Não falo Português

På vei hjem fra tur i skogen i går fikk jeg haik med en lastebil. Alle de andre på lasteplanet hadde høye støvler og hver sin machete, uten unntak. Da vi stoppet ved palmeplantasjen der jeg skulle gå av, stormet en masse andre mennesker med machete mot meg. Fullstendig fredelig, alt sammen. Plantasjen er arbeidsplassen deres, lastebilen er bussen, og macheten det viktigste arbeidsredskapet. De skulle hjem fra jobb, og jeg hjem fra tur. Jeg hadde alliert meg med to stk. Lars Monsen fra hver sin afrikanske øystat, overbevist dem om at jeg var sprek nok til å bli med på villmannstur i bushen, og siden hengt etter dem så godt jeg kunne mellom bambustrær, palmer, busker og bekker i flere timer. De gikk foran og banet vei med macheter, pekte beleilig på den svarte mambaen like foran oss og fortalte meg at giften dens kan drepe førti hester, og ga meg en banan å spise i ny og ne.

Jeg befinner meg på São Tomé, en øy en times flytur vest for Gabon. Plutselig er alle franske gloser verdiløse og alle tillærte gabonesiske dansetrinn ubrukelige. São Tomé er tidligere portugisisk koloni, og dermed er brødet grovere, musikktradisjonen en annen, og perspektivet på verden radikalt annerledes. Der gabonesere snakker om Frankrike, Elfenbenskysten og Senegal som om de var nærmeste naboer, forholder saotomesere seg utelukkende til Kapp Verde, Angola, Mosambik, Brasil og Portugal, med hensyn til populærkultur, reise og politikk. São Tomé skiller seg også fra Gabon ved å være betydelig fattigere. Dessuten har denne øya en helt unik sjarm. Jeg tygger kakaobønner, spiser frukt jeg aldri før har sett, soler meg på svarte, vulkanske strender og besøker venner jeg har sanket i løpet av de fire dagene jeg har vært her.

Hvorfor jeg er her? Ferie. Nei, studietur. Gjør ikke svært mange andre UiO-studenter det samme i disse dager? Jeg kostet på meg en tidagers ferie, og har dessuten den gyldige unnskyldningen at jeg trenger tid til å skrive semesteroppgaver i ro og mak. Pensumet mitt ankom endelig Gabon etter fire ukers reise med posten, men ettersom store deler av det gabonesiske postvesenet er i streik på ubestemt tid, får jeg ikke hentet ut pakken, og det ble studietur uten UiO-pensum. Heldigvis har det franske kultursenteret i Libreville et anstendig bibliotek, og jeg får skrevet oppgaven om fransk tilstedeværelse i postkoloniale Afrika med et aldri så lite metatilsnitt. Tilbake til streiken: er det én ting statlige ansatte i Gabon kan, så er det nettopp det. Vi snakker fløyter, trommer og bråk fra morgen til kveld, for her skal det merkes at man er misfornøyd med Bongos innstramming av frynsegodene. Akkurat streik er diktaturet altså svært så åpent for, men å bli invitert til forhandlinger kan streikerne ikke regne med. De har likevel større ytringsfrihet enn landets studenter: politisk aktivitet på campus er forbudt på l’Université d’Omar Bongo og alle andre høyere utdanningsinstitusjoner, og studentrepresentasjon er ikke-eksisterende. Fenomenet Villa Eika føles som en fjern drøm.

Siden UiO-referansene allerede er mange, kan også samfunnsgeografipensum få plass på kildelista. Gabon har så absolutt vist meg begrepene uformelt arbeid og fleksibilisert arbeidsmarked i praksis. Konseptet «fulltidsjobb» synes å være ikke-eksisterende, og skillet mellom hjem og arbeidsplass, jobb og fritid ofte likeså. Stort sett alle har flere «aktiviteter», som de kaller det: gjerne noe for en bedrift eller to, noe for staten og noe tilknytta politikk eller organisasjon (på den måten flyter statsmakt og tiltenkt uavhengige organer over i hverandre og opposisjonen blir ikke-eksisterende). I tillegg har de gjerne investert litt penger i et eller annet prosjekt. De fattigste har gjerne bare én eller to aktiviteter, av praktisk karakter, gjerne med arbeidsplass samme sted som de bor, og står på døgnet rundt for å tjene til livets opphold. Dette er gjerne uformelt arbeid, og jeg forstår godt at interessen for å betale skyhøye registreringsavgifter og skatter er lav når du vet du ikke får noe som helst igjen for det, med mindre du er bestis med Bongo. De rikeste har derimot flere aktiviteter, uten at det nødvendigvis betyr flere arbeidstimer, og akkurat hvor pengene deres kommer fra er ofte noe uklart for meg. Det skal sies at alt vi kjenner av norsk individualisme må kobles ut for å forstå forholdet mellom jobb og penger her. Her jobber du ikke bare for deg selv eller dine aller nærmeste; én persons inntekt er en ressurs for alle dens kontakter, for enhver som er bemidlet vil alltid hjelpe andre. Det norske samfunnet sikter mot å være så gjennomorganisert at ingen faller utenfor, og jeg tør påstå at deler av resultatet er at vi står på hver vår tue og lar være å strekke ut en hånd til dem rundt oss. I et land som Gabon, der systemer enten er ikke-eksisterende eller -fungerende, er individualisme utrolig lite lønnsomt og kontakter det viktigste av alt. For gabonesere er det rart at jeg har reist alene til landet deres, både fordi jeg ikke hadde tette bånd til noen her før jeg kom, og fordi jeg bruker penger jeg har tjent helt selv på å komme hit (Lånekassa spiller selvfølgelig en rolle i det hele, og kan regnes som ekvivalenten til det gaboneserne kaller kontakter), heller enn å betale mine brødres skolegang med dem. Som utenforstående skal jeg ikke skryte på meg å ha gitt en korrekt beskrivelse av gabonesisk syn på jobb og inntekt, men jeg har i det minste fått et visst inntrykk. Jeg skal innrømme at det noe uklare forholdet mellom jobb, inntekt og forbruk her, har gitt meg enorm respekt for skreddere, taxisjåfører og bilmekanikere og andre som gjør håndfast arbeid for håndfaste pengesummer. Kanskje dropper jeg ut av Blindern og begynner på skredderskole i Libreville.

