiske i livsformen, og det gabonesiske skolesystemet er noe vanskelig aa faa til aa passe med pygmeenes sosialiseringstradisjon og jaktbaserte levemaate. Jeg gleder meg masse til aa laere mer om alt dette!

Marit.

Jeg har ingen europeere aa droefte kulturopplevelsene mine med, men jeg har gabonesere aa snakke om togolesere med og vice versa. Fordi jeg har vaert en del i Vest-Afrika foer er jeg vant til togolesernes tradisjoner, og vi kan sammen le av gaboneserne som spiser med venstre haand (vet de ikke at den er skitten?) eller til og med med gaffel. Rare folk. Selv om jeg naa skal flytte skal jeg fortsatt bo med lokale, som jeg er utrolig glad for, fordi det gir meg viktig innsikt i kulturen, og jeg kan faa svar paa alt jeg maatte lure paa og jeg blir fortalt hvordan jeg framstaar her. Kusina i familien jeg bor i naa sa til meg at jeg er saa veldig, veldig hvit. Franskmenn er litt roede, sa hun, mens jeg jo er helt hvit. Etter nettopp aa ha tenkt over hvor skrekkelig blek, ja nesten gjennomsiktig, jeg ser ut ved siden av de vakre, moerke afrikanerne, kjentes det foerst litt nedbrytende aa hoere, men da hun saa fortalte meg at hun syns min hvitfarge er penere enn den franske, ble jeg glad. Hver sin smak, heldigvis.