lørdag 8. mars 2014

Kvinnedag for de frie

Det var en bittersøt feiring av kvinnedagen jeg bedrev i dag. Samtidig som jeg var på kvinnekonferanse med byens rike, frie kvinner, spiste fasjonabel lunsj og diskuterte kvinnens ansvar i tilknytning til vold mot barn, var damene i nabolaget mitt like bundet til hjemmet og dets oppgaver som alltid. Jeg ønsket dem god kvinnedag før jeg dro av gårde til hotellet der konferansen ble holdt, og innså med ett så tydelig hvordan min allerede meget priviligerte situasjon gjør meg i stand til å markere mine rettigheter og min posisjon, mens de kvinnene jeg kjenner som lider aller mest under å være det annet kjønn, knapt vet at det finnes en kvinnedag, og i enda mindre grad er i posisjon til å markere den. Mannen i butikken over gata spurte meg om ikke poenget med dagen er at vi kvinner skal arrangere fest for mennene. Jeg ga han en lekse og et smil, og gikk.

Tilbake til vold mot barn. Fenomenet er dessverre altfor tilstedeværende i hverdagen min. Jeg sier fra hver gang jeg ser at det skjer, og forklarer foreldrene hvorfor jeg mener barn ikke lærer av å frykte, og at jeg allerede ser at barnas terskel for selv å utøve vold er senket. De aksepterer argumentene mine, og sier de skal slutte, men løftet gir seg ikke utslag i endret handling. På kvinnekonferansen i dag var temaet hovedsakelig incest og voldsovergrep, og med andre ord fenomener som er mye verre enn daskene min togolesiske lillesøster får når hun somler med å kle på seg om morgenen. Jeg tok likevel ordet i dagens debatt og snakket om problemene ved den utbredte voldsutbredelsen i hvermanns hjem her. Hele salen brøt ut i latter og jeg fikk som svar at det jeg ser ikke er vold, men irettesettelser. Etter å ha svart for meg om hvordan vold ikke kan aksepteres på noe nivå, var det heldigvis flere som sluttet opp om det jeg sa, og jeg fikk høre etterpå at det var gode innspill jeg hadde kommet med. Kulturrelativismen min strekker seg langt, men har grenser, og det var godt å erfare at mange var enige med meg.

Det er snart en uke siden jeg kom hjem fra São Tomé. Slutten av oppholdet mitt der var riktig så perspektivgivende. Etter å ha skrevet ferdig universitetsoppgaver fredag ettermiddag, pakket jeg raskt sekken, lette rundt i en time etter et sted jeg kunne trylle penger ut av bankkortet mitt (tips: nei, nei, nei, ikke belag deg på at alle land tar visa), og slengte meg med første buss ut av byen. Jeg sa til bussjåføren, på portugisisk, at jeg ikke vite hvor sove, hotell?, og ble tatt med til et bungalow-resort ved stranda. Sjåføren forlot meg ved porten i mørket. Heldigvis hadde jeg brudt med prinsippene og gitt han telefonnummeret mitt da han ba om det, for da det viste seg at stedet tok 1000 kr natta, mens et herremåltid på São Tomé ellers koster én prosentandel av den prisen, var en lokal kontakt mitt eneste håp. Nelson var snill, kom og hentet meg, og innlosjerte meg hos sin familie. Der ble jeg boende i to dager, i et trehus på påler mellom palmene. Landsbyens beboere var alle i slekt eller tilsvarende nære, og jeg hadde plutselig et kjempenettverk i bittelille Santana, på østkysten av São Tomé. Noen av barna hadde lært litt fransk på skolen, men ellers gikk kommunikasjonen på portugisisk. Jeg følte meg som tatt ut av en film der jeg, noe desperat, prøvde å forklare mitt akutte toalettbehov for mennesker som verken snakket mitt språk, hadde toalett i nabolaget, eller hadde noe forhold til hva dopapir var. Da jeg etter hvert fant fram til skuret bak huset, bortenfor huset, bak palmene, bak hytta til den gamle mannen som flettet kurver, og skjønte at det spilte rollen som toalett, var alt bra. Ellers bedrev jeg tiden med å bli med de lokale gutta på tur i skog og ved hav. De plukket kakaofrukt, gujaba, palmeoljefrukt, tsjaka og kokos til meg, og tok meg med til strender vakrere enn noe jeg før har sett. Blassert etter å ha et besøkt hundretalls afrikanske strender, trodde jeg, var kameraet lagt igjen hjemme hos Nelson, men vit at det var nydelig. Palmene stod ut fra fjellsiden, og den svarte stranda var silkemyk.

