Jobben min her er som en omreisende, saktegaaende karavane. Vi sitter der, fem stykker; i en sliten bil, traakler oss gjennom den nesten stillestaaende trafikken, er sammen om stort sett alt vi gjoer, kommer kanskje ikke dit vi hadde tenkt oss og i hvert fall ikke paa tida, men vi har det i det minste hyggelig, og naar vi foerst har et moete er det utrolig spennende. Jeg skal vaere aerlig og si at ting ofte tar veldig lang tid her. Jeg satta meg fore aa forstaa hvordan African time oppstaar, og se om jeg kunne finne ut hva jeg skal si til kollegene mine for at kl 08 faktisk skal bli kl 08, eller i hvert fall kl 09 eller 10. Senere konkluderte jeg med at jeg bare skal vaere med, nyte det, la det flyte litt. Som min kloke far sa, saa kan jeg ikke endre African time. Klokka her gaar etter trafikken, vaeret, familieforpliktelser og behov for mat eller avslapning, heller enn etter minutter og sekunder, og jeg begynner aa like det. Man vet sjelden om det man har avtalt for morgendagen kommer til aa skje, men vi ringes hver morgen og tar en beslutning om dagen da, eller i hvert fall om den neste timen. Det er dessuten lett aa vaere kritisk til andres forholdet til tid, uten aa tenke over at jeg ikke har kommunisert tydelig mitt eget. I mitt hode slutter arbeidsdagen omtrent kl 16 og naar det tilsynelatende ikke skjer noe viktig naar vi har kommet saa langt, gaar jeg hjem. I gaar gikk det opp for meg at franskmenn jo har to timers lunsjpause midt paa dagen og saa jobber til mye senere, og er det én ting franskmennene lyktes med, saa var det aa lage nesten eksakte kopier av sine rutiner og systemer i koloniene. Jeg faar snakke med kollegene mine om det der naar vi moetes om en halvtime, eller en time eller to - vi faar se hva Gud vil.
Her en dag var jeg i presidentpalasset. Kjenner man de rette folka og i tillegg har en eksotisk hudfarge, faar man vaere med paa det meste. Jeg er hvit, og kollegene mine kjenner definitivt de rette folka. Jeg har ikke faatt en oversiktlig innfoering i hva de driver med og hvem de samarbeider med, men det blir stadig tydeligere for meg at de, i tillegg til aa jobbe for FN-sambandet, gjoer noen smaaoppdrag for den oeverste sjefen for nasjonal sikkehet i Gabon. Det var nemlig han vi var i presidentpalasset for aa moete. I loepet av tiden vi ventet foer moetet, rakk jeg aa se president Ali Bongo ankomme i helikopteret sitt og faa den roede loeperen rullet ut for seg. Saann er det hver morgen. Det er dessuten et enormt antall sikkerhetsvakter og militaere i og rundt palasset. Gabon har aldri vaert i krig og Bongo har tilsynelatende lita aa frykte, men som sikkerhetsvaktene jeg snakket med svarte: det er arbeidsledighet i landet og ett sted maa folk faa jobbe. Etter aa ha ventet i forvaerelset til sikkerhetssjefen i tre timer, foer jeg saa fikk vite at jeg ikke en gang fikk bli med inn paa moetet, lot jeg kjedsom- og oppgittheten min gaa utover vaktene. Der satt de, paa rad og rekke, med pistoler, men uten arbeidsoppgaver, og jeg stilte meg svaert kritisk til det hele. Til slutt ga de meg en oel og en pc, og ba meg sitte rolig ned. Jeg fikk i det minste komme inn og hilse paa sikkerhetssjefen paa slutten av moetet til kollegene mine. Som hentet ut av en film, satt en bitteliten mann med store hornbriller i en gigantisk lenestol av skinn, i et rom fullt av boeker og malerier. Jeg satt pent og pyntelig i sofaen og svarte han at ja, jeg elsker Gabon, og spilte definitivt rollen som den hvite, unge jenta som er med rundt for aa vinke og smile.