De som tilsynelatende jobber hardest i Libreville, er veldig ofte innvandrere. Disse er enten libanesere, kinesere eller vestafrikanere (for å presisere dette en gang for alle: Gabon er del av Sentral-Afrika, ikke Vest-Afrika). Vestafrikanerne er ofte muslimer, og innvandringskritiske gabonesere klager over at brød knapt er å få kjøpt på fredager. Med andre ord, det er vestafrikanske muslimer som driver bakerier og butikker og de stenger handelen når det er tid for bønn. Som muslimske stemmer svarer, er det ingen som nekter gabonesere og kristne å starte butikker, men dette har disse ikke kultur for, er svaret fra motsatt hold. Kultur og røtter er generelt en svært viktig forklaringsfaktor her. De forteller meg at vestafrikanere har kultur for handel, håndverk og å reise, mens gabonesere har kultur for å jobbe på kontor og for aldri å forlate hjemlandet. Fordommene stemmer i mange tilfeller. Der vestafrikanere reiser mye grunnet både fattigdom og nomadetradisjoner, har gabonesere aldri krysset en landegrense. De møter verden gjennom tv og gjennom innvandring hos seg, men svært få av dem har selv noen gang vært den fremmede, den andre. Jeg har innsett hvor verdifullt det er for et hvert menneske å utsettes for nettopp den følelsen: å være utlending. Mine vestafrikanske venner i Libreville har ofte historier som både er sjokkerende og triste, og er samtidig fantastisk gjestfrie og kulturrelative. Jeg snakket med en burkinabé som fortalte meg om sin seks måneder lange migrasjonsprosess, ulovlig som sådan, vekk fra arbeidsledighet i nord-Burkina. Han hadde betalt en masse penger for å få krysse grenser gjemt i bagasjerom. Hver gang han ble oppdaget av politiet, ble han stående på gata uten et rødt øre, og drev rundt til han fant én krone som ble til to, og til slutt til ankomst i Gabon. Der kjente han ikke en sjel, men spurte etter andre burkinabéer på gata, og fant etter hvert noen som hjalp han. I dag er han taxisjåfør, til og med registrert og skattebetalende. Respekt.

En av turkameratene mine på São Tome.



Denne karen hadde tatt seg en pause i plantasjearbeidet, og lagt seg til å sove oppå traktoren sin.
 

En kompis av meg bor i det røde huset til høyre, i en bittelien landsby i fjellene på São Tome.

Jeg var med kompisen min og så på fotballkampen han spilte. Spillerne hadde to, en eller ingen sko, avhengig av de eide. Regnskogen presser seg fram bak fotballbanen, som overalt på São Tome.
 

 

 



Tilskuerbenken



Denne dama vasker klær i havet, antakeligvis fordi det var fullt i elva. I elva i byen Neves er det alltid masser av kvinner og jenter som vasker klær, og vannet er hvitt av såpa. Klærne legges til tørk utover steiner langs elvebredden. Jeg vasset nedover et 200 meter langt stykke av elva en dag, og forstod at jeg var et underlig syn. Jeg ble overlykkelig da en dame ba meg hjelpe henne å vaske, så fikk jeg kjenne meg litt nyttig.

Jeg sov i telt tre netter like ved en strand i Neves på São Tome. Siden jeg ankom Afrika i januar, har jeg sovet i en seng til sammen fire netter, og ellers bare på madrass på gulvet. Å sove på madrass i telt føltes forsåvidt som luksus; det var jo som å ha et eget rom.

Ved siden av kontoret mitt i Libreville er det et utsalgssted for sau og geiter, drevet av muslimer fra Tsjad, Kamerun og Mali. Jeg stikker innom dem flere ganger i uka, og sitter i skuret deres og diskuterer religion med dem.

Sjekk ut de horna!

Forrige helg besøkte jeg øya Pointe Denis rett utenfor Libreville, og fant flere hus jeg kan tenke meg å flytte inn i. Mange av dem var forlatt, men dette er opptatt, så jeg må forhandle godt med eieren om jeg skal få overta det.

 

Også disse husene var opptatt, dessverre. Langs strendene på Pointe Denis er det luksuriøse feriehus eid av franskmenn eller rike gabonesere, men på midten av øya, gjemt for turistene, er standarden noe annerledes.



"Ikke stå i båten!" har aldri vært en viktig parole for foreldre i Vest- og Sentral-Afrika. Skal fiskegarnet hentes inn må bade balance og mot til.

 

Jeg dro til Pointe Denis fordi jeg var med en libanesisk venn av meg på fisketur. Han satte opp fem fiskestenger på stranda og løp mellom dem hele natta, avhengig av hvor det var napp, mens jeg sov på stranda og nøt roen.



De viktigste barna i mitt liv for tida.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Prostitusjon og slaveri i en postkoloni

Libreville er en en by med store forskjeller, og jeg har  oppdaget at jeg som utlending, kvinne, ung og bosatt i en fattigere del av byen, har tilgang til nærmest alle sosioøkonomiske klasser. Derfor har jeg rukket å få god innsikt i diverse deler av byens befolkning. Blant vennene mine her finnes alt fra analfabeter, prostituerte og arbeidsledige, til universitetsprofessorer, politikere, bistandsarbeidere og rike, utenlandske investorer. Da politiet her en dag tok fra meg kameraet mitt, fordi jeg hadde tatt bilder av dem, kunne jeg med letthet gå opp på miljøvernsministerens kontor (det var utenfor den bygningen det skjedde), og få de ansatte der til å hjelpe meg å få det tilbake. Da vi forrige uke, på jobb, fikk en idé om å igangsette et prosjekt som gir bedre jobbmuligheter til prostituerte kvinner, viste det seg at jeg enkelt fikk tilgang til informasjon da vi gjorde intervjuer i felten. Kollegaen min og jeg gikk ut på byen en sen kveld i et område der vi antok at det ville være kvinner som selger seksuelle tjenester. Han var pent kledd og tiltrakk seg kvinnene, før jeg overtok kontakten og gjorde det jeg trengte av intervjuer. Jeg snakket med seks-syv kamerunske prostituerte i en times tid, og de fortalte meg at de hadde fått barn tidlig og dermed falt ut av skolesystemet og at fattigdom og arbeidsledighet har gjort at de har valgt å reise til Gabon for å tjene til livets opphold. Fordi de ikke snakker fransk, men engelsk, og fordi de ikke har råd til å oppnå lovlig status her, er det vanskelig å finne annet arbeid enn prostitusjon. Etter sigende er det svært få gabonesiske prostituerte her, men diverse utenlandske. Det gikk opp for meg at mange av dem som selger seksuelle tjenester i Oslo kommer fra de samme stedene, Nigeria og Kamerun, og at de som er der gjerne er mye mer ressurssterke enn de som har dratt hit, til nabolandet. Å reise helt til Europa koster penger og mot. Prosjektideen vår omhandlet å hjelpe de nevnte kvinnene til for eksempel å etablere frisørsalonger, ettersom det er en sånn type jobb de sier de kan tenke seg. I utgangspunktet syntes den franske ambassaden her muligens å kunne finansiere prosjektet, men nå er det igjen mindre sikkert. Vi får se; det er i det minste svært spennende å drive litt studierelevant feltarbeid på kveldstid. Den franske ambassaden her er forresten en svært innflytelsesrik institusjon. Den finansierer en rekke utviklingsprosjekter, og er invitert til alle arrangementer som ansees som viktige. Som i alle andre tidligere kolonier, har Frankrike dessuten også her militære styrker, og passer generelt på å opprettholde en sterk påvirkning på formell og uformell politikk i Gabon. Alle følger franske nyheter på tv, kommuner og fylker er organisert akkurat som i Frankrike, franske investorer og diplomater er her i hopetall, og flerfoldige franske presidenter har i postkolonial tid passet på å ha en finger med i det gabonesiske politiske spillet. Det er kjent at presidentvalget i 2009 i virkeligheten ble vunnet av partiet UPG, men Sarkozy mente en videreføring av PDGs monarki- og diktaturlignende Bongo-regime ville gi større stabilitet. I samarbeid med Bongo-klanen, trakk Sarkozy i trådene, og alle nikker, smiler og støtter opp om fasadedemokratiet.

