Hvor finnes lykken? I Benin!

Hvor skal jeg begynne? Jeg har det så vilt bra, og har opplevd så mye at mamma og Magnar mener det kunne fylt to romaner. Jeg har vært her i halvannen uke, men da jeg tilfeldigvis møtte nordmenn i helgen, føltes det som om det hadde gått to måneder siden jeg dro hjemmefra og sist snakket norsk. Jeg bor med disse tre artigkara her, fra henholdsvis Elfenbenskysten, Canada og England/Trinidad.



Jeg jobber på et turistkontor, og får derfor lære masse om byens historie. Vi lærte masse om slavehandel på barneskolen, men man får en helt annen forståelse av det når man går den samme veien som slavene måtte gå, eller ser stedene der de ble tvunget til å sitte innestengt i mørke i to uker for å gjøres klare til båtreisen. Dette er The Gate of No Return, og stedet der slaver fra hele østlige Vest-Afrika ble sendt av gårde fra.



For å ta det siste først: I helgen var jeg i Porto Novo, hovedstaden, og holdt norskkurs for et fotballag som skal til Norge på Norway Cup (hvis Gud vil). Etter fem timers kurs fordelt på to dager, kunne de telle til tjue alle sammen, presentere seg, si «Ut med dommeren, inn med kua!» (ja, faktisk!), "jeg er singel", "jeg spiller forsvar" og masse annet. De lærte imponerende fort!
Jeg regner med at dere alle, kjære blogglesere, står klare til å ta dem i mot når de kommer til Norge til sommeren!

Meg og mine kjære elever:



De jeg bodde hos i helgen, var et fantastisk par og deres to måneder gamle datter. Uten at jeg hadde skjønt noe som helst, hadde skredderkompisen deres, som var innom en kveld, sett på meg, gjetta seg fram til målene mine, og sydd to kjoler til meg! Jeg fikk høre da jeg kom til Benin at jeg kom til å få mange gaver her, og det har stemt. Drit i at jeg ser bleik og tulling ut - vi matcher!



«Hvis du ikke passer deg, kan noen med voodoo-krefter forhekse deg til å bli forelska i dem, og da er det ingen vei tilbake!»
«Smør deg inn med dette pulveret og du vil bli lykkelig!»
«Vannet du nettopp drakk fra den bollen ble brukt til å slakte geita vi har ofra - det vil gi deg beskyttelse!»
«Av og til, så tror du at du har myggestikk, men så går du til en medisinmann, og så vil han finne de rareste ting i kroppen din - et glasskår eller grus for eksempel. Det er magi!»
«Hver gang et barn blir født, snakker foreldrene med orakelet, for å finne ut om barnet er utvalgt til å kunne fylles av en helligdom.»

Jeg har stilt meg spørsmålet: Er det kanskje vår virkelighetsoppfatning som er helt gal? For alle her er voodoo-tankegangen like logisk som alt annet, og kan ikke på noen måte stilles utenfor det som er reelt. Selv de som er sterkt kristne og som sier de tar avstand fra voodoo-troen, oppfatter det som for meg er voodoo-tankegang, som virkelighet. Det har vært voodoo-festival denne uka, og jeg har vært med på de villeste ofringsseremonier (kan du danse mens du har tenna satt i den nylig overskårne strupen på en geit, holde den fast sånn, og snurre rundt så fort du kan, kanskje?!), sett dansende busker (det er ikke mennesker inni dem, det er ånder!), og jeg har fått hilse på overvoodoosjefen i Benin (fordi alle andre kysset jorda foran ham, skjønte jeg hvor stor en skikkelse han var, og ble helt stressa og overærbødig da jeg skulle gjøre det samme selv). Det er fetisjfigurer og helligdomsstatuer rundt omkring, og jeg har møtt flere som er blant disse orakelets utvalgte. Det er litt vanskelig å forstå seg på hele voodoo-tankegangen, for den er så åpenbar for folk her, og så fjern for meg. Etter å ha fått forklart de samme tingene ti ganger, begynner jeg riktig nok å skjønne noe.

Sementfiguren under er en voodoo-fetisj (vår norske bruksmåte av ordet «fetisj» er litt annerledes enn den her). Det er bare de utvalgte som får gå bort til den uten å betale. TV-en står der for å tiltrekke seg folk.



Barna her har en fast regle, som går som følger: «yowo, yowo, bonsoir!» - «hviting, hviting, god kveld!» Jeg forklarte fotballgutta at man i Norge ikke kan rope «svart» eller «hvit» etter noen, men vi var enige om at her er det bare noe annet. Folk mener det bare godt. Jeg får en del tilbud om å gifte meg. Min favoritt er så langt denne dama, som kjempegjerne vil gifte seg med meg, flytte til landet mitt og jobbe som barnepasser. Jeg fortalte at i landet mitt kunne hun og jeg faktisk ha giftet oss - til og med i en kirke; høh, det var rare greier - det kunne hun ikke forstå seg på.





Vi driver og snakker om finanskrise i Vesten, men hvorfor er det ingen som roper ut internasjonalt om den ville krisa i Benin?! Mens jeg har vært her har bensinprisen gått opp fra åtte til ti kroner, og den fortsetter å stige. Jeg bare nevner at en middag på en restaurant koster to kroner, og en skreddersydd kjole koster 40 kr. Benin er fullstendig avhengig av Nigeria, som de kjøper oljen sin fra, og nå skyter prisene i været der. Vet du ikke hva du skal smalltalke med folk om her (det er forsåvidt sjelden et problem), er bensinprisen alltid greia. Dette er forresten en bensinstasjon.




Speaking of bensin og sånt - hvorfor være færre enn åtte i en bil eller fire på en motorsykkel? Jeg sitter på motorsykkel minst tre ganger om dagen her, og tar «delt taxi» når jeg drar utenbys. Begge deler funker dødsbra. Det er ikke langt fra sannheten å si at ALLE har motorsykkel her:




Bare for å bevise at jeg er i Afrika:



...encore (livet er ganske chill; ølen koster fem kroner literen, og man kjøper aldri noe mindre enn det her):




...encore (hva gjør man når man syns de 17 år gamle elevene sine er vilt kjekke?!):



...encore (han til venstre var supergrei, ville hilse på og lot meg ta bilde, mens nabojenta på to år ble så redd av hudfargen min at hun begynte å gråte):



...encore (folk på vei hjem fra kirken):



... et encore (dette var en sykt fin båttur!)




Tips til deg som skal være med beninere i nær framtid:
- Spis alltid masse - det er høfligst! (Selv jeg sliter med å fylle forventningene av og til).
- Lær deg håndhilsingsknipset.
- Begynn gjerne en jamsession - når som helst og hvor som helst. Alle rundt deg kan danse vilt bra - sånn er det bare.

Ennå har jeg ikke fortalt om filmfestivalen, arkitektursafarien, fransktimene mine med en fantastisk lærer, hva jeg gjør på jobben og en god del annet... Det skjer så mye nytt hele tiden, og alt er så spennende!

Det går på fransk her så og si hele tiden, men også litt på det lokale språket som heter fon. Derfor:

Eyizande! (Sees snart!)