hus, katt, ,ku og hage - og SOLDAT. alt en kvinne kan oenske seg??

Jada dere, her kommer et vilt langt innlegg. Fordi vi er så innmari ålreite, og synes det er viktig at
dere leser dette, har vi selvfølgelig laget titler, så dere kan scrolle og lese om det dere synes er kulest! :)


WELCOME TO THE JUNGLE!

Fredag dro vi fra Gisenyi hele veien til Butare - som er en typ 8 timers reise, vi hadde en pause i Kigali,
så var vi på tur igjen. Vi sov på et hotell - første dusj med varmt vann siden vi kom hit, det var ganske deilig.
Lørdag morgen dro vi i en ekstra full buss til Nyungwe National Park. Dette er helt afrika: for det første er det
ikke en 4 timers busstur, det er en 4 timers berg og dalbanetur. Damen foran har selvfølgelig rått kjøtt med seg i
en bøtte, og på vei opp en bakke spretter bagasjerommet opp og alle sekkene våre faller ut - vannflaskene sprekker og
klærne blir våte. YEGOO! (jaaa)


Men, etter en lang, trang tur kom vi til the Winka Overlook - langt langt ute i jungelen.
Vi gikk på en canopytur, som var helt nydelig - skogen var ikke så annerledes fra norsk skog egentlig,
bortsett fra at alt var fire ganger så stort, og at i denne var det aper og palmer. Vi sov i telt i NORSKE soveposer,
og hadde et bål i en liten bungalow der vi koste oss med nudler, toast og nøtter mens det pøsregnet.
Tidlig morgenen etter dro vi og Margot - vi begynte å gå ut av jungelen. Det går fem busser om dagen,
så vi bestemte oss for å haike - vi var så heldige at vi møtte to sensible chaps (det er Tims utrykk, når noen virker reale)
som lot oss sitte på i deres store og komfortable bil helt til Gitarama, som er 45 minutter fra Kigali.
Litt morsomt at vår første haik er i jungelen midt i Afrika, men haiking er tusen ganger bedre enn bussene her,
så det er vår nye hobby.

LUKSUSDAG I KIGALI
Da vi kom til Kigali møtte vi Nathalie og dro til Hotel Des Milles Collines igjen,
fordi Margot ikke hadde vært der (og fordi de lager pastasausen spesielt for deg, har et sykt ostefat og vafler med varm
sjokoladesaus og basseng for 100 kroner).
Det er veldig White Club, men faktisk et litt nødvendig og deilig avbrekk.
Så hoppet vi på noen motos og dro til gjestehuset der vi møtte Ella, Brett, Tony og Gemma i døra, så dro vi til
Shokola og drakk smoothie og te - NYDELIG STED. Dagen etter tuslet vi litt i Kigali, kjøpte billetter til bussen hjem
og koste oss i et telt på Shokola hele dagen. På busstasjonen i Kigali fikk vi vår første venn - Yasser, og den kjekke
fetteren hans fra Kongo. Han bor like ved oss, og faren hans er grensevakt, så vi tenker oss en gratistur til Kongo snart
(kanskje, ikke vær redd mamma).

FØRSTE AKTIVITET MED 4ÅRINGENE PÅ BARNEHJEMMET
I dag var en veldig innholdsrik og opplysende dag på barnehjemmet. Vi hadde fireåringene i en time - men problemet er
at fordi disiplinen skapes ved at mødrene slår dem med pinner mister ordene våre all sin makt. Det var helt umulig å få
dem til å være stille, litt fordi de er 4 år, og litt fordi de bare ikke vet hva en sosial ramme er, men mest fordi de er
oppdratt med pinner. Men, de koste seg i alle fall litt, og vi fikk en inntrykk av hva vi må gjøre -

det blir ikke noe snakk om Norge og pugging av dyr på engelsk i morgen for å si det sånn, da tar vi med fargestifter og
ark så de kan fargelegge. Ellers har vi spilt fotball og kastet tennisballer med kidsa, og hatt en lesestund utenfor
biblioteket, fordi Trevor som sa han skulle lage en gruppe med ungdommer og møte oss utenfor biblioteket kl 2
kom løpende kl 3 uten en gruppe.. Men det var vellykket, de blir helt gira av å se en bok, det er knallers. Vi
skal prøve å ha en time eller to med lesing og bøker hver dag - for det er ingen andre som gidder å åpne biblioteket for
dem og være med dem der (det er trist for kidsa stjeler bøkene og selger dem på gata, så de får ikke låne dem).