Frankrike. For en ubehagelig mektig stat, for en underlig konstruksjon av en nasjon. Jeg prøver å forstå hvordan det føles for franskmenn å kunne reise til nærmest halve Afrika og fremdeles snakke morsmålet sitt, finne akkurat den samme maten som hjemme og, om de vil, kun omgås franskmenn. Da jeg var ute med en fransk venn her en dag, sa han at å være med meg føltes litt som å intervjues, men svarte likevel på spørsmålene mine, og har invitert meg ut igjen, så jeg regner med at det ikke var for mye av det gode. Når man er her er det lett å tenke at alle vi "oksikdentale" tilhører samme familie, fordi det kan synes som om det er sånn vi sees på av gaboneserne. Da jeg møtte min franske venn ble jeg riktig nok minnet på hvor utrolig uenige og forskjellige to europeere kan være. Han er streng katolikk og befinner seg langt ute på den politiske høyresida, og dermed på mange måter svært ulik meg. Det som gjør at vi kan diskutere lenge og høylytt viser likevel at vi har mye til felles, for vi befinner oss i det minste på samme politiske skala. Høyre- og venstreside er ikke å finnes i afrikansk politikk. I Gabon er politikk et spørsmål om etnisitet og provins. Stemmer du PDG er du teké, og stemmer du UPG, er du pmo. Stemmer du ikke, har du skjønt at stemmen din ikke kommer til å gjøre en forskjell uansett. Demokrati, eller "oksidentens diktatur" som noen jeg møtte kalte det, er ikke nødvendigvis den best fungerende styreformen her, fordi den neglisjerer tradisjonelle styreformer og synes å lede til maktmisbruk og korrupsjon.

Tidlig i oppholdet mitt fortalte kollegene mine om moderne slaveri i Gabon: vestafrikanske barn og ungdommer kjøpes for penger av foreldrene sine, og jobber nærmest som slaver her. Mine vestafrikanske venner her fortalte meg først at dette ikke lenger eksisterer. Plutselig gikk det opp for meg at det likevel består, og at det foregår rett foran øynene på meg, om enn i en mild form. Tjueåringen som bor i vertsfamilien min jobber nærmest døgnet rundt, i huset og på min vertsfars trykkeri. Hun bor og spiser gratis, men det gjør jeg også, og det er uansett ikke del av vestafrikansk kultur å kreve husleie av folk man kjenner. Hun har en bitteliten månedslønn, og forteller meg at hun ikke på noen måte er i posisjon til å be om høyere lønn eller om å slutte. Foreldrene i Togo vil ikke at hun skal komme tilbake dit, for der vil det være vanskelig å få noen inntekt som helst, og her er hun i det minste brødfødt. Hun er allerede god til å flette og vil gjerne bli frisør, men å åpne egen salong i Togo koster det som for henne er uhorvelig masse penger, og det som for meg er omtrent det dobbelte av det jeg fikk til jul. Jeg vurderer å hjelpe henne, men det er noe med å gi fiskestang og ikke fisk (selv om en frisørsalong absolutt er en fiskestang, koster den såpass mye at det ville vært bedre å bidra til at hun kan tjene inn de pengene selv). Dessuten, selv om hun skulle finne pengene i dag, vil vertsforeldrene mine uansett ikke la henne dra før den tre år gamle datteren blir litt eldre, og som sagt vil familien hennes helst at hun blir her. Selv om situasjonen virker forferdelig, vil jeg unngå å svartmale den, for en sak har alltid flere sider. Som vertsmoren min fortalte meg, har de i det minste betalt lovlig opphold for jenta, og hun ankom med fly, ikke båt. Jenta forteller meg selv at hun vet hun er friere enn mange andre i hennes situasjon, og hun har rett. Jeg har besøkt familier der unge, togolesiske jenter snakkes til som om de var dyr, og aldri gis en fridag. Dessuten har jenta i familien min ikke en gang fullført ungdomsskolen, fordi foreldrene ikke kunne betale skrivebøker og blyanter, og hun har ikke egentlig bedre muligheter enn å være her. Der jeg er vant til å kunne gjøre akkurat det jeg vil akkurat når jeg vil, vet de fleste her at det tar tid, flere år, å oppnå jobben, studiene eller livsstilen man ønsker seg. Foreløpig er jenta her, og jeg håper og tror at jeg er en god støtte for henne, ved å lytte til drømmene og klagene hennes, ta henne med ut en gang i blant, og skrubbe dusjen og vaske gulvet for henne av og til. 

Dette er favorittkaffebaren min. Den ligger tjue meter nedenfor huset mitt, og jeg går hit en gang i blant for variasjonens skyld, i stedet for å spise hos nabodama, og for å slå av en prat og se på tv med alle gatas mannlige muslimer. På tv ser vi franske nyheter eller amerikanske såpeserier teksta på arabisk, og vi snakker om drømmer om reise i Europa. Favoritten min hittil er han som sa han drømmer om å reise til landet Australia i Europa, og spurte om jeg kunne hjelpe han. 

Jeg deltok i min kollegas forlovelsesfest forrige uke. Å gifte seg her krever tre seremonier, og dette var den første av dem. Mannens familie presenterte sitt tilbud til kvinnens: masse penger, alkohol og fine stoffer. De godtok, og paret er forlovet.

