Jeg befinner meg på São Tomé, en øy en times flytur vest for
Gabon. Plutselig er alle franske gloser verdiløse og alle tillærte gabonesiske
dansetrinn ubrukelige. São Tomé er tidligere portugisisk koloni, og dermed er
brødet grovere, musikktradisjonen en annen, og perspektivet på verden radikalt
annerledes. Der gabonesere snakker om Frankrike, Elfenbenskysten og Senegal som
om de var nærmeste naboer, forholder saotomesere seg utelukkende til Kapp
Verde, Angola, Mosambik, Brasil og Portugal, med hensyn til populærkultur,
reise og politikk. São Tomé skiller seg også fra Gabon ved å være betydelig
fattigere. Dessuten har denne øya en helt unik sjarm. Jeg tygger kakaobønner,
spiser frukt jeg aldri før har sett, soler meg på svarte, vulkanske strender og
besøker venner jeg har sanket i løpet av de fire dagene jeg har vært her.
Hvorfor jeg er her? Ferie. Nei, studietur. Gjør ikke svært
mange andre UiO-studenter det samme i disse dager? Jeg kostet på meg en
tidagers ferie, og har dessuten den gyldige unnskyldningen at jeg trenger tid
til å skrive semesteroppgaver i ro og mak. Pensumet mitt ankom endelig Gabon
etter fire ukers reise med posten, men ettersom store deler av det gabonesiske
postvesenet er i streik på ubestemt tid, får jeg ikke hentet ut pakken, og det
ble studietur uten UiO-pensum. Heldigvis har det franske kultursenteret i
Libreville et anstendig bibliotek, og jeg får skrevet oppgaven om fransk
tilstedeværelse i postkoloniale Afrika med et aldri så lite metatilsnitt. Tilbake
til streiken: er det én ting statlige ansatte i Gabon kan, så er det nettopp
det. Vi snakker fløyter, trommer og bråk fra morgen til kveld, for her skal det
merkes at man er misfornøyd med Bongos innstramming av frynsegodene. Akkurat
streik er diktaturet altså svært så åpent for, men å bli invitert til
forhandlinger kan streikerne ikke regne med. De har likevel større
ytringsfrihet enn landets studenter: politisk aktivitet på campus er forbudt på
l’Université d’Omar Bongo og alle andre høyere utdanningsinstitusjoner, og
studentrepresentasjon er ikke-eksisterende. Fenomenet Villa Eika føles som en
fjern drøm.
Siden UiO-referansene allerede er mange, kan også
samfunnsgeografipensum få plass på kildelista. Gabon har så absolutt vist meg begrepene
uformelt arbeid og fleksibilisert arbeidsmarked i praksis. Konseptet
«fulltidsjobb» synes å være ikke-eksisterende, og skillet mellom hjem og
arbeidsplass, jobb og fritid ofte likeså. Stort sett alle har flere
«aktiviteter», som de kaller det: gjerne noe for en bedrift eller to, noe for
staten og noe tilknytta politikk eller organisasjon (på den måten flyter
statsmakt og tiltenkt uavhengige organer over i hverandre og opposisjonen blir
ikke-eksisterende). I tillegg har de gjerne investert litt penger i et eller
annet prosjekt. De fattigste har gjerne bare én eller to aktiviteter, av
praktisk karakter, gjerne med arbeidsplass samme sted som de bor, og står på
døgnet rundt for å tjene til livets opphold. Dette er gjerne uformelt arbeid,
og jeg forstår godt at interessen for å betale skyhøye registreringsavgifter og
skatter er lav når du vet du ikke får noe som helst igjen for det, med mindre
du er bestis med Bongo. De rikeste har derimot flere aktiviteter, uten at det
nødvendigvis betyr flere arbeidstimer, og akkurat hvor pengene deres kommer fra
er ofte noe uklart for meg. Det skal sies at alt vi kjenner av norsk
individualisme må kobles ut for å forstå forholdet mellom jobb og penger her. Her
jobber du ikke bare for deg selv eller dine aller nærmeste; én persons inntekt
er en ressurs for alle dens kontakter, for enhver som er bemidlet vil alltid
hjelpe andre. Det norske samfunnet sikter mot å være så gjennomorganisert at
ingen faller utenfor, og jeg tør påstå at deler av resultatet er at vi står på
hver vår tue og lar være å strekke ut en hånd til dem rundt oss. I et land som
Gabon, der systemer enten er ikke-eksisterende eller -fungerende, er
