Fra yowo til obroni

Jeg har dratt fra hellige pytonslanger, venner og vodoundans i Benin, til fordel for Ghana. Jeg valgte å tenke at det var fint å dra fra tilværelsen i Ouidah mens den var på topp; det var trist å dra, men jeg holder kontakten med venner der, og vet at jeg kommer til å dra tilbake en gang. De siste dagene var fylt med fest og moro med gode venner, barneteaterforestilling, ananas- og appelsinjuice, kinesisk vårfestival (jeg fikk være vann- og blomstersjef underveis), avsluttende fransktimer, masse stekte jams og bønneboller, og egentlig bare sterk lykkefølelse.


I pytontemplet - slangene er tilbedt av vodoun-tilhengerne


Fra barneteaterforestillingen jeg var på


To av mine gode venner i Ouidah; disse jobber på baren ved siden av turistkontoret, så jeg stakk alltid innom dem i lunsjen, og minst tre ganger til per dag.

Når folk nå spør meg hvilken religion jeg tilhører, sier jeg at jeg er litt vodoun. Mange av tankene om det usynlige livet, troen på naturen og på en skjebne kan passe godt inn i mitt livssyn. Jeg har lært at vodoun er så mye mer enn dokker med nåler i; det er imidlertid ikke lett å forklare hva det hele egentlig går ut på ("det må leves og føles!"), men jeg vet at noe av det jeg har levd og følt stemmer for meg. Kombinasjonen av dét og av den sosiale omgangsformen i Benin, som jeg setter utrolig høyt, har fått meg til å tenke at jeg vil tilbringe mer tid der eller i land i nærheten; det er mange verdier der jeg gjerne vil at skal få påvirke mitt liv. Dessuten er det fett å kunne snakke fransk.

Jeg reiste til Ghana ved først å dra til Togo med noen venner av meg; vi tilbragte dagen på det markedet og stranda i Lomé, før jeg dro videre inn i Ghana på egen hånd. På bussen til Accra, hovedstaden, spurte jeg en jente om hun kunne hjelpe meg med å finne et hostell. Hun inviterte meg likeså godt til å sove hos henne. Jeg ble kjempegodt kjent med hele familien; jeg fikk være med tante Fati på marked, jeg fikk komme hjem til bestefar som viste meg bilder fra livet sitt, jeg lærte om ghanesisk politikk av lillebror, jeg fikk uendelig med mat og drikke, og jeg fikk hjelp til å komme meg på bussen til Cape Coast. Jeg skal tilbake og besøke dem om noen uker.

Nå bor jeg sammen med en gruppe på 20 studenter (hovedsaklig skandinaver), og er godt i gang med livet her. Cape Coast er en veldig spennende by, som i likhet med Ouidah har en sterk slaveri- og kolonialhistorie. Strendene er herlige, og markedene er supre. Skolen vår er et stykke utenfor byen, så vi busser ut dit hver morgen. Førsteukas høydepunkter har vært spennende forelesninger, men helt klart også all den gode maten vi får der. Klasserommet vårt er under et stråtak, og lesesalen er på stranda. Jeg tar pauser i lesinga ved å ta et bad i bølgene, eller ved å gå meg en tur i landsbyen like ved for å kjøpe appelsiner og maispudding. Jeg driver og lærer meg hvordan man er student; det er mange som nok har mye bedre studieteknikker enn meg, men det kommer seg. Viktigst er det at det vi lærer er utrolig spennende.

Det var en omstilling å begynne å snakke norsk og engelsk igjen, og plutselig å være med en stor, utenlandsk gruppe, men nå er jeg definitivt veldig fornøyd med det. Alle har allerede reist mange spennende steder og studert mye interessant, så det er veldig givende å bli kjent med dem. Vi hadde velkomstfest i går - knallsuksess!


Pulten min


Lesesalen vår

Eye nyame pe a yebeshya! ("Hvis Gud vil, møtes vi igjen!" på fante.)