Jeg har begynt å jobbe litt for organisasjonen Samba Mwanas, og var med da vi holdt et foredrag på en barneskole. I grunnen har jeg blitt profileringsansvarlig igjen; jeg oppdaterer nettsiden deres. For de av dere som snakker språket flytende, excuse my French, bokstavelig talt. Jeg er under opplæring.

Dette er kontoret til FN-sambandet!

Som seg hør og bør, er det mitt ansvar å lage kaffe. Jeg er jo både kvinne, yngst og praktikant. Man kan syns det er synd, men jeg vet at det betyr at jeg anerkjennes som del av det tradisjonelle hierarkiet her, og det er bedre enn å behandles som utlending og gjest og dermed ikke gis noen oppgaver. Jeg får dessuten gjøre en masse annet også. 

Sjefen min og jeg på en konferanse vi avholdt forrige uke. 

Konferansen handlet om ur- og lokalbefolknings rettigheter til medbestemmelse i beslutningsprosesser omhandlende regnskogen. Det var 70 deltakere fra Gabon, Kongo, Kamerun, Frankrike og Italia, og det var superspennende. Jeg lærer en masse om relasjoner i bistandsverden og virkemidler i rettighetsarbeid, og møter en rekke interessante folk.

Bildet er ikke veldig godt, men det viser stemninga som er i bakgården vår om kveldene. Moren til gutten på skuldrene mine har tilbudt meg å ta han med til Norge, og jeg vurderer det. 

 Dette er min nydelige, togolesiske lillesøster. Bildet viser to vanlige søndagsaktiviteter: Hun har tatt ut flettene for at håret skal flettes på nytt, for en ny uke, og vi renser bønner og forbereder påfølgende ukes middager.

Denne helgen dro jeg på tur med to kompiser til en annen by: Lambarené, byen der misjonæren Albert Schweitser tilbragte mer enn 40 år. Venna mine henholdsvis dj og rapper og snakker med en slang jeg knapt forstår, og jeg vet ikke om jeg hadde giddet å være venn med en som forstår så lite av det de sier som jeg, men de sier at jeg lærer fort og er kul likevel. Dessuten pleier vi å gå på klubb og danse, og da er ikke fransken så viktig. 

Jeg kan ellers melde at jeg har det veldig bra og at helsa holder. Jeg fikk en støtfanger slengt hardt i skulderen forrige uke, som resultat av at en bil kræsjet rett ved siden av meg, og er fortsatt øm, men det går bra. Jeg har begynt så smått å drikke springvann, fordi alle andre her gjør det, og jeg vil ikke være noe annerledes, men er nødt til å innse at min mage er noe mindre vant til bakteriefloraen her. Ellers: ingenting å klage på. Jeg er for øyeblikket på jobb og er med på å foreslå endringer til gabonesisk lov. 

Bilder fra et diktatur

 Paa bussen i gaar nevnte jeg for kompisen min at jeg hadde lest at det var valgt ny ordfoerer i Libreville. Da snudde mannen foran oss seg og sa: «Valgt? Hun er utpekt av presidenten, som alle andre. Gabon er et diktatur!» Bare to dager tidligere fikk landet ny statsminister, uten at folk brydde seg saa mye  – ogsa han utpekt av  Bongo. Mannen paa bussen var en modig stemme blant en masse gabonesere som stort sett skryter av hvor godt et demokrati  landet er. Paa papiret er Gabon saa definitivt en funksjonell flerpartistat , men i virkeligheten synes det som om Bongos parti, med det treffende navnet Parti Democratique du Gabon (PDG), kupper baade lokale og nasjonale valg. Presidentvalget i 2009 ble boikotta av flere partier. I dag har PDG 116 av 120 plasser i parlamentet, og de fire resterende representantene danser visstnok ogsaa etter Bongos pipe. Politikeren som for noen aar siden representerte en reell opposisjon, ble dessverre syk, og med han forsvant kritikken til systemet. Som mannen paa bussen ogsaa sa: vi snakker ikke nordkoreansk diktatur ; vi kan tross alt diskutere politikk paa bussen uten at folk blir altfor redde for hva som vil skje. Likevel  er det, i lihet med i Nord-Korea, mye her som er fint paa overflaten, og annerledes i hverdagen til folk flest. Gabon har ufattelig store naturressurser, og i likhet med i Norge har internasjonale oljepriser dratt prisnivaaet her opp. Pengene som tjenes inn paa eksporten forblir dessverre i landets toppsjikte, og foelgen er at prisene er altfor hoeye for en den jevne gaboneser. Til tross for korrupsjon og urettferdighet, har jeg det veldig bra her. Her foelger noen ilustrasjoner:

Gata mi

Her bor jeg!

Familien min og jeg bor i det gule huset til venstre. Sammen med naboene vaare representerer vi bredden i gabonesisk befolkning godt. Familien min er togolesisk og katolsk. Mor er universitetsutdannet og jobber med mikrofinanslaan, og far driver et trykkeri rett over gata. I familien bor ogsaa kusina paa 20 aar, som flytta fra familien sin i Togo fordi de var for mange barn om ressursene. Fordi hun er yngst blant de voksne hos oss, er det hun som gjoer det meste av husarbeidet, i tillegg til at hun jobber paa trykkeriet - for 500 kr i maaneden. I huset rett bak vaart, med blikktak, bor en togolesisk, muslimsk familie. De er sterkt troende, og diskuterer samtidig villig religion med meg. De respekterer at jeg ikke er religioes, og tar meg ogsaa gjerne med i moskeen om jeg vil. Faren i huset er skredder, og har verkstedet sitt i huset. Moren staar opp tidlig hver morgen for aa tilberede mat, som hun selger utenfor porten vaar hver formiddag. Jeg spiser alltid frokost hos henne, og faar kjolene mine sydd hos mannen hennes. De er begge uformelle arbeidere. Ved siden av bor en annen muslimsk familie, fra Elfenbenskysten. Mor er 24 aar og har tre barn, og er sterkt troende muslim. Vi har det fantastisk hyggelig sammen, men naar hun slaar barna sine, klarer jeg ikke aa la vaere aa si klart i fra. Jeg balanserer haarfint mellom aa respektere hennes kultur og aa passe paa at barna hennes, som jeg er utrolig glad i, har det bra. Hun fortalte meg at mannen hennes, som stort sett er paa jobb utenlands, mener det er hennes skyld om deres tre aar gamle soenn ikke har laert seg aa gaa paa do paa skikkelig vis, og derfor slaar hun gutten for at han skal laere. Det er en svaert vanskelig debatt aa ta, men jeg proever i hvert fall aa legge til rette for at hun kan droefte sitt syn med meg. I huset til hoeyre bor fem menn fra Mali, som jobber her og sender penger hjem til familiene sine. Som familien min formulerer det: de er gift, men har en del venninner her... I huset bak dem som synes paa bildet, bor en gabonesisk familie. Tenaaringsdoetrene der gaar i minst like korte skjoert som sine jevnaldrende i Norge, og min skreddernabo sier vennlig, men bestemt fra til dem at saant noe ikka gaar an. Jeg trives utrolig godt med nabomangfoldet, og de har tatt meg inn i varmen, alle sammen. Her en kveld hadde jeg vaert paa besoek hos naboene mine i noen timer, og tenkte jeg skulle kjenne min besoekstid og gaa hjem, men da ba de meg legge fra meg slike tullete, europeiske holdninger, og bli saa lenge jeg ville.