Det mest interessante ved dagene hos Nelson, var det å være omgitt av mennesker som aldre hadde satt sin fot andre steder enn på São Tomé, ei øy med 160 000 mennesker, som sjelden er å spore selv på kart over Afrika. Noen av dem hadde et pass liggende i en skuff, og jo, de hadde sett Kapp Verde og Angola på tv, men å forklare konseptet visum, dyr flybillett, prisforskjeller mellom land, og at jeg har mulighet til å reise som jeg gjør, var vanskelig. I Gabon spør menn meg nærmest daglig om jeg kan ta dem med til landet mitt, og jeg ler og sier at jeg skal sette dem på lista, sammen med de førti andre. Da Nelson spurte om det samme, skjønte jeg riktig nok at jeg måtte ta forespørselen mer alvorlig, og forklare hvorfor det er vanskelig. Om gaboneserne så ikke har reist utenlands, grenser de i det minste til en rekke andre land og vet hva det konseptet innebærer, mens São Tomé er rimelig alene der ute i Guinea-bukta, og forestillingen om utlandet er fjern. Samme kveld som jeg dro fra Nelson og familien, møtte jeg riktig nok en masse unge sãotomesere som hadde studert i både Portugal og Brasil, som snakket både engelsk og fransk, og vi var definitivt på bølgelengde. Konklusjonen min blir at opprinnelsessted er lite viktig for at jeg skal kunne kommunisere godt med folk, mens kjennskap til andre land og kulturer er helt avgjørende.

Apropos utland: jeg har skaffa meg et nytt visum: til Kongo-Brazzaville. Jeg drar om to uker. Jeg har kommet i kontakt med NGOer der som også jobber innen naturressursforvaltning, og skal være praktikant for dem resten av tiden min. Jobben for FN-sambandet har lært meg en masse om nettopp det temaet, og dessuten om gjennomføring av deltakende prosesser, relasjoner i bistandsverden og finansiering av utviklingsprosjekter. Samtidig har jeg fått erfare et arbeidsmiljø som er hakket for lite dynamisk til at jeg kan holde det ut veldig mye lenger. Jeg kunne tenkt at jeg har mulighet til å ta initiativer her og få i gang prosjekter, men jeg velger heller å si at fire måneder uansett ikke ville vært lang nok tid, det er givende å få erfaring fra to lands sivilsamfunn heller enn ett, og at jeg elsker kongolesiske rytmer og vissheten om at Kongo-elva blir nærmeste nabo. Det sosiale livet mitt i Libreville er fantastisk for tiden, men jeg trenger å føle meg nyttig, og krysser fingra for at å dra sør for ekvator og å prøve en ny arbeidsplass kan bli løsninga.

Konferanse i anledning av kvinnedagen
Nelson og jeg på en av få ikke-vulkanske strender på São Tomé


Huset til Nelson

Kona til Nelson. I likhet med svært mange andre kvinner i Santana, er jobben hennes å tilberede mat basert på råvarer fra hagen, og selge det rett utenfor huset. 

Jeg digger sveisen.

Sjekk kniven i høyre hånd.

Et naturlig basseng ved siden av Helvetesbukta, sør for Santana.

Ei kokosnøttsjappe. Hassan og Ibrahim kan dessverre ikke uttrykke sin kjærlighet til hverandre enn på andre måter enn dette. Homofili møter lite forståelse i Sentral-Afrika. 

Utendørskino.

På vei hjem langs havet. 

På São Tomé vaskes alt og alle i elva, også meg. 

Sykler og klær om hverandre. 

Også langs veien legges klær til tørk.



2 kommentarer:

  1. kjære marit, gratulerer med kvinnedagen på etterskudd! du er tøff og bra som sier det du mener. feiringen her hjemme var større enn på lenge, noe som er fint, men som også har bismak når en tenker på hvorfor. jeg er glad for at du ga meg ytterligere perspektiv. takk for oppdateringer fra eventyret ditt! stor klem fra Oslo.

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig tilbakemelding! Det er, som du sier, synd at feiringa i Norge må være så stor, men samtidig fantastisk, og jeg syns vi skal fortsette å markere med brask og bram selv den dagen vi er i mål med kvinnekampen!
    Ha en fin uke!

    SvarSlett