Den unge, hvite jenta - det er ikke tvil om at det er det jeg er. Ja, folk roper etter meg, og ja, jeg forstaar til tider at det aa vaere kjendis kan vaere baade fint og vanskelig paa en gang. Jeg syns imidlertidig jeg takler det godt; og jeg har valgt det rette stedet aa bo. Det ble nemlig ikke til at jeg flytta likevel; jeg insisterte paa at det er viktig for min lykkefoelelse aa faa bo blant folk jeg trives med og paa et sted som er naerme sentrum, og forble hos min togolesiske familie. Det er ingen andre hvite her, men en masse vestafrikanere, og vaar felles utlendighet gjoer at vi forstaar hverandre godt. Aa moete en nigerianer kjennes som aa moete enn som har samme morsmaal som meg - han snakker jo engelsk, og aa moete en beniner er som aa treffe en gammel kjenning, bare fordi jeg har vaert der selv. Jeg har dessuten blitt utrolig glad i bo saa tett paa familie og naboer. Som nordmann og individualist har jeg trodd at jeg er avhengig av aa bo for meg selv eller i hvert fall med venner paa egen alder, men jeg har skjoent naa at jeg trives fantastisk godt med aa ha mennesker i alle aldere og med diverse religioner og nasjonaliteter tett paa hele tiden. I gaar laget jeg middag til familien min, og det kjentes det helt naturlig aa gaa over med litt mat til naboen ogsaa. Jeg tilbringer stort sett kveldene hos min nabo, skredderen, for der er det alltid folk, eller ved aa leke med barna og snakke med kvinnene i bakgaarden.
Til alle som maatte lure paa om jeg er i sikkerhet her, kan jeg si at jeg blir utrolig godt passa paa av naboer, familie og kolleger som ringer meg flere ganger om dagen for aa hoere hvordan jeg har det og hvor jeg er. Jeg blir saa godt passa paa at jeg forrige helg hadde behov for aa flykte litt fra det. Jeg dro paa tur alene til to nabobyer. Det gjorde godt aa komme ut av den ganske eksosfylte storbyen, igjen aa faa reise kollektivt, som vil si aa vaere én av syv i en liten, femseters taxi, og aa komme ut i regnskog og ren luft. Stort sett alle jeg moeter, baade der og i Libreville, er hyggelige og interesserte i aa slaa av en prat, og skulle jeg faa behov for litt alenetid, kan jeg bare gaa litt fortere nedover gata. Tempoet her er nemlig svaert sakte og bedagelig, og det hender folk spoer meg hvorfor jeg gaar saa fort. I gaar var det en guttegjeng som ropte etter meg: "Hei, hvite jente! Det er ikke snoe og kaldt her; man gaar ikke fort i Gabon, saa ro ned!" Jeg vinket og gikk hjem til min togolesiske familie.
Bilder kommer snart, jeg lover! Jeg proever bare aa roe ned turistfaktoren ved ikke aa dra fram et kamera overalt.
Fred ut. Marit.
Her en dag var jeg i presidentpalasset. Kjenner man de rette folka og i tillegg har en eksotisk hudfarge, faar man vaere med paa det meste. Jeg er hvit, og kollegene mine kjenner definitivt de rette folka. Jeg har ikke faatt en oversiktlig innfoering i hva de driver med og hvem de samarbeider med, men det blir stadig tydeligere for meg at de, i tillegg til aa jobbe for FN-sambandet, gjoer noen smaaoppdrag for den oeverste sjefen for nasjonal sikkehet i Gabon. Det var nemlig han vi var i presidentpalasset for aa moete. I loepet av tiden vi ventet foer moetet, rakk jeg aa se president Ali Bongo ankomme i helikopteret sitt og faa den roede loeperen rullet ut for seg. Saann er det hver morgen. Det er dessuten et enormt antall sikkerhetsvakter og militaere i og rundt palasset. Gabon har aldri vaert i krig og Bongo har tilsynelatende lita aa frykte, men som sikkerhetsvaktene jeg snakket med svarte: det er arbeidsledighet i landet og ett sted maa folk faa jobbe. Etter aa ha ventet i forvaerelset til sikkerhetssjefen i tre timer, foer jeg saa fikk vite at jeg ikke en gang fikk bli med inn paa moetet, lot jeg kjedsom- og oppgittheten min gaa utover vaktene. Der satt de, paa rad og rekke, med pistoler, men uten arbeidsoppgaver, og jeg stilte meg svaert kritisk til det hele. Til slutt ga de meg en oel og en pc, og ba meg sitte rolig ned. Jeg fikk i det minste komme inn og hilse paa sikkerhetssjefen paa slutten av moetet til kollegene mine. Som hentet ut av en film, satt en bitteliten mann med store hornbriller i en gigantisk lenestol av skinn, i et rom fullt av boeker og malerier. Jeg satt pent og pyntelig i sofaen og svarte han at ja, jeg elsker Gabon, og spilte definitivt rollen som den hvite, unge jenta som er med rundt for aa vinke og smile.