Jeg og nabokvinnene, klare for fredagsboenn i moskeen.

Jeg begynner aa laere hva som regnes som skittent og hva som regnes som rent her, med andre ord hva som aksepteres og hva som sees paa som "out of place". Dette, for eksmpel, er helt normalt og ikke et problem. Fuglene som spankulerer rundt i soepla er, saa vidt jeg har forstatt, opphavet til Freias logo. Aa spise med haanda og aa vaske opp i kaldt vann er heller ikke skittent, men aa gaa ute uten sko, aa vaske seg mindre enn to ganger om dagen eller feie gulvet mindre enn tre ganger, det er skittent.

Dette er den andre enden av gata mi, og naar jeg komer hjem hit blir jeg alltid utrolig glad. Her kjenner alle meg og de roper navnet mitt heller enn hudfargen min.

The cool kids in thah street.

Jeg har faatt meg en jobb til, nevnte jeg det? Ikke som rapper, men for NGO-en som disse gutta rapper for. Den driver med arbeid mot volds- og seksuelle misbruk av barn. Jobben for FN-sambandet er utrolig spennende, men tar langt fra all min tid. De fleste andre her har dessuten minst to jobber, saa hvorfor kan ikke jeg ogsaa?

Her er jeg paa kapp-punktet vest i Sentral-Afrika.

Meg og en kollega. Han skal gifte seg paa loerdag, og jeg skal vaere med!

Jeg var paa stranda med naboene mine.

Min vakre nabojente

Hav og kokosnoett, det blir ikke stort bedre.

Bad i solnedgang.

Ro ned, vi snakker African time

Jobben min her er som en omreisende, saktegaaende karavane. Vi sitter der, fem stykker; i en sliten bil, traakler oss gjennom den nesten stillestaaende trafikken, er sammen om stort sett alt vi gjoer, kommer kanskje ikke dit vi hadde tenkt oss og i hvert fall ikke paa tida, men vi har det i det minste hyggelig, og naar vi foerst har et moete er det utrolig spennende. Jeg skal vaere aerlig og si at ting ofte tar veldig lang tid her. Jeg satta meg fore aa forstaa hvordan African time oppstaar, og se om jeg kunne finne ut hva jeg skal si til kollegene mine for at kl 08 faktisk skal bli kl 08, eller i hvert fall kl 09 eller 10. Senere konkluderte jeg med at jeg bare skal vaere med, nyte det, la det flyte litt. Som min kloke far sa, saa kan jeg ikke endre African time. Klokka her gaar etter trafikken, vaeret, familieforpliktelser og behov for mat eller avslapning, heller enn etter minutter og sekunder, og jeg begynner aa like det. Man vet sjelden om det man har avtalt for morgendagen kommer til aa skje, men vi ringes hver morgen og tar en beslutning om dagen da, eller i hvert fall om den neste timen. Det er dessuten lett aa vaere kritisk til andres forholdet til tid, uten aa tenke over at jeg ikke har kommunisert tydelig mitt eget. I mitt hode slutter arbeidsdagen omtrent kl 16 og naar det tilsynelatende ikke skjer noe viktig naar vi har kommet saa langt, gaar jeg hjem. I gaar gikk det opp for meg at franskmenn jo har to timers lunsjpause midt paa dagen og saa jobber til mye senere, og er det én ting franskmennene lyktes med, saa var det aa lage nesten eksakte kopier av sine rutiner og systemer i koloniene. Jeg faar snakke med kollegene mine om det der naar vi moetes om en halvtime, eller en time eller to - vi faar se hva Gud vil.

Her en dag var jeg i presidentpalasset. Kjenner man de rette folka og i tillegg har en eksotisk hudfarge, faar man vaere med paa det meste. Jeg er hvit, og kollegene mine kjenner definitivt de rette folka. Jeg har ikke faatt en oversiktlig innfoering i hva de driver med og hvem de samarbeider med, men det blir stadig tydeligere for meg at de, i tillegg til aa jobbe for FN-sambandet, gjoer noen smaaoppdrag for den oeverste sjefen for nasjonal sikkehet i Gabon. Det var nemlig han vi var i presidentpalasset for aa moete. I loepet av tiden vi ventet foer moetet, rakk jeg aa se president Ali Bongo ankomme i helikopteret sitt og faa den roede loeperen rullet ut for seg. Saann er det hver morgen. Det er dessuten et enormt antall sikkerhetsvakter og militaere i og rundt palasset. Gabon har aldri vaert i krig og Bongo har tilsynelatende lita aa frykte, men som sikkerhetsvaktene jeg snakket med svarte: det er arbeidsledighet i landet og ett sted maa folk faa jobbe. Etter aa ha ventet i forvaerelset til sikkerhetssjefen i tre timer, foer jeg saa fikk vite at jeg ikke en gang fikk bli med inn paa moetet, lot jeg kjedsom- og oppgittheten min gaa utover vaktene. Der satt de, paa rad og rekke, med pistoler, men uten arbeidsoppgaver, og jeg stilte meg svaert kritisk til det hele. Til slutt ga de meg en oel og en pc, og ba meg sitte rolig ned. Jeg fikk i det minste komme inn og hilse paa sikkerhetssjefen paa slutten av moetet til kollegene mine. Som hentet ut av en film, satt en bitteliten mann med store hornbriller i en gigantisk lenestol av skinn, i et rom fullt av boeker og malerier. Jeg satt pent og pyntelig i sofaen og svarte han at ja, jeg elsker Gabon, og spilte definitivt rollen som den hvite, unge jenta som er med rundt for aa vinke og smile.

