Shabat Shalom

Har man vært student ved l'Institut Catholique en stund, er det den naturligste sak i verden å ha opptil flere munker i omgangskretsen sin. Første gang en munk kom inn i klasserommet mitt, lot jeg nok munnen henge åpen litt for lenge - jeg skal innrømme at jeg ble veldig fascinert. Der stod det plutselig en som lever helt annerledes fra meg og med helt ulike mål og verdier, og skulle gå i samme klasse som meg. Det gikk snart opp for meg at nettopp derfor - fordi vi har valgt å dra til samme land og å fylle hverdagen på samme måte, er vi kanskje ikke så forskjellige likevel. Det tok ikke lang tid før det ble en hverdagslig sak å henge med gutta i hvite kapper i friminuttene. Da det begynte å gå et rykte om at den ukentlige fredagsfesten på klosteret er åpen for besøkende, var jeg rask til å melde min interesse. Det gjorde jeg rett i.

Fredag var den store dagen - vi skulle på fest på klosteret. Det ligger helt ute ved flyplassen; munkene sykler til skolen hver dag - vi tok den trimmen på treningssenteret i stedet, og satte oss på bussen. Da vi kom fram ble vi møtt av våre gode venner, som fortalte oss historien om klostersamfunnet de tilhører, samt ga oss omvisning på området. Klosteret viste seg å bestå av en rekke staselige bygninger, som har blitt bygget i løpet av de siste århundrene. Bygningene, så vel som det og dem som fyller dem, representerer en god blanding av religion med milelange røtter, og dagens moderne Frankrike; på plassen foran hovedbygningen står basketballstativet og Jomfru Maria-statuen side om side. På klosteret bor det både munker og nonner, samt andre religiøse som ønsker å bo der, men ikke å leve som dem - mange av disse er for eksempel gift. I tillegg består en del av klosteret av rom som leies ut til studenter og andre som rett og slett ønsker seg et rimelig og trivelig sted å bo.

Klosteret er en del av et internasjonalt klostersamfunn som er sterkt preget av jødedommen. Derfor feirer de Shabat hver fredag. Jeg ante ikke hva det ville innebære; de få antakelsene jeg hadde, viste seg i hvert fall å være et stykke fra sannheten. Vi begynte med å synge en sang på hebraisk, og ikke lenge etter var vi i gang med den tiende. Rundt meg satt folk og trommet på tallerkner og bestikk, klappet takten med hendene, eller svingte seg til rytmene fra sangen, gitar- og bongospillet. Snart reiste vi oss opp - for å danse, selvfølgelig. Jentene og guttene laget hvert sitt tog som gikk rundt i rommet. Mot slutten stilte guttene seg i midten og shaka ass, mens vi andre stod rundt og klappa. Etterpå ønsket vi alle hverandre Shabat Shalom, før vi satte oss til bords igjen. Det ble mer sang, og snart bønnestund. Presten leste litt feil, og alle lo godt. Da han var ferdig ble det sunget mer, og alle kunne be høyt for de andre. Stemninga i rommet var utrolig fin - nesten magisk.

Dette klosteret har valgt å leve nesten helt uten utgifter. All maten de spiser er rester de får tilsendt fra matbutikker. Resultatet av det er noe merkelig sammensatte måltider, men likevel en real treretters hver fredag. For å spare ytterligere, passer de på å bruker arbeidskraften munkene og nonnene besitter til å utføre alt arbeid ved klosteret. Det betyr blant annet at det er prester som reparerer takrenner og hull i taket. Trenger munkene og nonnene noe, kan de søke om å få det innvilget, men det meste av det de måtte ha behov for eies felles på klosteret, og de kan låne det. Klosteret har valgt å ha et spesielt fokus på å være kjærlige mot hverandre og besøkende, og å ha det gøy. Det var tankevekkende å se hvor bra de klarer det, og å bli minnet på hvor lite avhengige disse verdiene er av økonomisk velstand. Munkene og nonnene er fra alt fra Kongo til Vietnam til Peru, og beviser hvor godt folk fra ulike kulturer kan leve sammen. Kjønnene lever noe atskilt fra hverandre og danser for eksempel ikke sammen, men utstråler likevel at de respekterer hverandre veldig høyt. Til tross for at jeg ikke er troende, var stemninga på klosteret utrolig innbydende. Kanskje jeg skal flytte inn i en hybel der for en stund?