I think we have a difficult patient

Jeg har vært borte hjemmefra i hele fem netter - tenkte en langtur ville være noe. Hvor? Central Regional Hospital.

Da jeg tirsdag kveld forrige uke plutselig begynte å skjelve ukontrollert, samtidig som feberen skjøt i været, var det klart for både meg og dem rundt meg at dette måtte være malaria. Jeg regnet ut at det skjedde på min 183. dag på afrikansk jord noen sinne - altså etter nøyaktig et halvt år - og slo meg til ro med at det måtte være skjebnen, og at det tross alt var litt spennende. Jeg begynte pillekuren, sleit meg gjennom febertokter og frostrier, begynte å høre på "Malaria - no more"-sanger på youtube (http://www.youtube.com/watch?v=sLSlE93xBYI - denne er faktisk verdt en titt og en lytt), og syntes jeg merket at det gikk framover med helsa. Da pillekuren var endt, og feberen likevel fortsatte å stige, bestemte jeg meg for å ta en tur på sykehuset -bare for en rask sjekk. Det ble til fem døgn på Intensive Care Unit.

Fordi malaria, mildt sagt, er en vanlig sykdom her, satset legen på at det var dét jeg led av, og jeg begynte enda en kur mot det - denne gangen gjennom "injections in my botox". Jeg tenkte på Jan Thomas, lepper og kinn, men lærte snart at det var snakk om noe annet. Hvordan det er å få sprøyte mitt på rumpa? Null stress - jeg tar dem helst før frokost.

Etter å ha kommet over sjokket over å skulle bli på ICU en stund, opplevdes den første kvelden der som en drøm. De fire sykepleierne som var der bare for å passe på meg, oste av moderlig omsorg, og jeg følte meg virkelig sett (ICU...mhm). Hver gang jeg ble for varm vasket de hele kroppen min med en kald klut, ble jeg for kald fikk jeg varm te, og da jeg skulle dusje ble jeg kjørt i rullestol. I løpet av mine fem dager i senga jeg etter hvert både elsket og hatet, fikk jeg riktig nok tid til å oppleve mye forskjellig fra sykepleiernes side. Mye av dette dreide seg om lyd og lys. Ghanesere flest har en imponerende evne til å sovne når som helst og hvor som helst. Jeg har øvd meg (blant annet ved å sove med rungende halleluja-radio på hele natta da jeg var hos Esther i Accra), men har ennå litt igjen før jeg er helt inne i kulturen på dette området. Det var stort sett alltid musikk og tv på, på full guffe, i rommet der jeg lå. Tv-en var utenfor synsvidde, men lyden lot meg likevel lære alle reklamene utenat ganske fort. Jeg prøvde å la sykepleierne få hygge seg med musikk-showene sine en stund hver kveld, men ble etter hvert tøff nok til å be dem skru ned lyden - i hvert fall en lille smule.

Problemstilling nummer to handlet om den sterke tannlegebelysningen i taket som måtte stå på døgnet rundt - for at sykepleierne til en hver tid skulle kunne se meg. Etter, uten å komme noen vei, å ha argumentert for viktigheten av at jeg fikk mye søvn et par kvelder på rad, snek jeg meg en natt opp og skrudde av lyset. Morgenen etter var det full ståhei. Jeg kan ikke huske å ha vært i en real bitch fight før. Derfor var det forsåvidt spennende å få oppleve det med en ghanesisk sykepleier. Vi var sikkert litt vanskelige og barnslige, begge to. Mine klager på at jeg ikke hadde fått sove i det hele tatt ble besvart med at å sove - det kunne jeg gjøre når jeg kom hjem. Hennes herskende utsagn om at hun var sykepleieren og dermed visste best, besvarte jeg med å si at jeg var den syke, og dermed kjente best hva jeg trengte. Da hun senere ville gi meg sprøyter jeg tidligere hadde fått beskjed om at jeg ikke trengte, endte diskusjonen med mine høylytte rop: "No! You don't have any control! I don't have malaria!". Da jeg spurte om vi kunne bli venner, fikk jeg høre at det var umulig at en sykepleier var frekk eller uvennlig mot en pasient - ergo var det hele min feil. Det var etter alt dette jeg fikk beskjed av en annen sykepleier om at jeg var en vanskelig pasient; kanskje var det noe i det.

Jeg nevnte at jeg ikke hadde malaria - sånn viste det seg altså å være. Feberen steg med jevne mellomrom - helt fram til jeg ble gitt antibiotika. Jeg gikk gjennom et par spennende dager med interessante tester som blodprøver og ultralyd. Sistnevnte viste ingen baby, men en altfor stor lever. Det viste seg at jeg hadde en blodinfeksjon, som hadde gått særlig ille utover nettopp leveren. Mitt "Sepsis Syndrome with Occult Sepsis" (åndelig, overnaturlig sepsis?!) skyldes en bakterie jeg har fått i meg på ett eller annet vis. Akkurat hvilken bakterie det er snakk om vites ikke, men det er i det minste ganske sikkert at det ikke handler om brønnvannet jeg drakk i Togo, hvilket er en personlig seier for meg som har evig tro på at man kan drikke og spise det aller, aller meste. (Jada, jeg skal bli litt mer forsiktig etter dette, men ey - det gikk jo bra og jeg lever.)

Jeg har, alt i alt, veldig positive erfaringer med ghanesisk helsevesen. Det jeg riktig nok har tenkt en del over, er det faktum at mange ghanesere i mitt sted ikke hadde kunnet betale for behandlingen, og dermed ville ha strøket med. Bare de 40 kronene det koster å få en portefølje på sykehuset, er for mye for mange her. Å være på sykehus i Ghana krever ikke bare økonomisk sikkerhet; det krever også at du har folk som kan stille opp for deg. Mat, drikke, dopapir, såpe, håndkle og enkelte medisiner må pasienten stå for selv. Heldigvis hadde jeg en masse fantastiske venner som ordnet alt dette, og som dessuten muntret meg opp med jevnlige besøk. Fantastiske romkamerat Clara organiserte alle som ville besøke, og sørget for at det kom venner og mat tre ganger om dagen. Å ha noen som kunne hjelpe meg med papirarbeidet (takk til Liv og Michael!), var også en veldig stor hjelp. Når du ligger der med høy feber og vondt i leveren, er du ikke så veldig gira på å lete etter og sortere alle de ulike kvitteringene dine, for senere å kunne gi dem til forsikringsselskapet. Apropos dem - å ha en skandinavisk lege som ringte meg jevnlig for å høre hvordan det gikk var helt utrolig.

Nå er jeg hjemme på elskede Nana Bema Hotel igjen, litt dopa på antibiotika, men ellers på full fart oppover helsemessig. Å merke at jeg nærmest kan hoppe opp av senga om morgenen, og at jeg kan gjespe nesten uten at det gjør vondt i leveren, er veldig herlig.

-----------------------------------------------------------------

Handler livet bare om sykdom? Nei - seff ikke. Siden sist har jeg også vært i Busua, der jeg lærte å surfe, fikk bo hos en ghanesisk-svensk rasta som jeg tilfeldigvis møtte på, spiste hummer og nøt livet. I tillegg har vi vært på felttur til en gullgruve og områdene rundt den - spennende, spennende. Nå er gruppearbeidsperioden i gang, og så snart jeg kan gå like fort som før igjen, skal jeg joine de andre i sultkatastrofearbeidet.