torsdag 27. mars 2014

Ryggkurv med pannestropp

Regnskogen har vunnet meg, fullt og helt. Det er absolutt innafor å være kry av norsk skog, men Nordmarka framstår noe puslete til sammenligning med den tropiske skogen i Gabon.  Jeg hadde kjøpt meg vernestøvler og hansker og lånt meg joggebukse og hijab (mot mygg), og var klar for det som på kartet er markert som dyp, fuktig skog. To kolleger og jeg hoppet på et lasteplan, som vi delte med intet mindre enn fem andre karer, ti kasser øl, tre striesekker med isbiter, samt bagasjen til hver av oss. Vind i håret og god utsikt er ofte mer givende enn høy grad av sikkerhet. Vi humpet oss innover i skogen, og ankom etter tre timer landsbyen Double-ponts, med sine 100 innbyggere. På kartet heter landsbyen noe annet, men bruksnavnet har enkelt nok sin opprinnelse i de to broene som rammer den inn. En rekke av Librevilles kvartaler bærer på tilsvarende måte navn med svært praktiske, forklarende betydninger: Venez-voir («kom og se», grunnet markedet), Atong abé («der de gamle møtes om kvelden for å diskutere hvilke døtre som skal gifte seg med hvilke sønner», her bodde jeg) og Carrefour Hassan («Hassan-krysset», der Hassan pleide å ha sin butikk). Det er ikke bare Double-ponts’ navn som skiller seg fra det som står skrevet i statens arkiver; også dens registrerte innbyggertall er en sannhet med modifikasjoner. I Gabon er ikke et eneste menneske under 16 år folkeregistrert, etter sigende fordi et lavt innbyggertall reduserer Bongos utgifter til FN og andre internasjonale fora. Med en tilsynelatende svært høy fødselsrate, kan både Double-ponts’ og Gabons innbyggertall med letthet økes med 30 %.

Navnekluss og innbyggertallsforvirring til tross: det tannløse smilet til landsbyhøvding Koumba er alltid like bredt. Vi losjerte hos sjefen sjøl og hans kone nummer to (nummer én var bortreist for øyeblikket), og jeg fikk låne selveste høvdingsenga. Høvdingen er anerkjent av statlige myndigheter som sistnevntes høyeste beskytter på lokalt nivå, og er samtidig utpekt etter tradisjonelle kriterier. Koumba var førstemann til å ankomme Double-ponts, i 1976, og dermed en naturlig leder. Jeg la fra meg det norske perspektivet med tilhørende dom av mannen som en aldrende vimsekopp uten demokratisk oppslutning, og klarte å se hvordan han fungerer som et stabilt, fredelig overhode, som hører landsbyens stemmer via De vises råd. Hans like gamle, noe alkoholiserte og underlig sjarmerende høyre hånd og sekretær, tar seg av å tusle rundt i landsbyen og opprettholde lov og orden. Å se gjennom fingrene på at de unge bananplantasjearbeiderne spiller om penger, til tross for gabonesisk lovs fordømmende pekefinger i den retningen, er likevel helt naturlig, fikk jeg forklart, for de er jo som sønner av høvdingen å regne. Pokerspill gjør seg kanskje ikke fortjent til dødsdom, men høvdingsekretærens holdning gjenspeiler måten lovens lange arm på nasjonalt nivå opererer. Politikontrollene langs veiene i Gabon er av aller hyppigste slag, og politiet tenker seg knapt om en halv gang før de drar fram en lovbruddsbeskyldning av hatten og krever inn dagens lommepenger – med mindre du er en kjenning av politiet, i den forstand at du er kompis eller fetter. Det er da klart at loven gjør unntak i gode venners lag.

Ekstrem korrupsjon til side - for dyp, fuktig regnskog. Etter å ha vasket oss i elva og spist kokte bananer til både middag og frokost, tok vi fatt på den seks timers lange ferden, på leting etter ulovlig hogst. Høvdingens kone ba meg bytte bæreanretning med henne, og min sporty ryggsekk ble byttet ut med en hakket heftigere ryggkurv med pannestropp. Gjennom hele turen plukket den nevnte dama nøtter, frukt og bær og slengte i kurven min, og stroppen over panna strammet mer og mer. Heldigvis ble nakken raskt sterkere, og jeg følte absolutt det hadde vært strevet verdt da dama etter endt tur sa hun var imponert. Jeg hadde følt meg litt som på prøve hele dagen, og hennes ros falt i ytterst god jord.