Den unge, hvite jenta - det er ikke tvil om at det er det jeg er. Ja, folk roper etter meg, og ja, jeg forstaar til tider at det aa vaere kjendis kan vaere baade fint og vanskelig paa en gang. Jeg syns imidlertidig jeg takler det godt; og jeg har valgt det rette stedet aa bo. Det ble nemlig ikke til at jeg flytta likevel; jeg insisterte paa at det er viktig for min lykkefoelelse aa faa bo blant folk jeg trives med og paa et sted som er naerme sentrum, og forble hos min togolesiske familie. Det er ingen andre hvite her, men en masse vestafrikanere, og vaar felles utlendighet gjoer at vi forstaar hverandre godt. Aa moete en nigerianer kjennes som aa moete enn som har samme morsmaal som meg - han snakker jo engelsk, og aa moete en beniner er som aa treffe en gammel kjenning, bare fordi jeg har vaert der selv. Jeg har dessuten blitt utrolig glad i bo saa tett paa familie og naboer. Som nordmann og individualist har jeg trodd at jeg er avhengig av aa bo for meg selv eller i hvert fall med venner paa egen alder, men jeg har skjoent naa at jeg trives fantastisk godt med aa ha mennesker i alle aldere og med diverse religioner og nasjonaliteter tett paa hele tiden. I gaar laget jeg middag til familien min, og det kjentes det helt naturlig aa gaa over med litt mat til naboen ogsaa. Jeg tilbringer stort sett kveldene hos min nabo, skredderen, for der er det alltid folk, eller ved aa leke med barna og snakke med kvinnene i bakgaarden.

Til alle som maatte lure paa om jeg er i sikkerhet her, kan jeg si at jeg blir utrolig godt passa paa av naboer, familie og kolleger som ringer meg flere ganger om dagen for aa hoere hvordan jeg har det og hvor jeg er. Jeg blir saa godt passa paa at jeg forrige helg hadde behov for aa flykte litt fra det. Jeg dro paa tur alene til to nabobyer. Det gjorde godt aa komme ut av den ganske eksosfylte storbyen, igjen aa faa reise kollektivt, som vil si aa vaere én av syv i en liten, femseters taxi, og aa komme ut i regnskog og ren luft. Stort sett alle jeg moeter, baade der og i Libreville, er hyggelige og interesserte i aa slaa av en prat, og skulle jeg faa behov for litt alenetid, kan jeg bare gaa litt fortere nedover gata. Tempoet her er nemlig svaert sakte og bedagelig, og det hender folk spoer meg hvorfor jeg gaar saa fort. I gaar var det en guttegjeng som ropte etter meg: "Hei, hvite jente! Det er ikke snoe og kaldt her; man gaar ikke fort i Gabon, saa ro ned!" Jeg vinket og gikk hjem til min togolesiske familie.

Bilder kommer snart, jeg lover! Jeg proever bare aa roe ned turistfaktoren ved ikke aa dra fram et kamera overalt.

Fred ut. Marit. 

En klassereise i Libreville

Klisjeen stemmer denne gangen ogsaa: Det foeles som jeg har vaert her i evigheter selv om det i virkeligheten bare er fire dager. Jeg har slaatt meg til ro der jeg bor, kommet i gang med jobben, og alt virket stabilt, inntil jeg i gaar fikk beskjed om aa flytte. Man skulle tro det var vertskapet mitt som ba meg flytte, vertskapet som hver kveld maa flytte stuebordet sitt for at jeg skal faa legge ut madrassen min, som ofrer verdifulle centimetere av knapphgetsgodet hylle for at jeg skal faa legge klaerne mine der og som gikk med paa aa lage et hull i taket forr at jeg skulle faa henge opp myggnettet mitt. Nei, de lar meg bli saa lenge jeg vil, og nekter meg til og med aa hjelpe til med oppvasken, men kollegene mine derimot, ber meg flytte. Stedet jeg bor naa er innvandrerkvarteret i byen; man moeter knapt en gaboneser, men kun folk fra Togo, Nigeria, Kamerun og andre vestafrikanske land. Her er det alltid liv i de hullete, uasfalterte gatene, barna loeper fra hus til hus og faar leke overalt, muslimer og kristne deler bakgaard, og alle naboene spoer meg hver morgen om jeg har sovet godt. Jeg kunne ikke foelt meg mer velkommen. Likevel mener kollegene mine at det er for utrygt for meg, og vil at jeg skal flytte inn i et nabolag som er ved siden av der alle ambassadoerene og presidenten bor. Kollegene mine tilhoerer nemlig et ganske annet samfunnslag. De spanderer lunsj paa meg til femten kroner, mens samme mengde mat i mitt nabolag ville kostet fem, de gaar i fine dresser, og de diskutererer, basert paa egne erfaringer, hvilket europeisk land som har de raskeste togene. Naa har de altsaa ogsaa ordnet et annet sted jeg kan bo - hos forloveden til en av dem og soesteren hennes. Det er et veldig fint hus med hoeye gjerder rundt, men det ligger et stykke utenfor byen, og jeg kommer til aa vaere mer avhengig av aa bli kjoert dit jeg skal. Det blir litt som aa flytte fra Toeyen til Lorenskog. Da jeg fikk presentert ideen i gaar, ble jeg forvirra og fortvila, og kjente meg pressa inn i overklassen. Etter aa ha tenkt over saken virker det likevel okay. I det minste faar jeg eget rom paa det nye stedet, og jeg medgaar at det er deilig etter lange dager med stadig nye kulturelle inntrykk.

Bostedsproblemstillingen har gitt meg svar paa noe av det jeg oensket aa laere om meg selv paa denne reisen: hva er det som gjoer noe til hjem for meg? Svaret er frihet. Det gikk opp for meg i gaar hvilken enform frihet jeg har i Oslo; og at ingen av de toalternative bostedene her gir meg den friheten. Huset i innvandrerstroeket her er trangt, og jeg har ikke frihet til aa legge meg foer de andre er ferdig med aa se paa tv, ettersom jeg sover foran den, jeg har ikke frihet til aa dra hvor jeg vil om kvelden, men maa sitte og se paa meksikanske saapeoperaer dubba til fransk med vertsfamilien min, eller alternativt sitte aa tegne med treaaringen i familien - det har blitt loesningen saa langt. Det andre bostedet gir meg ikke frihet til aa dra hvor jeg vil naar jeg vil og jeg er avhengig av andre. Fordi jeg kjenner faerre folk her har jeg ogsaa mindre frihet til aa variere hva jeg gjoer og med hvem. Alt det nevnte gjoer ikke at jeg har det mindre bra her; jeg har det fantastisk. Det har bare gaatt opp for meg at friheten min i Oslo er ekstremt stor. Saa stor at jeg valgte aa dra til Gabon, bare fordi jeg kunne, og med det oppgi noe av friheten.