PLANER FOR BARNEHJEMMET FREMOVER
Etter jobb var vi innom markedet og sjekket ut noen bleier - det er sånne plastbleier man tar over tøybleiene som
virker smart. De har typ 5 stk på barnehjemmet, så vi har tenkt å kjøpe 20-30 stk så alle de minste babyene får en
- de koster 5 kr stk, men vi skal prøve prute litt - damen på markedet sa hun kunne ha 20 stk på torsdag, så det
blir spennende å se. En annen ting som er koselig er at nesten alle de store jentene drar på boarding school, så det er
bare 6 av dem igjen, og vi skal skjemme dem bort skikkelig. Neste uke skal vi gå på stranden, kjøpe frukt og jus og godteri,
ta med neglelakk og perler og bare kos oss med dem. Dette er jenter som har vært på barnehjemmet hele livet sitt -
de har knapt vært utenfor, så vi har bestemt oss for at de trenger å se hvordan et vanlig liv kan være. På
fredag skal vi ha filmdag på barnehjemmet, med popkorn og sjokolade. (hvis Trevor greier å ta med prosjektoren som han
skal og være der kl 2 riktignok).


HVA DU KAN GJØRE FOR IKORIMANA, BUGINGO, REBECCA, IMANA og NSHIMYIMANA
Barnehjemmet vårt er ganske rikt på en måte (til tross for at 20 fem åringer deler 5 madrasser,
de har ikke nok glass og kopper (under kontroll, vi skal donere 150 stk til dem), de har - men det
eneste de spiser er ris og bønner og noe ugress vi ikke vet hva er. Vi hadde likt å kunne kjøpe frukt
til dem hvertfall en gang i uken - så hvis du føler for å berike et lite rwandisk barns liv med noen vitaminer
og god smak, så kan du sette inn litt penger på en av kontoene våre, så fikser vi det for deg!

KORRUPSJON
Korrupsjonssaken: Vi har funnet ut nå at visumet faktisk
koster 25 000 francs, typ 42 dollar, ikke 90. Det er veldig vanskelig å vite hva
vi skal gjøre, for en evt konfrontasjon går ikke bare utover henne, men alle prosjektene
FVA har og også alle de andre i organisasjonen - så vi vet ikke helt hva vi skal gjøre ennå.
På en måte føler vi et behov for å bare få det ut og vise nulltoleranse for korrupsjon, men så er vi redde for at det
ikke fører så mye godt med seg som der fører vondt med seg. Vi får se, står litt på stedet hvil akkurat nå.


DEN BESTE OVERSETTEREN I VERDEN FORLATER OSS
Alt som har med visum og pass å gjøre setter en viss demper på stemninga her enkelte ganger.
Likevel er vi utrolig flinke til å kose oss i huset. Under middagen i dag, etter at Olive (som er translatør, ansatt av FVA)
fortalte at hun skal flytte til Kigali for å studere - som er trist fordi hun er dødsskjønn,
men vi er likevel veldig glade på hennes vegne - begynte Christie å danse en regndans rundt bordet.
Vi joina, alle sammen, og Kaitesi og Nchimiye (som er hhv. kokk og gartner her) holdt på å le seg i hjel da de så det.
Vi moret oss til tusen.


AFRICA CUP U 17 2011
Gårsdagen var vill. Anders og Brynjulv (og Espen og Sveinung,
men dere bryr dere ikke så mye om fotball): søstrene deres fikk GRATIS VIPseter på Africa Cup 2011.
Vi satt der med alle talentspeiderne og andre viktige folk i dress - vi hadde selvfølgelig på oss regnjakker.
Det var Mali og Gambia som spilte, og det PØSTE, det var helt vilt, sjekk bildene. Etterpå takket vi den korrupte p
olitimannen som slapp oss inn gratis, og han ga oss businesskortet sitt og sa: I’m waiting for your call…
Etter kampen dro vi på Umuganda Bar (baren til stadion) der vi møtte Chantal, en brisen og snill dame som spanderte øl
etter øl på oss, inviterte brødrene sine (som lager øl) til bordet vårt og nektet oss å gå hjem og spise middag.
Heldigvis slapp vi unna etter hvert.

