Borgerkrigenes land

Hvorfor slutta jeg i Speideren da jeg var ti? Bare Egil har utvilsomt rett i at det er en fiiin organisasjooon. I dag var jeg med til den kongolesiske speiderens landsted et stykke utenfor Brazzaville, og ble møtt av taktfaste jubelrop og en gjeng svært så ansvarsbevisste ungdommer. Jeg har kommet for å ta igjen min speiderløse ungdom, og for å prøve å bidra til stable et landbruksprosjekt på beina. Om grønnsaksproduksjon og svineoppdrett kommer i gang på landstedet Djoumouna, vil både lokalbefolkning og unge speidere sysselsettes, og speiderforbundet få en stabil inntektskilde. Avkastningen vil blant annet gå til kursing av jenter i seksualhelse. Jeg har begynt å lete etter mulige sponsorer i Norge, men har også erfart at midlene finnes her i Kongo, de er bare dårlig distribuert og lite kjent. Tilfeldighetene har villet det til at vi har fått den kongolesiske landsorganisasjonen for landbrukskooperativer til å hoste opp både griser, spader og trillebårer til oss. Enda mer tilfeldig var det at speiderkollegene og jeg på byen i går møtte en mann som stiller som ordførerkandidat i en bydel i Brazza, og syns det vil passe svært godt å ha et veldedig partnerskap å skilte med. Antakeligvis blir det altså både bananer, spinat og HIV- og AIDS-undervisning på speiderungdommen.

Jeg er frivillig for Speideren i tillegg til å være praktikant for Comptoir Juridque Junior (CJJ). Sistnevnte har gitt meg en veileder, en plan for hver eneste dag av oppholdet mitt, og bedt meg skrive ukentlige rapporter. Det er over all forventning, og jeg er ytterst begeistret. Jeg får anledning til å være lærende praktikant, lese rapporter og artikler, samt gå på møter med samarbeidsorganisasjoner, arrangert kun for at jeg skal få diskutere observasjon av ulovlig regnskogshogst og innflytelsen av EUs program omhandlende legalitet og sporbarhet av regnskogseksportartikler. Om en ukes tid starter et prosjekt innen CJJs andre hovedtema: utdanning av kvinner i deres rettigheter med hensyn til voldsovergrep. Første skritt er å overbevise dem om at det faktisk er snakk om overgrep når mannen din slår deg eller har sex med deg uten at du vil det. Frykt for skam og å miste økonomiske midler, samt en forestilling om at mannen din har rett til å gjøre alt han vil med deg, er ofte grunn til at volden stadig pågår. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har diskutert med kongolesere og gabonesere hvorvidt kvinnen er underordnet mannen. Selv kvinner forteller meg at det er riktig at de skal underkaste seg. Min kultur er ikke noe riktigere enn deres (de syns det er like vilt at norske menn gifter seg med hverandre som jeg syns det er at kongolesiske menn til tider har fire koner), men jeg forsøker å åpne for debatt og refleksjon rundt holdninger jeg finner annerledes. CJJs kvinnekurs virker definitivt som de er ettertrengte; min veileders fortellinger fra tidligere rettighetsutdanninger er nok til å få meg på gråten. Hun forteller meg videre at det er viktig at vi framstår trygge og sterke under kursene, og jeg lover å gjøre mitt beste. Mine erfaringer fra å holde ikke-volds-kurs i Norge er absolutt relevante or arbeidet her, men føles likevel som om de er hentet fra en annen verden. Under kursene hos Norges fredslag var det nærmest aldri snakk om fysisk vold, men heller manipulering og verbal vold. Det er ikke målet å påstå at fysisk vold ikke lever i altfor godt velgående i Norge, for det gjør det, men jeg har vært behagelig, og kanskje skremmende, skjermet fra den virkeligheten og har lett kunnet neglisjere den. De prostituerte på hver en bar jeg besøker (og det handler ikke om at jeg velger de mest lugubre stedene), og historier om hvordan disse først utnyttes av kunder og siden voldtas av politiet, gjør sitt for å få voldshverdagen til å virke nær.