Jobben min for FN-sambandet her er utrolig spennende. Det aller foerste jeg ble tatt med paa var et moete paa universitetet, med en arbeidsgruppe som skal levere endringsforslag, til parlamentet, til lovene som har aa gjoere med urfolks rettigheter til aa delta i beslutningsprosesser om regnskogen. Det gabonesiske FN-sambandet har diverse prosjekter som har aa gjoere med  baerekraftig bruk av landets naturressurser, som er enorme, og integrering av urfolk, altsaa pygmeer. Kollegene line har sagt de skal ta meg med til regnskogen saa jeg skal faa se forholdene med mine egne oeyne. Da vi diskuterte utfordringene knytta til integrering av pygmeer, spurte sjefen min om problemstillingen minner litt om den knytta til romfolk i Europa, og han har forsaavidt rett. Pygmeene er ogsaa noe nomadiske i livsformen, og det gabonesiske skolesystemet er noe vanskelig aa faa til aa passe med pygmeenes sosialiseringstradisjon og jaktbaserte levemaate. Jeg gleder meg masse til aa laere mer om alt dette!

Marit.

Jeg har ingen europeere aa droefte kulturopplevelsene mine med, men jeg har gabonesere aa snakke om togolesere med og vice versa. Fordi jeg har vaert en del i Vest-Afrika foer er jeg vant til togolesernes tradisjoner, og vi kan sammen le av gaboneserne som spiser med venstre haand (vet de ikke at den er skitten?) eller til og med med gaffel. Rare folk. Selv om jeg naa skal flytte skal jeg fortsatt bo med lokale, som jeg er utrolig glad for, fordi det gir meg viktig innsikt i kulturen, og jeg kan faa svar paa alt jeg maatte lure paa og jeg blir fortalt hvordan jeg framstaar her. Kusina i familien jeg bor i naa sa til meg at jeg er saa veldig, veldig hvit. Franskmenn er litt roede, sa hun, mens jeg jo er helt hvit. Etter nettopp aa ha tenkt over hvor skrekkelig blek, ja nesten gjennomsiktig, jeg ser ut ved siden av de vakre, moerke afrikanerne, kjentes det foerst litt nedbrytende aa hoere, men da hun saa fortalte meg at hun syns min hvitfarge er penere enn den franske, ble jeg glad. Hver sin smak, heldigvis.

Bongo fra Kongo

Jagland var enten frekk, uvitende, eller brydde seg bare ikke. Bongo Kongo, Jagland Schmagland. Bongo var i hvert fall fra Gabon, og er i min versjon av Lonely Planets Afrika-guidebok hederlig omtalt som den lengstsittede blant kontinentets nåværende presidenter. Jeg skjønte etter hvert at boka mi var fra før valget i 2009, og ble lei meg for at jeg ikke skulle få besøke Bongoland likevel. Jammen godt var det da at presidenten som ble valgt er Bongos sønn, og også heter Bongo.

Hvor er Gabon, hva driver gabonesere med og hvorfor har vi knapt hørt om landet? Spør en gaboneser hvorfor hun ikke vet noe særlig om Norge. Jeg tror begrunnelsen er den samme fra begge sider. I likhet med Norge har Gabon en bitteliten befolkning, tjener flere milliarder kroner i året på olje, har ikke vært i krig på over femti år og produserer strøm av vannkraft og olje. Kjedelig? Kanskje litt. Samtidig som det rommer en av Afrikas dyreste hovedsteder har Gabon kontinentets best bevarte urjungel (ref. mannen i kassa på Nomaden), og desentraliseringspolitikken kan synes å skille seg noe fra Norges. Altså har jeg noe annerledes og spennende i vente. Ulovlig jakt på truede dyrearter og en befolkning med HIV-rate på 9 % blant voksne skaper dessuten utfordringer jeg ikke er vant med herfra. Og hvor landet er? På den lille klumpen som stikker ut vest i Sentral-Afrika, der de avholdt Afrika-mesterskap i fotball i 2012, vet du. Enklere sagt: midt på ekvator. Geografen i meg gleder seg helt vilt til å hoppe fram og tilbake mellom nordlige og sørlige halvkule.

Geografen i meg er også superspent på å lære om migrasjon internt i Afrika. Jeg skal nemlig bo hos en togolesisk familie i den gabonesiske hovedstaden. Moren i familien er tanta til en god venn av meg fra Togo, og etter å ha snakka jevnlig med begge de nevnte samt en amerikansk onkel av dem de siste ukene, føler jeg meg som del av en stor, lykkelig og fantastisk vennlig familie. Gjestfriheten står det ikke på. Helena, som jeg skal bo hos, nekter meg å betale for oppholdet. Det hender jeg låner bort sofaen min i en liten uke, men så lenge som to og en halv måned har ingen noen gang spurt om å få campe hos meg. Om det skjer, håper jeg jeg vil finne like mye hjerterom i meg selv som jeg erfarer at Helena har. På denne reisen kommer jeg til å komme mye tettere på lokalbefolkningen enn på tidligere turer i Afrika, og jeg merker jeg gleder meg masse. Å dele rom med en kusine og å bo tett på to foreldre og en treåring kan bli utmattende i lengden, men en veldig stor overgang fra juleferie og høy storfamilieintensitet blir det ikke.

Mens jeg er i Libreville (hovedstaden) skal jeg jobbe frivillig for FN-sambandet, dra på helgeturer til jungelen, få klær sydd hos skredderen, kanskje bli bedre til å sy selv, få sentralafrikanske rytmer inn i kroppen, snakke fransk, lære lokale språk, ta aktivt del i en familie, og ta 30 studiepoeng ved UiO. Jeg satser på at det kommer til å gå strålende. Om det med de studiene ikke skulle gå som planlagt, vil jeg bare passe bedre inn i studiegjennomføringsstatistikken. Normert tid, når ble det et mål? Likevel satser jeg på å være hjemme til eksamen i slutten av mai, og på at å snakke fransk i hverdagen skal hjelpe meg gjennom diverse HF-emner.