4ÅRINGER INNELÅST OG BEBIER UTEN BLEIER
Vi har funnet ut veldig mye om barnehjemmet disse to dagene - i går hadde vi med Clemence som er oversetter.
Vi fikk vite at: ingen har skjeer, de dypper potetmos i suppe og spiser det. Mange mangler kopper -
40 fireåringer deler på 4 kopper typ. De små barna går på nursery school - MARIT FYLL INN HER. De spiser kl 11.00 og
sover helt til 14.00. Bebiene spiser kl 9.00, kl 11.00 og får melk kl 14.30. Bebiene trenger 19 plastikkbleier - og
4åringene deler fire tepper og 6 madrasser - så de trenger også en del. Ellers har vi funnet ut at om du
skal møte noen kl 2 er det tidligst kl 3, hvis du lager en avtale om å ha en gruppe er det glemt dagen etter,
hvis du spør om nøkkelen til biblioteket er det ingen som har den, hvis du lurer på hvorfor alle 5åringen er låst

inne i rommet sitt (som er like stort som rommet til Synnøve, 40 kids) er det ingen som vet det - eller hvor nøkkelen er.
Hvis du lurer på hvorfor noen barn ikke er på skolen vet de det ikke selv, og ingen andre forteller hvorfor, og hvis du
prøver å finne ut f.eks nøyaktig hvor mange skjeer de mangler er det en som sier 12 og en annen som sier 50.
Ingen har peiling på noe som helst - nonnen som er sjefen vet ikke engang hvem Clever (han heter ikke Trevor lenger) -
en av TRE sjefer er. De vet ikke om du er er på barnehjemmet en dag eller ikke, de vet ikke hvem du er, de bryr seg ikke
om hva du gjør, MEN: de blir fornærmet når du ikke spiser lunsj en dag. Kulturklæsj og rare greier, dere.

GUDESANG OG GUDEDANS I STUA OG RASTAFARIFLETTING
I dag har vi delt oss: jeg, Synnøve har sittet bundet fast til en stol i stua i 10 timer og fått håret mitt flettet,
RASTAFARI. Søsteren til Clemence, Grace, og jeg har hatt en koselig dag med musikk og fletting. Kl 16.00 kom alle damene
fra Gender Based Violence prosjektet, det var full baluba, masse mat, saft, sang, diskusjoner om den korrupte sjefen deres
(hun som tok dobbel pris for helsekort og setter opp sine egen barn på nødslister) og gudesagn og tilbedelse -
en spennende ettermiddag og kveld. Skulle likt å se mødrene våre og venninnene deres ta helt av i bønn og danse og hyle
en torsdag etter jobb. Det var innmari koselig, helt afrika, sånn som du ser det på TV. Hun ene som var her hadde med seg
en nydelig sønn - han var sjenert i begynnelsen, ikke så rart når eks-svigerfamilien til moren hans prøvde å forgifte ham
da han var en bebi. Hun som er sjefen for GBVprosjektet tilbød forresten denne kvinnen en ny ektemann etter skilsmissen -
men hun takket nei. Derfor strøk sjefen henne fra nødslistene, så barna hennes har ikke fått uniformene de skulle fått, og
hun har heller ikke fått kyllinger og kaniner som de andre damene - fordi sjefen er sur på henne fordi hun ikke godtok
denne ektemannen. Det er litt spesielt alt sammen.