At kongolesere har fått kjenne volden på kroppen kommer også til syne hver gang det kommer en kraftig lyd fra en bil eller hva det måtte være, og folk rundt meg skutter seg og snakker om minnene fra krigen. Krigene. Det var borgerkrig i 1993, ’97, ’98 og 2002. Det var alvorlige skyteepisoder i Brazzaville i 2012 og senest i desember 2013. Folk gruer seg allerede til valget i 2016, for maktkamp betyr økte spenninger, og gir lyst til å holde seg lengst mulig unna valglokaler og politiske sentra. Regjeringen er allerede i gang med å flytte universitetet til en del av byen der studentene lettere kan kontrolleres, for på den måten muligens å dempe opprørsnivået, men aller mest for å være sikrere på at det blir liten motstand til at Sassou fortsetter sitt imposerte, korrupte styre. Igjen – jeg må legge fra meg de norske brillene. Sassou er på mange måter elsket. En masse kvinner og menn går i tøy med bilde av presidenten og underteksten: «Takk for freden, far Sassou». For han er landsfaderen, og vil helst ha fred, i likhet med de aller fleste andre. Å styre Kongo er som å gå på line mellom krig og fred, og imposering av vestlig demokrati er nødig nøkkelen til å lande på alle fire på den fredelige siden. Kanskje er det best at Sassou sitter bak rattet enda en stund.
Frykt ikke, alle der hjemme. Jeg er i et tidligere krigsherjet land, og pengene fra regnskogseksport går i ministerlommer heller enn til utviklingsprosjekter, men likevel har jeg det bedre enn på lenge. Her kaller vi hverandre alle ved titlene far, mor, datter og sønn, heller enn monsieur, madame og mademoiselle. Etniske skillelinjer til tross – vi er alle som i familie, og jeg føler meg som i de beste hender hvor enn jeg går. Da nærmeste norske ambassade er i Angola, har min venn, politimannen på den italienske ambassaden, lovet å holde et ekstra øye med meg. Mine nederlandske venner fortalte meg at deres konsul også snakker norsk, og at jeg kan skrive meg inn i hennes manntall, men jeg satser på at jeg vil klare meg den drøye måneden jeg har igjen. Organisasjonen France Volontaires har kjøpt madrass og vifte til meg, og bedt meg ringe hver gang det er noe, så livet i Brazza er litt som en feriekoloni. Samtidig er arbeidet seriøst og utrolig lærerikt. Jeg fryder meg hver gang jeg tropper opp på CJJ-kontoret i skogen midt i byen, eller speiderkontoret i den katolske kirken. Kollegene mine er alle tiders. En av dem driver med yoga, er vegetarianer, tror på menneskeheten og naturen, heller enn Gud, og skriver skuespill på fritida. Han er som unntak blant kongoleserne å regne, og absolutt et gullfunn for min del. Jeg er samtidig definitivt på bølgelengde også med de andre kollegene, enda de er både kristne og kjøttetere. Lunsjpausene hos CJJ er beviset på organisasjonen ville scoret 14 av 10 på arbeidsmiljøskalaen. Vi finner stadig noe å feire, diskuterer kultur, religion, krig, fred og regnskog og sånn, og de lærer meg lingala. Kongo har to offisielle, nasjonale språk: lingala og kituba. Fransk er definitivt øverst på språklista om du sjekker leksikon, men i folks hverdag er det de to andre språkene som gjelder. Dermed skiller Kongo seg tydelig fra Gabon, der fransk er eneste språk som forstås av alle. Her snakkes fransk stort sett bare når en mundele (hvit person) er tilstede, eller når du er på lærebenken eller i kongressen. Jeg får 100 nye muyindo-poeng (muyindo - svart person) hver gang jeg lærer et nytt ord. «Malamu» funker stort sett over hele linja og blir dagens konklusjon: «jeg har det bra».

Søppelbilen som kommer forbi huset mitt hver morgen. Han gjør det på eget initiativ, og hver husstand betaler 40 kr I måneden for at han skal hente avfallet deres og ta det med til et sted der det brennes eller graves ned i jorda.

Kaffebaren trillet fra meg. Det er mobile kaffeer overalt i byen. Du kan velge mellom nesquik, nescafe og Lipton-te, med søt eller nøytral konsentrert melk.

Dette er rett ved siden av kontoret mitt, og her spiser jeg lunsj hver dag. Medina styrer sjappa, og tilbereder den deiligste fisk med auberginer.

Inngangspartiet til kontoret mitt. Vi deler huset med to andre organisasjoner, og har et lite kontor innerst i bygget.

Pause med kollegene er like topp stemming hver eneste dag.