mandag 10. februar 2014

Prostitusjon og slaveri i en postkoloni

Libreville er en en by med store forskjeller, og jeg har  oppdaget at jeg som utlending, kvinne, ung og bosatt i en fattigere del av byen, har tilgang til nærmest alle sosioøkonomiske klasser. Derfor har jeg rukket å få god innsikt i diverse deler av byens befolkning. Blant vennene mine her finnes alt fra analfabeter, prostituerte og arbeidsledige, til universitetsprofessorer, politikere, bistandsarbeidere og rike, utenlandske investorer. Da politiet her en dag tok fra meg kameraet mitt, fordi jeg hadde tatt bilder av dem, kunne jeg med letthet gå opp på miljøvernsministerens kontor (det var utenfor den bygningen det skjedde), og få de ansatte der til å hjelpe meg å få det tilbake. Da vi forrige uke, på jobb, fikk en idé om å igangsette et prosjekt som gir bedre jobbmuligheter til prostituerte kvinner, viste det seg at jeg enkelt fikk tilgang til informasjon da vi gjorde intervjuer i felten. Kollegaen min og jeg gikk ut på byen en sen kveld i et område der vi antok at det ville være kvinner som selger seksuelle tjenester. Han var pent kledd og tiltrakk seg kvinnene, før jeg overtok kontakten og gjorde det jeg trengte av intervjuer. Jeg snakket med seks-syv kamerunske prostituerte i en times tid, og de fortalte meg at de hadde fått barn tidlig og dermed falt ut av skolesystemet og at fattigdom og arbeidsledighet har gjort at de har valgt å reise til Gabon for å tjene til livets opphold. Fordi de ikke snakker fransk, men engelsk, og fordi de ikke har råd til å oppnå lovlig status her, er det vanskelig å finne annet arbeid enn prostitusjon. Etter sigende er det svært få gabonesiske prostituerte her, men diverse utenlandske. Det gikk opp for meg at mange av dem som selger seksuelle tjenester i Oslo kommer fra de samme stedene, Nigeria og Kamerun, og at de som er der gjerne er mye mer ressurssterke enn de som har dratt hit, til nabolandet. Å reise helt til Europa koster penger og mot. Prosjektideen vår omhandlet å hjelpe de nevnte kvinnene til for eksempel å etablere frisørsalonger, ettersom det er en sånn type jobb de sier de kan tenke seg. I utgangspunktet syntes den franske ambassaden her muligens å kunne finansiere prosjektet, men nå er det igjen mindre sikkert. Vi får se; det er i det minste svært spennende å drive litt studierelevant feltarbeid på kveldstid. Den franske ambassaden her er forresten en svært innflytelsesrik institusjon. Den finansierer en rekke utviklingsprosjekter, og er invitert til alle arrangementer som ansees som viktige. Som i alle andre tidligere kolonier, har Frankrike dessuten også her militære styrker, og passer generelt på å opprettholde en sterk påvirkning på formell og uformell politikk i Gabon. Alle følger franske nyheter på tv, kommuner og fylker er organisert akkurat som i Frankrike, franske investorer og diplomater er her i hopetall, og flerfoldige franske presidenter har i postkolonial tid passet på å ha en finger med i det gabonesiske politiske spillet. Det er kjent at presidentvalget i 2009 i virkeligheten ble vunnet av partiet UPG, men Sarkozy mente en videreføring av PDGs monarki- og diktaturlignende Bongo-regime ville gi større stabilitet. I samarbeid med Bongo-klanen, trakk Sarkozy i trådene, og alle nikker, smiler og støtter opp om fasadedemokratiet.