Planen er også å dra til Kongo-Brazzaville, for å jobbe frivillig for speideren der. Jeg har superlyst til å knyte knuter, bygge gapahuk av jungeltrær og lese hakkespettboka på lingala, og ser for meg å være der i halvannen måned. Dog, ingenting er avklart, jeg lever på African time og tar det på sikt. Hvor jeg er i begynnelsen av mai vet jeg ikke, men 17. mai har jeg tenkt å ha bunaden på og juble for grunnlovsjubileum på Karl Johan som resten av mednasjonalistene mine. Alternativt kan seiltur på Kongo-elva være god markering av dagen. Kanskje får jeg Joshua French med meg; Kinshasa ligger rett på den andre siden av elva fra Brazzaville. Joseph Conrad, Joshua French og meg. Kongo-elva synes å være bra saker.

Jeg vet at jeg reiser fra 18 minusgrader til ekvatorvarme og tropisk klima, at jeg skal bli møtt på flyplassen i Libreville på tirsdag, og at FN-sambandet venter meg på onsdag. Utover det er det meste åpent. Deilig åpent, og jeg er gira.

Å få tannkrem på tannbørsten er bedre enn roser

Når man kan bo i byens fineste leilighet, med globuslampe, fin samboer (vi klarer ikke å finne ut av om det er sosialt akseptert å bruke det uttrykket om en venn), gratis, mintgrønne møbler og partysvensker som naboer, er livet i Oslo helt fair. Jeg vil driste meg til å kalle det knallers.

Også etter at jeg fløy inn over dette kontinentet for ti uker sida, med hjertebank og astmapust hele veien fra Linfjorden til Gardermoen - tanken på skog, fjell og kjente gater gjorde meg gladkvalm, har livet arta seg riktig så bra. Etter én uke var alle Afrika-sykdommer ute av kroppen, etter tre hadde jeg en leilighet å flytte inn i, etter seks dro jeg på spennende ferie, og etter sju fikk jeg vite at jeg kom inn på det studiet jeg ville. Inni mellom det hele, bedrev jeg tiden med spennende jobbing både her og der i kommunal sektor (åh, elskede). Da oppholdet i Vest-Afrika nærma seg slutten, begynte jeg å kjenne på en frykt for at jeg aldri igjen skulle få snakke med folk på gata og bussen, at ingen butikkarbeidere ville smile til meg, og at jeg aldri igjen ville få råd til skreddersydde klær. Heldigvis viste bare det siste seg å stemme. Å komme tilbake til Norge var en positiv opplevelse uten like. Fra første stund ble tilværelsen fylt av godfolk, -stemning, -mat og -kultur. Allerede i fjor bevisstgjorde jeg meg sjøl på at reising ikke forandrer meg sånn at det å komme hjem blir vanskelig; det gjør meg heller dyktigere til å skifte miljø raskt. 

Fra hule oppsummeringer og refleksjoner til mimring om givende minner fra sommeren: Livet ga virkelig mening da jeg stod i balinenisk saltvann til knærne og plapra i vei sammen med tre barn jeg ikke kunne kommunisere med på annet enn deres lokale språk og med min, som alltid, elegante gestikulering. De lærte meg at jeg på øya der heller var definert og oppkalt etter lengden på nesa mi (fra kinnet og ut i lufta), enn av hudfargen min. De fortalte meg også ivrig om samspillet mellom sol og måne, og en av dem kom løpende med den ene store, knallblå sjøstjernen etter den andre; da jeg hadde holdt dem en stund, ba de meg strengt om å legge dem ned i vannet så de skulle få puste igjen. 

Bali-turen lærte meg noe besynderlig: Komfort kan på forunderligvis få meg til å føle meg veldig bra. Jeg tenker ikke på det at vi var på hoteller der gardinene ble trukket for, dyna bretta til side og en rein pysj lagt fram til oss hver kveld, men heller på at kombinasjonen av fantastisk myke senger, grønne velkomstdrinker, kveldsbad i basseng og årtiets første spa-behandling, fikk meg til å kjenne på følelser malt med harmoni og glede (jeg skal snakke med fargefilosofistudentene på Blindern om det der). Likevel var jeg avhengig av å kombinere dette med studier av gekkoene i taket, joggeturer som varte til jeg bare var omgitt av balinesere (ja, vi bodde ofte langt nok unna disse til at treningsøkta ble lang nok),   og alene-rusleturer blant bananplantasjer, kuer og søppeldynger, for å ha det fett som smør. Dessuten trengte jeg å kunne assosiere for eksempel de fancy utedusjbadene på Nord-Bali til bøttebad under åpen himmel i Ghana. Konklusjonen trukket på grunnlag av alle mine refleksjoner om mine formål med reising, den forsøkte frigjørelsen fra "the noble savage"-tanker, sammenligning av levestandard på tvers av kontinenter og en mer eller mindre kynisk turistindustri, ble nok at jeg først og fremst er glad for opplevelsene jeg fikk på Bali, og hvordan jeg hadde det sammen med dem jeg var der med. Kokkekurset, sykkelturen blant rismarker, de mangfoldige tempelbesøkene, turer ut med alle mine søsken, skilpaddeøya, kaffesmaking og iguanaen på skulderen, er gode minner.

Når man kun har elleve timer mellom hjemreisen fra ett land og utreisen til et annet, kan det lett bli til at man opplever at man har all tid i verden. Før jeg dro til Danmark, rakk jeg å nyte Oslo i flere fulle drag! Danmarksturen var årets interrail. Jeg var i København, Århus og Helsingør, og elska dem alle tre. Tog byene i mellom er dobbelt så dyrt som buss fra Oslo til Køben, og de gir deg heller ikke opplevelsen av spennende grensekontroller midt på natta, så det er egentlig en dårlig deal, men de får deg fram, og har broer og vindmøller på den andre siden av vinduet. Danmark var pizzalærdom, sykkeltrafikkurs, lattervekkende billig øl, fine parker (Banana Park på Nørrebro er favoritten!), supre gjensyn med dejlige venner, rugbrød med kogt æg, museer, bading, fine hus, følelsen av at alle er fantastisk snille, Helsingør-festivalen, backgammon i Christiania, hylleblomstsaft, andrehandsklær, kombinasjonen av bok og kaffe, og ferie. 

Clara og jeg har blitt enige om at reisefølelsen skal være med oss her hjemme (som i all hovedsak betyr å si ja til alt av folk og forslag), så jeg kjenner meg sikker på at jeg vil fortsette å kjenne meg tilfreds, også som student i gamlelandet. Som samfunnsgeografistudent kommer jeg til å savne å kunne jobbe med yndlingsgæmlissene mine på dagsenteret, men ellers elske alt annet. Apropos den eldre garde - sitatet i dagens overskrift stammer fra en kjærlighetserklæring uttrykka av en kjær, gammel venn av meg. Den gjorde meg glad!