EN GRÅTENDE MARIT ETTER Å HA VÆRT PÅ (den faktisk eksisterende) NURSERY SCHOOLEN
Jeg, Marit, var paa barnehjemmet alene, og hadde diverse spenstige opplevelser. Det viste seg at nursery schoolen vi
hadde hoert om faktisk eksisterte. Klasserommet var fint, og fireaaringene soete som alltid, men opplegget knuste den
pedagogiske delen av hjertet mitt fullstendig. Til tross for at hun jobber med dem hver dag, kunne ikke læreren navn paa
et eneste barn, og brukte en halvtime paa aa spoerre hver enkelt hva han eller hun het, og paa aa skrive lister over navn,
kjoenn og foedselsdatoer. Da jeg spurte hva planen for timen var, saa hun rart paa meg, og sa at barna kunne jo synge litt.
I over en halvtime styrte barna sin egen undervisning ved aa synge alle sangene de kunne om og om igjen. Laereren avbroet
bare av og til, for aa be dem synge noe annet, eller for aa daske til en unge som ikke satt perfekt paa benken.
Tilsynelatende tilfeldig kom en annen barnehjemsansatt innom rommet. Hun begynte med aa spytte paa en unge, foer hun
kjoerte litt utspørring om tall og bokstaver, for saa aa le haanlig da barna svarte feil. Resten av timen ble brukt til
evigvarende gjentaking av engelske navn paa kroppsdeler, supplert med pinneslag paa barna som saa en annen vei en rett
fram. Noe av det som er tristest aa se, er at barna ikke graater. I mitt hode skal en fireaaring gråte naar hun blir
slaatt til med en pinne, men livett paa Noel de Nyundo er annerledes. Timen endte forsaavidt fint - barna fikk leke med
hver sin tennisball ute. Damene som underviste er flotte mennesker paa mange maater - de hoerer bare til en kultur med et
svaert annerledes syn paa pedagogikk… Videre fylte jeg dagen med aa delta paa en storslagen gudstjeneste i sløydsalen
(kjolene, dansen og sangene var helt fantastiske!), låne ut to fotballer som jeg faktisk fikk tilbake, og ha gruppe med de '

eldste jentene. Vi snakket om positive sider ved oss selv, og flettet armbaand - vellykka!


MAN SKAL IKKE SLÅ, MEN MAN MÅ VÆRE HARD MOT DE VOKSNE FOR AT NOE SKAL BLI GJORT
Vi har kommet frem til at når vi skal ha timer med barna skal ingen mødre få være med i klasserommet - hvis det blir vanskelig
å få dem til å gå ut av rommet gjør vi det helt klinkende klart at INGEN slår i våre timer. Vi har den rwandiske loven og
barnekonvensjonen på vår side, så blir det baluba fordi vi nekter at barna skal bli slått til blods så får det bli baluba.
Det er ingen kulturell unnskyldning for å slå, man skal ikke slå barn, punktum finale. Ellers har jeg, Synnøve, opplevd at
samarbeid er umulig fordi man får beskjed om at noe er greit en dag, neste dag er det helt utenkelig å få gjort det man har planlagt.
Filmdagen i går skulle være for de eldste barna - typ 20 av jentene og 20 av guttene. I går morges sa Sebya at man ikke kunne
stenge alle barna ute, for barna elsker dvd, og de måtte få se alle sammen. Hun mente vi måtte ha filmdag med 570 barn. Jeg
forsøkte å fortelle henne at nå var det de store barna sin tur, og at vi har aktiviteter for de andre barna andre dager
og at de yngre skal få se film en annen dag. Problemet er at i motsetning til f.eks Aktivitetsskolen Godlia så finnes det ingen
alternative aktiviteter. Det er Marit og jeg som står for alle aktivitetene for de 570 barna, dere skjønner jo at det ikke funker.
Sebya sa at hvis vi stengte noen av barna ute kom de til å knuse (!!!) vinduene fordi de ikke fikk være med. Da ble jeg sint og
sa: Hvis du mener det seriøst, så kan jeg godt stå vakt utenfor. De snakket masse på Kinyarwanda, og Clemence oversatte ikke alt
for meg, jeg vet ikke hvorfor - så sa jeg bare at hvis det ikke blir kun de eldste barna, så blir det ingenting. Da ble
det orden på sakene, og de eldste barna fikk se Casino Royale. Den første timen prøvde de yngre barna å komme inn, og jeg
måtte gang på gang forklare at det var for de store barna nå, og at de fikk en annen dag, og at de kunne gå på plenen å leke.
Barna bare: Men... Kan vi få låne en ball? DERE; DET ER SÅ TRIST. De har ingenting å gjøre. Jeg sa at Clever hadde noen
baller på kontoret (jeg vet at han har det, jeg har sett det), men da barna spurte ham latet han som om han ikke skjønte hva de
mente og sa at han ikke hadde noen baller. Så da måtte jeg gå med 20 barn på slep til voluntørrommet å hente tennisballer
og fotballer der. ¨