Frankrike. For en ubehagelig mektig stat, for en underlig konstruksjon av en nasjon. Jeg prøver å forstå hvordan det føles for franskmenn å kunne reise til nærmest halve Afrika og fremdeles snakke morsmålet sitt, finne akkurat den samme maten som hjemme og, om de vil, kun omgås franskmenn. Da jeg var ute med en fransk venn her en dag, sa han at å være med meg føltes litt som å intervjues, men svarte likevel på spørsmålene mine, og har invitert meg ut igjen, så jeg regner med at det ikke var for mye av det gode. Når man er her er det lett å tenke at alle vi "oksikdentale" tilhører samme familie, fordi det kan synes som om det er sånn vi sees på av gaboneserne. Da jeg møtte min franske venn ble jeg riktig nok minnet på hvor utrolig uenige og forskjellige to europeere kan være. Han er streng katolikk og befinner seg langt ute på den politiske høyresida, og dermed på mange måter svært ulik meg. Det som gjør at vi kan diskutere lenge og høylytt viser likevel at vi har mye til felles, for vi befinner oss i det minste på samme politiske skala. Høyre- og venstreside er ikke å finnes i afrikansk politikk. I Gabon er politikk et spørsmål om etnisitet og provins. Stemmer du PDG er du teké, og stemmer du UPG, er du pmo. Stemmer du ikke, har du skjønt at stemmen din ikke kommer til å gjøre en forskjell uansett. Demokrati, eller "oksidentens diktatur" som noen jeg møtte kalte det, er ikke nødvendigvis den best fungerende styreformen her, fordi den neglisjerer tradisjonelle styreformer og synes å lede til maktmisbruk og korrupsjon.

Tidlig i oppholdet mitt fortalte kollegene mine om moderne slaveri i Gabon: vestafrikanske barn og ungdommer kjøpes for penger av foreldrene sine, og jobber nærmest som slaver her. Mine vestafrikanske venner her fortalte meg først at dette ikke lenger eksisterer. Plutselig gikk det opp for meg at det likevel består, og at det foregår rett foran øynene på meg, om enn i en mild form. Tjueåringen som bor i vertsfamilien min jobber nærmest døgnet rundt, i huset og på min vertsfars trykkeri. Hun bor og spiser gratis, men det gjør jeg også, og det er uansett ikke del av vestafrikansk kultur å kreve husleie av folk man kjenner. Hun har en bitteliten månedslønn, og forteller meg at hun ikke på noen måte er i posisjon til å be om høyere lønn eller om å slutte. Foreldrene i Togo vil ikke at hun skal komme tilbake dit, for der vil det være vanskelig å få noen inntekt som helst, og her er hun i det minste brødfødt. Hun er allerede god til å flette og vil gjerne bli frisør, men å åpne egen salong i Togo koster det som for henne er uhorvelig masse penger, og det som for meg er omtrent det dobbelte av det jeg fikk til jul. Jeg vurderer å hjelpe henne, men det er noe med å gi fiskestang og ikke fisk (selv om en frisørsalong absolutt er en fiskestang, koster den såpass mye at det ville vært bedre å bidra til at hun kan tjene inn de pengene selv). Dessuten, selv om hun skulle finne pengene i dag, vil vertsforeldrene mine uansett ikke la henne dra før den tre år gamle datteren blir litt eldre, og som sagt vil familien hennes helst at hun blir her. Selv om situasjonen virker forferdelig, vil jeg unngå å svartmale den, for en sak har alltid flere sider. Som vertsmoren min fortalte meg, har de i det minste betalt lovlig opphold for jenta, og hun ankom med fly, ikke båt. Jenta forteller meg selv at hun vet hun er friere enn mange andre i hennes situasjon, og hun har rett. Jeg har besøkt familier der unge, togolesiske jenter snakkes til som om de var dyr, og aldri gis en fridag. Dessuten har jenta i familien min ikke en gang fullført ungdomsskolen, fordi foreldrene ikke kunne betale skrivebøker og blyanter, og hun har ikke egentlig bedre muligheter enn å være her. Der jeg er vant til å kunne gjøre akkurat det jeg vil akkurat når jeg vil, vet de fleste her at det tar tid, flere år, å oppnå jobben, studiene eller livsstilen man ønsker seg. Foreløpig er jenta her, og jeg håper og tror at jeg er en god støtte for henne, ved å lytte til drømmene og klagene hennes, ta henne med ut en gang i blant, og skrubbe dusjen og vaske gulvet for henne av og til. 

