Kongen av Mallorca

Målet var å komme til en strand, så vi satte oss på bussen mot Spania. Vi hoppa av like før grensa - i Perpignan. Det skulle vise seg å være en utrolig spennende by - særlig til sammenligning med Toulouse. Perpignan bærer tydelig preg av å ligge nærmere Spania.



Vi følte oss rett og slett som i Syden.



Den katalanske kulturen er merkbart ulik den oksitanske, som er gjeldende i Toulouse. Bygningene er mer fargerike og arkitekturen er generelt noe annerledes.



Dessuten er byen mer arabiskinspirert, fordi det er flere der med røtter i Nord-Afrika.



Gatekunst er mye mer utbredt i Perpignan enn i Toulouse - det ga meg nesten Berlin-vibber.



...eller A-magasinet-vibber.



Byens gigantiske borg, med det herlige navnet Palasset til Kongen av Mallorca, rakk vi akkurat ikke å komme på innsiden av, men den var spenstig nok fra utsiden.



Mandag morgen kjempet vi hardt for å komme oss til Collioure - strandbyen vi hadde hørt at var så fantastisk. Fransk kollektivtrafikk viste seg fra sin beste side, og lot oss ta turen for 1 euro. Vi kom fram til det som så ut som et dagsenter i Norge - vi skjønte snart at vi hadde kommet til stedet alle franske pensjonister flytter for å få ro i sjela og varme på huden. Vi nøt dagen sammen med dem, ved å plaske rundt i Middelhavet, sole oss på en nesten endeløs strand, og spise crêpes til lunsj. Samtidig bedrev vi kvinnekamp på sitt sterkeste, og fikk solbrente pupper, alle tre. Det gjør seg riktig nok bedre på en strand i Frankrike enn på bilder på en blogg... På vei hjem fra stranda, fant vi ut at vi aldri hadde kommet oss til Collioure, og hadde vært i Argelés. Ja, ja - vi koste oss. Kollektivtrafikken svikta big time da vi skulle hjem, og det måtte bli taxi til 50 euro, men igjen - vi koste oss.