Den unge, hvite jenta - det er ikke tvil om at det er det jeg er. Ja, folk roper etter meg, og ja, jeg forstaar til tider at det aa vaere kjendis kan vaere baade fint og vanskelig paa en gang. Jeg syns imidlertidig jeg takler det godt; og jeg har valgt det rette stedet aa bo. Det ble nemlig ikke til at jeg flytta likevel; jeg insisterte paa at det er viktig for min lykkefoelelse aa faa bo blant folk jeg trives med og paa et sted som er naerme sentrum, og forble hos min togolesiske familie. Det er ingen andre hvite her, men en masse vestafrikanere, og vaar felles utlendighet gjoer at vi forstaar hverandre godt. Aa moete en nigerianer kjennes som aa moete enn som har samme morsmaal som meg - han snakker jo engelsk, og aa moete en beniner er som aa treffe en gammel kjenning, bare fordi jeg har vaert der selv. Jeg har dessuten blitt utrolig glad i bo saa tett paa familie og naboer. Som nordmann og individualist har jeg trodd at jeg er avhengig av aa bo for meg selv eller i hvert fall med venner paa egen alder, men jeg har skjoent naa at jeg trives fantastisk godt med aa ha mennesker i alle aldere og med diverse religioner og nasjonaliteter tett paa hele tiden. I gaar laget jeg middag til familien min, og det kjentes det helt naturlig aa gaa over med litt mat til naboen ogsaa. Jeg tilbringer stort sett kveldene hos min nabo, skredderen, for der er det alltid folk, eller ved aa leke med barna og snakke med kvinnene i bakgaarden.
Til alle som maatte lure paa om jeg er i sikkerhet her, kan jeg si at jeg blir utrolig godt passa paa av naboer, familie og kolleger som ringer meg flere ganger om dagen for aa hoere hvordan jeg har det og hvor jeg er. Jeg blir saa godt passa paa at jeg forrige helg hadde behov for aa flykte litt fra det. Jeg dro paa tur alene til to nabobyer. Det gjorde godt aa komme ut av den ganske eksosfylte storbyen, igjen aa faa reise kollektivt, som vil si aa vaere én av syv i en liten, femseters taxi, og aa komme ut i regnskog og ren luft. Stort sett alle jeg moeter, baade der og i Libreville, er hyggelige og interesserte i aa slaa av en prat, og skulle jeg faa behov for litt alenetid, kan jeg bare gaa litt fortere nedover gata. Tempoet her er nemlig svaert sakte og bedagelig, og det hender folk spoer meg hvorfor jeg gaar saa fort. I gaar var det en guttegjeng som ropte etter meg: "Hei, hvite jente! Det er ikke snoe og kaldt her; man gaar ikke fort i Gabon, saa ro ned!" Jeg vinket og gikk hjem til min togolesiske familie.
Bilder kommer snart, jeg lover! Jeg proever bare aa roe ned turistfaktoren ved ikke aa dra fram et kamera overalt.
Fred ut. Marit.
hurra og heia og jeg er så glad for at det høres ut som du har et fantastisk eventyr! stor klem :)
SvarSletthehe de ga deg en øl og en pc :)))) priceless!!
SvarSlett