Dette er favorittkaffebaren min. Den ligger tjue meter nedenfor huset mitt, og jeg går hit en gang i blant for variasjonens skyld, i stedet for å spise hos nabodama, og for å slå av en prat og se på tv med alle gatas mannlige muslimer. På tv ser vi franske nyheter eller amerikanske såpeserier teksta på arabisk, og vi snakker om drømmer om reise i Europa. Favoritten min hittil er han som sa han drømmer om å reise til landet Australia i Europa, og spurte om jeg kunne hjelpe han. 

Jeg deltok i min kollegas forlovelsesfest forrige uke. Å gifte seg her krever tre seremonier, og dette var den første av dem. Mannens familie presenterte sitt tilbud til kvinnens: masse penger, alkohol og fine stoffer. De godtok, og paret er forlovet.

Jeg har begynt å jobbe litt for organisasjonen Samba Mwanas, og var med da vi holdt et foredrag på en barneskole. I grunnen har jeg blitt profileringsansvarlig igjen; jeg oppdaterer nettsiden deres. For de av dere som snakker språket flytende, excuse my French, bokstavelig talt. Jeg er under opplæring.

Dette er kontoret til FN-sambandet!

Som seg hør og bør, er det mitt ansvar å lage kaffe. Jeg er jo både kvinne, yngst og praktikant. Man kan syns det er synd, men jeg vet at det betyr at jeg anerkjennes som del av det tradisjonelle hierarkiet her, og det er bedre enn å behandles som utlending og gjest og dermed ikke gis noen oppgaver. Jeg får dessuten gjøre en masse annet også. 

Sjefen min og jeg på en konferanse vi avholdt forrige uke. 

Konferansen handlet om ur- og lokalbefolknings rettigheter til medbestemmelse i beslutningsprosesser omhandlende regnskogen. Det var 70 deltakere fra Gabon, Kongo, Kamerun, Frankrike og Italia, og det var superspennende. Jeg lærer en masse om relasjoner i bistandsverden og virkemidler i rettighetsarbeid, og møter en rekke interessante folk.


Bildet er ikke veldig godt, men det viser stemninga som er i bakgården vår om kveldene. Moren til gutten på skuldrene mine har tilbudt meg å ta han med til Norge, og jeg vurderer det. 

 Dette er min nydelige, togolesiske lillesøster. Bildet viser to vanlige søndagsaktiviteter: Hun har tatt ut flettene for at håret skal flettes på nytt, for en ny uke, og vi renser bønner og forbereder påfølgende ukes middager.

Denne helgen dro jeg på tur med to kompiser til en annen by: Lambarené, byen der misjonæren Albert Schweitser tilbragte mer enn 40 år. Venna mine henholdsvis dj og rapper og snakker med en slang jeg knapt forstår, og jeg vet ikke om jeg hadde giddet å være venn med en som forstår så lite av det de sier som jeg, men de sier at jeg lærer fort og er kul likevel. Dessuten pleier vi å gå på klubb og danse, og da er ikke fransken så viktig. 

Jeg kan ellers melde at jeg har det veldig bra og at helsa holder. Jeg fikk en støtfanger slengt hardt i skulderen forrige uke, som resultat av at en bil kræsjet rett ved siden av meg, og er fortsatt øm, men det går bra. Jeg har begynt så smått å drikke springvann, fordi alle andre her gjør det, og jeg vil ikke være noe annerledes, men er nødt til å innse at min mage er noe mindre vant til bakteriefloraen her. Ellers: ingenting å klage på. Jeg er for øyeblikket på jobb og er med på å foreslå endringer til gabonesisk lov. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar