White people are never tired - why are you tired?!

For å ta det triste først: Jeg skal i begravelse i helgen. Vi har langhelg, og jeg hadde allerede planlagt å dra til Togo for å møte venner fra Benin, da jeg fikk vite at kona til en god, beninsk venn nettopp har gått bort, og tilfeldigvis skal begraves i Lomé til helgen. Det er utrolig trist, men det kjennes i det minste fint å kunne være med i begravelsen, og dermed vise min støtte. Alle mine nærmeste venner fra Benin kommer til å være der; jeg skulle ønske anledningen var en annen, men det blir fantastisk å møte dem igjen. Den samme kvelden som jeg fikk vite om begravelsen, fikk jeg også vite at en annen venn i Benin fortsatt er alvorlig syk, og har blitt lammet i et ben og en arm. En tredje fortalte at han nylig har vært veldig syk, men at det går bedre nå. Det gikk plutselig opp for meg at levevilkårene i Benin er ganske annerledes enn dem i Norge. Da jeg var der var jeg så inne i kulturen at jeg ikke tenkte over det, men nå som jeg har det på avstand, virker det hele litt surrealistisk. Mye er vanskeligere der enn i Norge, men enda mer der er utrolig bra. Det viktigste for meg er at jeg virkelig hadde det fanstisk der, og dét er det fint å komme på nå og da.

Livet her er også ganske så fantastisk. Dagene er fylt med spennende forelesninger om politisk økologi, yoga, bading, danse- og matlagingskurs, og masse kvalitetstid med gode venner. I helgen var Esther, min venninne fra Accra, på besøk. Sammen med Heidi og Ove dro vi til Elmina - en kystby som rommer et slott som var viktig under slaveritida. Vi entret det riktig nok ikke, men gjorde masse annet spennende. På stranda ble jeg kjent med noen kids som gravde seg sofaer i sanda. Det slo meg hvor tullete det er å prøve å unngå å bli tildekket av sand, når man vet at det vil skje i større eller mindre grad uansett. Disse her har skjønt det.



Igjen ble jeg fascinert av båtene jeg så:



Vi spurte noen vi traff på om vi kunne få dra på båttur, og det fikk vi!



Jeg syntes det var spennende at det fantes båter fra hele verden i havna der, men fikk snart vite av en jeg snakket med at hver båteier bare velger seg det flagget han syns er finest. Det har altså ikke vært veldig mange svensker og dansker i Elmina etter at slaveriet ble opphevet.



Han som forklarte meg det med båtene lurte på hvilken fisk jeg liker best, for så å spørre meg hvor mange av den jeg ville ha for å gå med på å gifte meg med ham. Mamma, du hadde kanskje håpet på en flokk kameler som betaling?

Vi kom oss opp på en bakketopp og hadde utsikt over hele byen:



Barn er alltid de beste guidene. Den gjengen her viste oss hvordan vi skulle skli ned rennesteinen for å komme oss ned fra høyden.




Forrige helg var jeg i Accra og besøkte Esther. Fredag kveld fikk jeg være med på såkalt watch night i kirken - en seremoni som varte fra elleve om kvelden til fire om natta. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få beskrevet godt nok hvor vill en opplevelse det var. Volumet på musikken var så høyt at en hver russebuss blekner i forhold. Videre kan jeg nevne at jeg ikke vet akkurat hvor grensa for tungetale går, men jeg kan si det sånn at det var såpass unik stemning i kirken at jeg bestemte meg for å begynne og rope høyt for meg selv, jeg også. Da vi dansa kom jeg fram til, etter noen minutters nøling, at det ville bli mye morsommere om jeg bare slengte meg med på like intenst vis som alle andre. (Jeg fikk til og med komplimenter for dansinga mi!) Prekenen var dessuten givende; svetten dryppet av presten mot slutten, men det var verdt det, for selv jeg, som ikke er kristen, satt igjen med fornyet livsgnist.

OM DU HITTIL BARE HAR SETT PÅ BILDENE, LES I HVERT FALL DETTE, FOR DET ANGÅR OGSÅ DEG: I løpet av samme helg var vi noen som besøkte en slum der alle lever av å utvinne metaller og annet fra elektronisk søppel. Jeg slo fast at det var den sterkeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av all min tid på dette kontinent. Etter et kvarter i slummen syntes vi det var tungt å puste. Menneskene der lever oppi enorme mengder avfall, og brenner dette for å utvinne metaller og annet som de kan selge. Ikke bare var det ille å se hvordan alle disse menneskene lever under ekstremt helsefarlige forhold; det var også veldig tankevekkende å forsto hvor tett deres elendighet er knyttet til forbruket til oss i Vesten. Det er store sjanser for at elektronisk utstyr som vi kaster ender opp i nettopp denne slummen. Det som for mange i Norge er gammelt og ubrukelig, er en inntektskilde for menneskene der. Å arbeide med søppelet gir lønn til dem som ikke har andre muligheter, men også alvorlige helseskader. Det gikk opp for meg at jeg knapt vet noe om hvordan eleketronisk avfall i Norge tas hånd om. Jeg ble motivert til å finne ut av det, og ikke minst også til å gjøre det jeg kan for å begrense mitt og andres forbruk av den typen varer.




Fra ett miljøproblem til et annet: Forrige uke besøkte vi Kakum nasjonalpark og en landsby i nærheten av den, for å forstå oss på hvordan den påvirker befolkningen der. I tillegg til å få være med på et landsbymøte der lokale, sosiale spilleregler ble brudt på groveste vis - de yngre kritiserte masse av det de eldre sa(!), fikk vi høre på en forelesning midt inne i en bambusskog, og gå på hengebro over regnskogen.






Ida er 180 cm høy - just sayin'.

I morgen er det Independence Day; ettersom jeg ikke kommer til å være hjemme på 17. mai i år, lar jeg morgendagen bli min feiring av og hyllest til friheten. Bunaden blir erstattet av kjolen jeg hentet hos skredderen i dag, og pølsene med kassavapudding med peanøttsaus.