Buskene var høyere enn meg, trærne enorme, og lydene vakre. De andre hørte både elefantskritt og apeskrik, men mine mindre trente ører hørte bare fugler, fugler og fugler. Vi kom over flere tilfeller av ulovlig skogaktivitet, i form av etterlatte kjempestammer. Det er forbudt å felle trær uten å ta dem med seg, fordi det er unødig sløsing med ressurser som bærer frukt både mennesker og elefanter nyter godt av, og fordi det sperrer veien for de samme skapningene. Enda verre er det i de tilfellene der for unge, for mange eller beskytta trær felles, og også dette forekommer altfor ofte.

Jeg kom meg helskinnet ut av skogen, gjennom et par nye byer, og få dager senere ut av Gabon. Brazzaville byr foreløpig på en herlig tilværelse! President Sassou er av samme kaliber som Bongo, men har i det minste lyktes i å forby plastposer og å skape grønne lunger i hovedstaden. Renhet er relativt, og Brazzaville kan nettopp derfor betegnes som ren, om den sammenlignes med Libreville. Jeg kan igjen puste inn annet enn eksos, og ettersom kontoret mitt er inne i et skogholt midt i byen, er jeg riktig så fornøyd. Comptoir Juridique Junior jobber med å utdanne kvinner i lokalsamfunn i enkel jus, for at disse skal kunne sikre sine medborgeres rettigheter. Urfolks rettigheter står særlig i fokus. Jeg har foreløpig blitt gitt en masse dokumenter å lese, merker heldigvis på at mange begreper er kjent fra arbeidet i Gabon, og satser på at jobberfaringene også her blir spennende. Jeg deler et hus med en italiensk jente, og vi fant raskt ut at vi har en felles venn i Benin. Hvilken liten verden.  Jeg har eget rom og dusj, og er overveldet over gangavstanden mellom kjøkkenet, stua og soverommet – så mye plass! Det er et lite kultursjokk ikke lenger å være den hvite jenta som bor trangt blant vestafrikanere, og heller å bo stort og ha franske venner som jobber for FN og EU. Å være tett på europeere gjør imidlertid ikke at jeg er fjernere fra utfordringene ved den kongolesiske virkeligheten – tvert i mot: Min italienske samboer jobber i en organisasjon som søker å sikre liv og helse for kongolesiske prostituerte. Hennes fortellinger fra felten, om 15 år gamle jenter som utfører tjenester i bakgater for snaue 10 kr, gjør at den brutale virkeligheten kjennes tett på. Til tross for at europeiske bekjentskaper er spennende, skal jeg gjøre det jeg kan for å få lokale venner her også. Jeg fikk meg en kongolesisk venninne på markedet i dag; jeg skal tviholde på henne.

(Nerdeinfo: Jeg møtte nettopp en mann som jobber for Geoconsulting International, som jobber med GIS og kartografi i Afrika. Han tilbød meg mer eller mindre et internship. Shit man, det er i felten man får kontakter!)
På vei mot regnskogen. Vi var enda to personer på lasteplanet. 

En kurvmaker i Double-ponts

Landsbyhøvdingen viser meg der det for førti år siden ble markert at en stor hovedvei skulle legges. Pengene har blitt innvilget, og lagt i lomma på folk. Veien har aldri blitt laget, og den dag i dag går det ingen vei mellom Libreville og Port Gentil, som er Gabons to største byer. Man må ta båt eller fly dem i mellom. 

Brice og meg. Her var ryggkurven ennå lett. 

Bananplantasjearbeidere på vei til jobb.

Også jeg fikk machete denne gangen. 

Koumba er kanskje ikke veldig stor, men trerota bak han er uansett enorm! Treet er hugget og etterlatt. 

Stammen, etterlatt. 

Mer etterlatt hogst.

Jeg står på ekvator!

Den siste dagen min i Libreville tilbragte jeg på stranda med gode venner. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar