Skal du i indisk bryllup? Her er noen essensielle tips:

1. Stå opp 06.00, så du er klar til å ta på sarien din 06.30
2. Ikke smil. Verken brud eller brudgom smiler.
3. Ta med ørepropper, orkesteret med saksonfonlignende instrumenter
sprenger garantert ørene dine.
4. Ikke vær hvit, for da blir DU tatt bilde av fra scenen i stedet for at brudeparet blir tatt bilde av.
5. Forstå at det er viktigere å få dokumentert vielsen enn det vielsen er i seg selv.
6. Ikke bli sjokkert når en flokk menn kledd i hvitt kommer inn i rommet midt i vielsen,
og alle gjestene bøyer seg for dem - det er bare chief minister og crewet hans.
7. Forbered deg på middag til frokost.
8. Ikke tenk at det er alvorlig, og ikke bli sjokkert over det du kanskje vil kalle
respektløst; selvfølgelig løper barna rundt, folk prater til hverandre og går opp og ned
fra scenen der vielsen foregår.
9. Husk å ta med deg en goodiebag på veien ut! Der er det nemlig en kokosnøtt og et hellig blad
som du kan ta med hjem.
Denne gutten dreit langt i brudeparet og tok i stedet bildet av oss Dokumentasjon da vet dere Middag, frokost?

Jeg gjorde en litt ekkel observasjon i dag. De andre jentene og jeg var ganske gira på å gå i bryllup i morges, selv om det var umenneskelig tidlig. Jeg tenkte gull, glitter, blomster, kjærlighet, musikk, mat, familie, venner, glede. Men da jeg ankom var det ingen som smilte. Bruden var uttrykksløs, og brudgommen ekstremt alvorlig. Plutselig gikk det opp for meg hva et indisk bryllup (ofte, ikke alltid) er: at en jente frasier seg kontakt med sin egen kjernefamilie - og velger å bli en del av en ny familie, men kanskje aldri får ha besøk av sin egen mor i sitt eget hus. Dette er tilfelle her i huset hvor vi bor, nemlig.Da forsto jeg at bruden ikke smilte, og ble mer sjokkert over at hun ikke gråt. Her er Anne-Martine og de andre gjesteneMan må jo ha med en plakat med bilde av seg selv og alle familiemedlemmene sine

Jeg har kanskje ikke skrevet så mye om det, men hverdagen her er kultursjokk etter kultursjokk etter kultursjokk. Det kan være noe så enkelt som kuer som fyker rundt på motorveien, men det handler også om braminenes makt, omhvordan jeg befinner meg i et land der en religion bygger opp et kastesystem som undertrykker mennesker på et
vis jeg aldri har vært vitne til. Jeg ser så mye, hører så mye - at det er vanlig med arrangerte ekteskap, at det er selvsagt at man ikke prater til underkasten, at man tilber prestene i tempelet på omtrent samme nivå som man tilber gudene selv og at man synes det er en æressak hvorvidt man har bedbugs i huset eller ikke.
Jeg opplever alt dette - men jeg forstår det ikke. Jeg forstår ikke hvordan kastesystemet kan legitimeres gjennom religion - og jeg tror ikke jeg vil forstå det heller, noen sinne.

Mitt prakteksemplar på hvordan hierarkiet er sykt sterkt i India: I sta da jeg spiste lunsj, var tilfeldigvis far i huset på samme restaurant og jeg satt meg selvsagt med ham, noe annet hadde jo vært uhøflig. Han mente at sekken min måtte stå på en stol - men på den stolen satt vennen hans, så jeg sa at det ikke gjorde noe og at den gjerne kunne stå på gulvet. Da ble han nesten litt sint og sa jeg måtte sette den på stolen - så det endte med at jeg hadde sekken min vedsiden av meg, og vennen hans måtte sitte alene på et annet bord.

PEACE