individualisme utrolig lite lønnsomt og kontakter det viktigste av alt. For
gabonesere er det rart at jeg har reist alene til landet deres, både fordi jeg
ikke hadde tette bånd til noen her før jeg kom, og fordi jeg bruker penger jeg
har tjent helt selv på å komme hit (Lånekassa spiller selvfølgelig en rolle i
det hele, og kan regnes som ekvivalenten til det gaboneserne kaller kontakter),
heller enn å betale mine brødres skolegang med dem. Som utenforstående skal jeg
ikke skryte på meg å ha gitt en korrekt beskrivelse av gabonesisk syn på jobb
og inntekt, men jeg har i det minste fått et visst inntrykk. Jeg skal innrømme
at det noe uklare forholdet mellom jobb, inntekt og forbruk her, har gitt meg
enorm respekt for skreddere, taxisjåfører og bilmekanikere og andre som gjør
håndfast arbeid for håndfaste pengesummer. Kanskje dropper jeg ut av Blindern
og begynner på skredderskole i Libreville. De som tilsynelatende jobber hardest i Libreville, er veldig ofte innvandrere. Disse er enten libanesere, kinesere eller vestafrikanere (for å presisere dette en gang for alle: Gabon er del av Sentral-Afrika, ikke Vest-Afrika). Vestafrikanerne er ofte muslimer, og innvandringskritiske gabonesere klager over at brød knapt er å få kjøpt på fredager. Med andre ord, det er vestafrikanske muslimer som driver bakerier og butikker og de stenger handelen når det er tid for bønn. Som muslimske stemmer svarer, er det ingen som nekter gabonesere og kristne å starte butikker, men dette har disse ikke kultur for, er svaret fra motsatt hold. Kultur og røtter er generelt en svært viktig forklaringsfaktor her. De forteller meg at vestafrikanere har kultur for handel, håndverk og å reise, mens gabonesere har kultur for å jobbe på kontor og for aldri å forlate hjemlandet. Fordommene stemmer i mange tilfeller. Der vestafrikanere reiser mye grunnet både fattigdom og nomadetradisjoner, har gabonesere aldri krysset en landegrense. De møter verden gjennom tv og gjennom innvandring hos seg, men svært få av dem har selv noen gang vært den fremmede, den andre. Jeg har innsett hvor verdifullt det er for et hvert menneske å utsettes for nettopp den følelsen: å være utlending. Mine vestafrikanske venner i Libreville har ofte historier som både er sjokkerende og triste, og er samtidig fantastisk gjestfrie og kulturrelative. Jeg snakket med en burkinabé som fortalte meg om sin seks måneder lange migrasjonsprosess, ulovlig som sådan, vekk fra arbeidsledighet i nord-Burkina. Han hadde betalt en masse penger for å få krysse grenser gjemt i bagasjerom. Hver gang han ble oppdaget av politiet, ble han stående på gata uten et rødt øre, og drev rundt til han fant én krone som ble til to, og til slutt til ankomst i Gabon. Der kjente han ikke en sjel, men spurte etter andre burkinabéer på gata, og fant etter hvert noen som hjalp han. I dag er han taxisjåfør, til og med registrert og skattebetalende. Respekt.
En av turkameratene mine på São Tome. |
Denne karen hadde tatt seg en pause i plantasjearbeidet, og lagt seg til å sove oppå traktoren sin. |
En kompis av meg bor i det røde huset til høyre, i en bittelien landsby i fjellene på São Tome. |
Jeg var med kompisen min og så på fotballkampen han spilte. Spillerne hadde to, en eller ingen sko, avhengig av de eide. Regnskogen presser seg fram bak fotballbanen, som overalt på São Tome. |
Tilskuerbenken |
Sjekk ut de horna! |
"Ikke stå i båten!" har aldri vært en viktig parole for foreldre i Vest- og Sentral-Afrika. Skal fiskegarnet hentes inn må bade balance og mot til. |
De viktigste barna i mitt liv for tida. |
Du er så tøff, Marit! Det er noe litt annet å reise rundt på egenhånd i Afrika, sånn sammenliknet med meg som er vill og gal og utveksler til *trommevirvel* Danmark.
SvarSlettDet er skikkelig spennende å lese om:)
God klem fra Viktoria (fra Katta og musikkgruppen og sånn, vet du..)
Takk, Viktoria, det er så hyggelig med sånne tilbakemeldinger! Jeg syns Danmark er ræt vildt også ;) Kos deg masse der!
Slett