De voksne på dette barnehjemmet trenger å gå på KURS, kurs i barneoppdragelse, pedagogikk, omtanke og kjærlighet. Og ærlighet
og de må lære seg klokka.

vi står ovenfor litt fler utfordringer enn forventet - men målet vårt nå er å være her for barna, og gjøre alt vi kan for at de
iallefall skal ha det så godt som mulig disse to månedene vi er her. Ellers koser vi oss veldig utenfor barnehjemmet, i går
så vi Love Actually og drakk kakao med Jen (ny oversetter, SØT, men vi tørr ikke å stole på noen fra FVA for tiden, så den er
litt kjip, men vi er ålreite mot henne), Nshimyie og Kaitesi. Det var så koselig - noen ganger nekter Kaitesi og Nshimyie å
sitte i godstolene med oss når vi ser film - spesielt Nshimiye, han setter seg på en stol i hjørnet, en pinnestol. Men i går
sa vi bare: Nshimiye, OYA. Det betyr NEI, og sa han skulle sette seg i godstolen. Han elsker film, han er sånn 40 år, men
blir helt gira når vi inviterer han til å se film, det er koselig. Selv om rwandere flest er veldig vennlige, er det er helt
sykt klassesystem her - et system som gjør at Nshimyie tror han alltid må sitte på en pinnestol, og han tror at hvis vi søler
noe er det hans jobb og tørke det opp. Det er trist, men vi gjør alt vi kan for å vise at vi er like, som å ta oppvasken,
be dem med når vi ser film eller noe annet gøy, lage kaffe, tørke vårt eget søl osv. Nshimyie bor her, men har kone og barn
i Kigali. Det er ganske vilt. På en måte kan man si han er heldig fordi han har en godt betalt jobb, et sted å bo, vann,
strøm.. Men sannheten er at det er som et fengsel. Han kan sjeldent forlate huset, for han er vakten, han låser opp porten når
vi kommer hjem, passer på oss og klipper og fikser i hagen vår...

Endelig er det helg, og planen er som følger: Gå på stranden. Gå på marked, Marit har snakket om hodetørkler i 3 dager nå, så
vi gleder oss til at hun får kjøpt noen og slutter å snakke om dem (vi er forresten som regel Margot, Marit og Synnøve).


Det regnet i Gisenyi i går - så vi var inne og leste bøker hele formiddagen, men det var chill. Etterpå dro vi ut
på TamTam, et koselig utested på stranden - og så til et sted som heter White Rock, som var heeeelt white club,
det koster 2000 francs å komme inn - så vi måtte ta motos hjem for å hente penger, fordi vi brukte
alle pengene våre på pizza, så fant vi ut at vi måtte betale mer - hard knock life. Vi møtte Yasser og
de rike fetrene hans fra Kigali, det var ganske ålreit. Ellers møtte vi noen polakker som var på reise og sa
de ''slikket på afrikanske land''. Først trodde vi at han sa at det ''we're looking at african countries'', men
da vi sa ''looking?'' sa han: ''no, licking'' og slikket seg selv på hånda.. En polsk uttrykksmåte
eller? Han ville at vi skulle sitte på bordet med ham og hans very nice rwandan bank manager friends.
Det var kjedelig. Ellers synes Marit det var heeeelt sykt og fikk sjokk da hun fikk beskjed om å betale
20 kroner for et glass vin.

Lynn fra England har kommet, hun er en herlig og sykt morsom dame, og hun og Tim passer godt på
oss - han sendte meldinger i går: if you have any problems, let me know. take motos home. are you ok?
be careful.
Så vi har liksom noen foreldre som passer på at vi ikke blir med fremmede hjem - vi var heldige
og fikk denne meldingen av en eller annen, antagelig en av fetrene til Yasser, det er ikke godt å si:
hey we have 1 bedrom in serenaplz cm back ok plz do me!!!

Vi kjøper nytt simkort og skifter telefonnummer i dag for å si det sånn.. Men, på den annen side,
Yasser sier han har 5 gode venner som har gode manerer, de andre har ikke manerer.. Yasser danser som en drita
svenske og synes det er hyggelig å ta på jenter - manerer er kanskje litt annerledes her enn hjemme?
Han er jo bare en gira 18 åring,.. Hva kan man forvente? Sier Marit, som ble 19 for 3 uker siden sjæl...



Alt bra i AFRIKA.