Da vi kom til byen, ante vi ikke hva vi skulle fylle helga med. Det skulle vise seg å være det minste problem i verden. "Les Norvégiennes" ble snart en snakkis på hostellet, det ble ivret for at vi skulle være med på markeringen av byens felles oldefar og skulptør, og turmulighetene ble kastet etter oss. Det ble til at vi begynte lørdagen med å gå tur til en landsby oppi fjellet. På veien dit kom vi forbi det vi var sikre på at var narrer hentet fra 200 år tilbake i tid, med dusker på hattene, og til hest - selvfølgelig. (Det viste seg at de gikk forrest i et begravelsesfølge.) Turen mot landsbyen langt der oppe begynte bra; vi fulgte stien og tok til høyre, som vi hadde fått beskjed om. Plutselig var stien sporløst forsvunnet, og vi befant oss i et endeløst hav av tornebusker. Vi kåra oss selv til Norgesmestere i sporten krattkravling; til slutt kom vi oss gjennom og opp til byen Cazaril. Der bor det 19 mennesker. De har tidenes utsikt og friske luft, og befinner seg til og med over skyene.
De har en veldig koselig kirke. Benken foran den er den eneste i hele landsbyen, og er ypperlig til å sitte og spise lunsj på.
Lørdag ettermiddag dro vi på rafting. Vi fikk slengt oss med en gruppe rugbyspillere; raftesjefen var litt skeptiske til at vi skulle klare å holde følge med dem. Hvem var det som falt uti vannet flest ganger? Ikke oss. Raftinga var utrolig gøy, og rett og slett for vill til å bli tatt bilder av. Vi ble resere i kanosnurring, å padle motstrøms, å hoppe fra høye trær og ned i elva, å sette fast kanoen i steiner, og å fange den etter å ha falt overbord.
Søndag var den store turdagen. Vi gikk i seks timer, steg mer enn 850 meter, og bada på 2004 meters høyde (vi skriver 25. september - jeg bare nevner det).
Badinga vår resulterte i applaus fra alle turgåere som var i nærheten. Etterpå skålte de i vin, åpnet en ny potetgullpose, samt enda en pakke Camembert. Franskmenn på tur. ;)
For tiden består livet i Toulouse også av masse annet bra. Jeg har begynt å jobbe frivillig for en organisasjon som deler ut mat til hjemløse. Hver onsdag kveld er jeg med å pakke en varebil full av mat, for så å kjøre den til en plass, der rundt 50 folk møter opp for å få noe å spise, men vel så mye for å sosialisere. Jeg koser meg masse med det hver gang. Jeg får møte masse spennende folk, lære en del om fransk mat, snakke fransk, og ikke minst får jeg innsikt i en viktig del av Toulouse-samfunnet. Givende!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar